«Hatprat» i valgkampen

HØYRESIDE VS VENSTRESIDE?: Innvandringsminister Sylvi Listhaug og jusprofessor Mads Andenæs

Menneskerettsprofessor Mads Andenæs på juridisk fakultet i Oslo er i hardt vær etter å ha kastet seg for fullt inn i valgkampen.

Tirsdag bekreftet politiet at den savnede BI-studenten Rakavan Jeevaharan er funnet død i Nidelva i Trondheim. På Twitter la Andenæs da ut link til avisoppslaget "Savnet BI-student funnet død", ledsaget av følgende tweet:

«Tragedie. Hatprat fra statsråd kan bidra til vold».

TWEETEN: Faksimile fra Andenæs' Twitter-konto.

Andenæs har bekreftet at han med «statsråd» siktet til innvandringsminister Sylvi Listhaug. Noen dager tidligere trakk for øvrig Andenæs, på NRK radio, en slags parallell mellom Listhaug og Nazi-Tysklands behandling av jødene.

Når den - angivelige - volden endte i dødsfall, blir dette i realiteten en beskyldning om at man kan ha medvirket til drap. I tweeten har Andenæs dermed i praksis beskyldt en minister for det.

Endog uten at det er holdepunkter for noen form for voldshandlinger mot avdøde, langt mindre drap. Faktisk har politiet avkreftet dette.

Drapspåstander uten faktisk dekning fra en jusprofessor er i seg selv oppsiktsvekkende nok.

La meg presisere med en gang at tweeten ikke kan forstås som at Listhaug fysisk sett har begått drap eller fysisk har medvirket til et drap. Det Andenæs sier, er at Listhaug gjennom hatprat mot innvandrere kan ha medvirket til drap (herunder vold med dødelig utfall).

Det er uansett ikke hyggelig å bli beskyldt for medvirkning til drap, på den ene eller andre måten. Spørsmålet er om dette også kan ha rettslige konsekvenser for professor Andenæs.

Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMDs) praksis er etter hvert omfattende og inneholder også en noe parallell sak fra 2003, Pfeifer mot Østerrike (12556/03):

Våren 2000 begikk en østerriksk professor -  Werner Pfeifenberger - selvmord. Bakgrunnen var at han i 1995 hadde skrevet en artikkel der han bagatelliserte nazi-regimets forbrytelser mot jødene, noe han naturlig nok fikk mye kritikk for. Blant kritikerne var journalisten Karl Pfeifer, som samme år skrev en kommentar der han i røffe ordelag angrep professoren for nazisme.

OVERLEVDE KRIGEN: Journalist Karl Pfeifer er jøde og var 12 år i 1940.

Etter hvert ble professoren også siktet etter lovgivning som forbyr nazivirksomhet, og begikk selvmordet kort tid før saken skulle opp.

Etter dødsfallet publiserte et høyreekstremt magasin, Zur Zeit, sterke beskyldninger mot Pfeifer og andre som hadde kritisert professoren. Artikkelen het «Dødelig dydsterror». Den påstod at Pfeifers kommentar i 1995 hadde utløst en «menneskejakt» som resulterte i professorens død. Pfeifer, og en rekke andre kritikere av professoren, ble omtalt som medlemmer av et «jaktsamfunn» som med naziforbudsloven som verktøy hadde «jaget offeret til selvmord». Også senere tilskrev magasinet sine abonnenter med liknende påstander.

Spørsmålet i EMD var om Zur Zeit var erstatningsansvarlig etter injuriene mot Pfeifer.

I likhet med Andenæs, hadde heller ikke Zur Zeit kommet med beskyldninger om drap i vanlig forstand, men i mer metaforisk retning - en påstand om et slags moralsk ansvar for professorens død.

Den østerrikske stat mente at Zur Zeit-artikkelen derfor måtte være beskyttet av ytringsfriheten, men det førte ikke frem. EMD konkluderte med at personvernet etter EMK artikkel 8 var krenket og dømte Østerrike til å betale den erstatning Pfeifer skulle ha fått i det østerrikske rettsapparatet. 

Dette, mente EMD, måtte bli konsekvensen siden ingen hadde bevist noen faktisk årsakssammenheng mellom Pfeifers artikkel og selvmordet:

«Although it is undisputed that the applicant [dvs Karl Pfeifer] had written a critical commentary on P.'s [dvs professorens] article in 1995 and that, years later, in 2000, P. had been charged under the Prohibition Act in relation to this article and had committed suicide, the defendant had not offered any proof for the alleged causal link between the applicant's article and P.'s death. It is true that statements that shock or offend the public or a particular person are also protected by the right to freedom of expression under Article 10. However, the statement here at issue went beyond that, claiming that the applicant had caused Professor P.'s death by ultimately driving him to commit suicide. By writing this, Mr M.'s letter to the subscribers to Zur Zeit overstepped acceptable limits, because it in fact accused the applicant of acts tantamount to criminal behaviour.

Even if the statement were to be understood as a value judgment in so far as it implied that the applicant and others were morally responsible for P.'s death, the Court considers that it lacked a sufficient factual basis.»

Det kan følgelig argumenteres godt for at også den injurierende tweeten om Listhaug overskrider grensene for ytringsfriheten. Det spørs om Andenæs klarer å vise årsakssammenheng mellom Listhaugs taler og volden/drapet - en hendelse som altså ikke har skjedd, ifølge politiet.

Skulle en domstol komme til at tweeten utløser erstatningsansvar, blir det i så fall ikke første gang dette skjer med en jusprofessor fra Oslo. Enkelte vil huske jusprofessor Ståle Eskeland, som i 2009 ble dømt til å betale en kvart million kroner i erstatning etter injurierende utsagn i Torgersen-saken om at enkelte nærstående personer av drapsofferet angivelig kunne ha begått drapet fremfor domfelte Fredrik Fasting Torgersen. (Eskelands påstander/spekulasjoner var totalt grunnløse.)

TEAM: Eskeland forsøkte å få Torgersens sak gjenopptatt, men lyktes ikke.

Første bud for en menneskerettsprofessor burde være å ikke selv bryte menneskerettighetene. Professor Andenæs har naturlig nok møtt kritikk etter tweeten, hvilket avstedkom en «beklagelse» i nettavisen Abcnyheter. Dessverre får den liten verdi all den tid Andenæs likevel opprettholder og gjentar beskyldningen mot Listhaug langt på vei:

«Jeg sier at det «kan» føre til voldelige handlinger. (...) hatprat kan få konsekvenser, særlig hvis Listhaug skrur sin hat-retorikk videre opp. Det er ikke bra om dette skjerpes. Den som gjør det kan få moralsk ansvar for vold». (Understrekning tilføyd.)

Ikke så ydmykt, kanskje. Uavhengig av jussen bevitner saken manglende impulskontroll når man serverer en tankeløs morgentwitter som får selv Donald Trump til å blekne. En studie av twitterkontoen avdekker ellers en «imponerende produksjon» på godt over 7000 tweets, med omfattende daglig tweeting i august og klar overrepresentasjon av tweets om, og bilder av, Sylvi Listhaug.

En personfiksering?

Det er neppe «etter boken» at en embetsmann i en fri stilling på fellesskapets regning, bruker professortittelen og en uforholdsmessig stor del av dagen på sin valgkamp på Twitter.

 

Derfor er Johaug-dommen for streng

Jeg har vært blant kritikerne av "frifinnelseslinjen" i Johaug-saken. I en idrettsverden som fortsatt gjennomsyres av doping, har ikke systemet råd til å være for naivt overfor utøvere som på den ene eller andre måten har fått i seg forbudte, prestasjonsfremmende stoffer. Hver utøver har et selvstendig ansvar for å unngå det.

Men spørsmålet er hvor strengt systemet bør slå tilbake, og om utøvere som er "tatt i doping" har den nødvendige rettssikkerhet. Med dette menes bl a om systemet evner å behandle like eller liknende tilfeller likt.

Johaug-avgjørelsen fra CAS - idrettens øverste domstol - er lang og grundig.

Og hard. Utestengelsen på 13 måneder fra NIFs domsutvalg i februar i år, er nå jekket opp til 18 måneder. Dermed ryker i praksis ikke én men to sesonger for Johaug, herunder OL i PyeongChang i 2018. Neste OL-mulighet vil være Beijing i 2022 for en utøver som i år fylte 29.

PROKURATOREN: FIS' advokat, Stephan Netzle fra Sveits, fikk medhold i sin strenge straffepåstand mot Therese Johaug.

Avgjørelsen fremstår streng når en sammenlikner med to tidligere CAS-avgjørelser i liknende saker.

Den trolig likeste er Squizzato-saken (CAS 2005/A/830), der en italiensk svømmer også hadde benyttet sårkremen Trofodermin med det anabole virkestoffet Clostebol. Dette var altså nøyaktig samme krem som Johaug er felt for. I avgjørelsen fremholdt CAS bl a at svømmeren

"failed to abide by her duty of diligence. With a simple check, she could have realised that the cream was containing a doping agent, as clostebol is indicated on the product itself both on the packaging and on the notice of use. At least she could have asked her doctor, coach or any other competent person to double-check the contents of the cream bought by her mother.

(...) Furthermore, the Panel is of the view that it is indeed negligent for an athlete willing to compete in continental or world events to use a medical product without the advice of a doctor or, at the very least, a physiotherapist." (Understrekning tilføyd.)

På bakgrunn av dette kan det hevdes at svømmerens skyld, om noe, var større enn Johaugs, ettersom Johaug jo forhåndskonfererte med lege, slik CAS mente at svømmeren burde ha gjort. Johaug fikk endog kremen av en meget erfaren og spesialisert landslagslege, mens svømmerens mor formodentlig ikke hadde noen medisinsk kompetanse overhodet.

Likevel har Johaug altså nå fått en 50 prosent strengere straff enn svømmeren, som slapp unna med kun 12 måneder utestengelse. Med 12 måneder hadde Johaug rukket PyeongChang-OL i februar 2018 uten problemer.

CAS: I dette huset i Lausanne avvikles sakene i Court of Arbitration for Sport (CAS), som er idrettens øverste voldgiftsdomstol.

En annen nokså parallell sak gjaldt den argentinske tennisproffen Cañas (CAS 2005/A/951). Han hadde bedt en turneringslege om medisin mot det som ser ut til å ha vært forkjølelse. Slik medisin ble også skrevet ut, men problemet oppstod ved forsendelsen, som skjedde gjennom en form for kurertjeneste. Medikamentet utskrevet til Cañas ble i den forbindelse forbyttet med medisinen til en annen mottaker, med den følge at Cañas ikke fikk i seg medisinen utskrevet av legen, men et medikament som inneholdt et dopinglistet stoff.

Heller ikke Cañas ble frikjent av CAS, som ila tennisspilleren 15 måneders utestengelse.

Avgjørelsen er interessant fordi også den gjaldt en utøver som, i likhet med Johaug, stolte på legen og ikke gjorde noen egen sjekk av medikamentet. Med en 15-måneders utestengelse til Johaug, kan det se ut til at hun fortsatt ville ha rukket PyeongChang-OL i 2018. 

Cañas-saken er imidlertid særlig interessant fordi CAS også indikerer at tennisspilleren ville ha vært aktsom og unngått utestengelse uten å sjekke medikamentet selv, dersom det uriktige medikamentet hadde blitt gitt utøveren av legen personlig, slik Johaug fikk:

"The question then is whether the Player had a duty to investigate the actual medication that he had received to ascertain whether it was indeed the medication prescribed by the Tournament doctor. (...) It would have been normal for him to rely on the trustworthiness and knowledge of the Tournament doctor if the doctor had handed the medications to him but any professional athlete these days has to be wary when, as in this case, he receives medications which, he knows, have gone through several hands." (Understrekning tilføyd.)

Med en slik vurdering er det vanskelig å se hvorfor Johaug skal utestenges i mer enn 15 måneder. Tvert imot indikerer også denne avgjørelsen en lavere straff til Johaug enn 15 måneder.

Både Squizzato- og Cañas-sakene er eksplisitt nevnt i CAS' nylige avgjørelse om Johaug, idet CAS benytter avgjørelsene som begrunnelse for at heller ikke Johaug kunne anses å være skyldfri.

Desto mer skuffende er det at CAS, når domstolen går over i drøftelsen av Johaugs skyldgrad og straffenivå, overhodet ikke nevner noen av de ovennevnte aspektene ved Squizzato- og Cañas-sakene.

Heller ingen andre liknende saker trekkes inn ved fastsettelsen av straffenivået på 18 måneder.

Det er ingen rimelighet i at CAS kun benytter det som i de to sakene er negativt for Johaug, og unnlater å forholder seg til det som klart taler til hennes fordel.

PANELET: Voldgiftsdommerne som forseglet Johaugs skjebne var, fra venstre, LA-advokat Jeffrey G Benz, rettens formann og London-advokat Romano F Subiotto og finsk advokat Markus Manninen.

Totalinntrykket er at utestengelsen av Johaug i hele 18 måneder fremstår som streng og som et vilkårlig valg fra de aktuelle dommerne i CAS. Det er vanskelig å si at domstolen her har fulgt sine egne avgjørelser. Johaug-avgjørelsen representerer dermed ikke et overbevisende juridisk håndverk - eller "hel ved" om man vil - fra CAS i det som var sakens reelle springende punkt, nemlig lengden på utestengelsen.

CAS' avgjørelse er skuffende streng. Den er ikke god, rimelig eller riktig fordi om den er avsagt av idrettens høyeste domsorgan. Men den er endelig - og man kan dermed ha forståelse for Johaugs reaksjon.

Taximonopolet faller - priskutt i vente

Et ferskt ESA-vedtak har pålagt Norge å avvikle taximonopolet innen to måneder. EFTA er i ferd med å gjøre det Uber ikke klarte.

I ALLE ÅR har det vært et fast tak for antall taxiløyver i hvert fylke. Begrensningen av taxitilbudet gir nødvendigvis høyere taxipriser for forbruker. Det er dette som i korthet kalles «taximonopolet». Det er strengt tatt mer et oligopol, eller ufullkommen konkurranse.

Tidligere ble forbrukeren beskyttet av prisregler som holdt taxiprisene kunstig nede. Prisreguleringen ble imidlertid fjernet i 1999, med eskalerende taxipriser som konsekvens. Dette utløste en galopperende prisvekst. I Oslo viser undersøkelser eksempelvis at taxiprisene steg med over 75 prosent fra 2007 til 2011.

UBER har i senere tid utfordret monopolet ved å sette nye drosjer på veiene uten å definere dem som drosjer. Myndighetene har imidlertid «skåret gjennom» og sagt at dette i realiteten er drosjer uten løyve, altså ulovlig og straffbar drosjekjøring. Forsøket er dermed i praksis slått ned.

Nå utfordres monopolet fra en annen kant, fra en svært mektig utfordrer: EØS.

EØS-AVTALENS REGLER om de fire friheter krever lik rett til å konkurrere over landegrensene. Norge og andre medlemsland plikter å fjerne regler som hindrer utenlandske konkurrenter innpass eller som vrir konkurransen til fordel for nasjonale aktører.

For en tid tilbake ble Norge innklaget til EFTA-systemet av en norsk utfordreraktør, Økotaxi AS, og den 22. februar fattet EFTAs overvåkningsorgan ESA et vedtak («reasoned opinion») som om kort tid trolig for all fremtid vil snu opp ned på taxibransjen:

ESA konkluderer med at det norske taximonopolet strider mot EØS-avtalens krav om fri konkurranse. I vedtaket som er sendt norske myndigheter, pålegges Norge nå å fjerne:

  • the «numerical limitation of licences»
  • løyvehaveres plikt til å være tilknyttet drosjesentral.

ESA mener videre at taximonopolet også på andre måter praktiseres «diskriminerende», altså hemmer konkurranse over landegrensene.

Dersom norske myndigheter sier seg uenig, vil saken kunne gå til EFTA-domstolen for ny vurdering og endelig avgjørelse - en prosess som kan ta flere år.

Rettssak er imidlertid av flere grunner lite sannsynlig:

  • Det er juridisk sett temmelig opplagt at taximonopolet hindrer etableringsfriheten etter EØS-avtalen ved at det hemmer eller hindrer utenlandske selskapers etablering i Norge. En utenlandsk aktør som søker løyve i Norge, vil med stor sikkerhet få avslag med den begrunnelse at alle løyver allerede er delt ut. Oslo har visst nok ikke innvilget en eneste drosjesøknad (fra noen) siden 1999.
  • Norske myndigheter har ved krav fra Esa stort sett bøyd av, for å unngå prestisjenederlaget ved at ESA tar saken til EFTA-domstolen og vinner der.
  • Vi har spesifikt sett at norske myndigheter har bøyd av for ESA i andre saker om norske godkjenningsordninger, som godkjenning av byggefirmaer i byggesaker (fjernet i 2016).


NEPPE INVOLVERT: Taximonopolet kommer neppe opp i EFTA-domstolen.

KONKLUSJONEN ER at norske myndigheter nok vil bøye seg for ESA også her og vedta nye regler om kort tid. Kanskje er et nytt regelverk på plass allerede innen få måneder.

Prisene på taxi vil snart falle, og vil kunne falle betydelig til fordel for norske forbrukere.

Er det riktig at norske regler skal endres for å bedre konkurranseevnen for utlendinger når klagen til EFTA-systemet - som her - kommer fra en innenlandsk aktør?

For ESA og andre EØS-organer er dette likegyldig. De er opptatt av at EØS-avtalen følges uansett hvem som klager. I praksis er det ikke uvanlig at norske bedrifter bruker EØS-avtalen for å deregulere ulike norske bransjer.

HVA VIL SKJE I TAXIBRANSJEN NÅ? I kjølvannet av ESA-vedtaket er det allerede sendt inn et betydelig antall nye løyvesøknader med krav om løyvetildeling uten hensyn til maksimumstaket. Vi vet således allerede at det i det nye norske taximarkedet vil komme til et stort antall nye drosjer, og det kan dermed ventes et større fall i prisene.

De som er redd for en «flom» av nye, useriøse taxisjåfører som konsekvens av EØS, kan trolig ta det med ro. EØS-avtalen gir norske myndigheter rett til regler nødvendig for å sikre god tjenestekvalitet, selv om det eventuelt skulle vri konkurransen.

Kjentmannsprøve i en eller annen form vil for eksempel trolig fortsatt kunne kreves.

En stor taper i det nye drosjemarkedet blir trolig løyvehavere som ikke kjører selv. Det synes lite rimelig at norske forbruker skal finansiere aktører som tar «royalties» fra sjåførene som faktisk erverver inntekten ved å kjøre bilen sent og tidlig. I tillegg til at forbrukerne vil tjene på dereguleringen, vil prisnedgang også gi flere arbeidsplasser enn det vi har i dag.

Dereguleringen åpner også et rom for innovasjon og nye måter å organisere taxivirksomhet på. Uber ser altså nå ut til å bli reddet av «gonggongen».


Kommentaren ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2017.
https://www.facebook.com/advokatbore/

"Nazifrisør" kan få erstatning

Bryne-frisør Merete Hodne har nå gått til erstatningssak etter å ha blitt hengt ut som "nazifrisør" av revygruppen Løgnaslaget. Jeg har vært gjest i NRK radio og vurdert hennes mulighet for å vinne saken:

Etter rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol har Løgnaslaget motbakke, og er det realistisk at Hodne kan vinne saken. Erstatningskravet på 600.000 kroner virker dog for høyt.

Du kan høre hele intervjuet her - klikk på lenke (fra minutt 10:16):

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01006317/29-03-2017#t=10m16s




 

 



 

«Fake news» i Mahad-saken

Mahad ble fratatt statsborgerskapet og «solgte» dette i media som et overgrep mot en som kom til Norge som 14-åring. Folk ble imidlertid ført bak lyset. Mahad er utvilsomt fra Djibouti og har ikke asylrett. Han løy også om alder: Mahad var myndig da han kom til Norge. Dette er status etter gjennomgang av Oslo tingretts dom.


I OSLO TINGRETT: Mahad Abdi Mahamud

SAKENS BAKGRUNN. Mahad Abib Mahamud kom til Norge i august 2000, angivelig kun 14 år gammel og angivelig som somalisk statsborger. Han skal ha kommet til Norge via Etiopia, som familien utvandret til. Han har i Norge utdannet seg til bioingeniør og greid seg bra.

I 2008 fikk han norsk statsborgerskap. I mai 2015, altså sju år senere, ble det norske statsborgerskapet tilbakekalt etter ny gjennomgang av saken der det konkluderes med at Mahad egentlig er fra nabolandet Djibouti.

Mahad gikk deretter til sak mot Staten for å få kjent tilbakekallelsen ugyldig.

I det som kunne fremstå som en velregissert medieaksjon, løftet Mahad og støttespillerne også saken betydelig opp i riksmedia. Svært sentralt var blant annet poenget om at det var urimelig eller inhumant at Mahad skulle miste sitt statsborgerskap på bakgrunn av en eventuelt uriktig forklaring gitt som barn, altså som 14-åring. Vi husker også bildene av Mahad med norske flagg og rød t-skjorte med påskriften «Jeg er bioingeniør».

Store deler av norsk presse bet på, og pressen skapte til dels sterke reaksjoner i befolkningen mot norske myndigheter. Blant annet ble en minister uriktig hengt ut som skyldig i tilbakekallelsen, og sentrale samfunnsaktører har krevd lovendringer som følge av Mahads sak.

Det er denne saken Mahad nå har tapt i Oslo tingrett, i en dom av 12. mars, som Mahad har varslet at han vil anke.

SAKENS KJERNE. Det sentrale i saken er selvfølgelig om Mahad har gitt riktige opplysninger om opprinnelsesland og identitet. Somalia har vært i langvarig borgerkrig, og i mange år fikk i praksis alle somaliere asyl i Norge. Bakgrunn fra Djibouti gir derimot ikke asyl.

Hvor holdbar er så Mahads historie og hva sier dommen om faktum?

ER MAHAD FRA DJIBOUTI? I henhold til dommen er det mange fakta som knytter Mahad til Djibout som opprinnelsesland:

 

1. Kunnskaper om fransk:

Djibouti er tidligere fransk koloni («Fransk Somaliland»). I motsetning til Somalia, er fransk ett av to offisielle språk, samt undervisningsspråk, i Djibouti.

Mahads karakterer fra norsk ungdomskole omtaler retten slik:

«Mahads karakterer lå stort sett på 2 og 3 (...) I fransk skriftlig fikk han 5 og i fransk muntlig fikk han 6. Dette er svært gode resultater etter 1 ½ års skolegang (...). Mahad har forklart at han kom til Norge analfabet med kun to års koranskole, og at han kun snakket somalisk og litt arabisk.»  

En nevropsykolog uttalte også i 2003:

«Det er slående hvor godt han snakker norsk etter under tre år i landet, men han hjelper seg også med fransk i en del av de språklige oppgavene».

 

2. Mahad har forklart at han driver forretningsvirksomhet i Djibouti. I den forbindelse har Mahad blant annet anskaffet en lastebil som i 2014 ble eksportert til i Djibouti.

 

3. Mahads forretningspartner/bror i Djibouti:

Staten og Mahad har vært uenig om identiteten til personen som tok imot lastebilen i Djibouti.

Staten mener dette er Mahads bror. Mahad hevder han kun er en forretningspartner. Hvis personen er Mahads bror, gir dette ytterligere holdepunkter for at Mahad er fra Djibouti og for at han først kom til Norge som voksen.

Politiet har fått tak i det djiboutiske passet til Abdoulkader Abdi Mohamed, som mannen legitimerte seg som ved mottak av lastebilen. Navnet på hans foreldre i passet, stemmer med navnet på Mahads foreldre. De gav asylforklaringer til norske myndigheter i 2002, i forbindelse med en (mislykket) søknad om familiegjenforening med Mahad. I asylforklaringene bekreftet de å ha en sønn med navn som samsvarer med eier av forannevnte pass.

Nasjonalt ID-senter har også gjort en sammenlikning, en  «morfologisk analyse», av bildet av Mahads bror Abdoulkader i hans gjenforeningssøknad i 2002, med bildet av mannen i Djibouti-passet. Senteret konkluderer med 

«sannsynlighetsovervekt for at det er samme person på bildene».

I Skype-chatter mellom Mahad og forretningspartneren/broren, kommuniseres det gjennomgående på fransk. Mahad har også forsøkt å skjule fransk og temaet Djibouti på internett: I en av chattene ber Mahad vedkommende «å slutte med meldinger som handler om Djibouti fordi myndighetene har begynt å forfølge folk på Facebook». Mahad ber ham også om å slå over fra fransk til somalisk i chatten, hvorpå vedkommende spør «til deg også», hvoretter resten av chattene likevel fortsatte på fransk.

Den 16.2.2017 kl 16.01 sendte staten kopi av chattene, kopi av forretningspartnerens/brorens Facebook-profil og annet materiale til Mahads advokat pr e-post. Om kvelden påfølgende dag registrerte politiet at forretningspartnerens/brorens Facebook-profil var fjernet fra Facebook. To dager senere var profilen tilbake, men da uten profilbildet. Politiets kommentar gjengis slik i dommen:

«dette at profiler endres når politi og utlendingsmyndigheter viser interesse, er noe de ser ofte.»

Mahad har for øvrig forklart at han ikke hadde «forretningspartnerens» telefonnummer, men retten skriver at politiet ved gjennomgang av Mahads mobil likevel fant at Mahad

«har lagret vedkommendes telefonnummer under navnet «Frero», avledet av det franske «frère» - bror.»

Med dette som bakgrunn konkluderte retten med at det foreligger

«vektige indikasjoner (...) for at Mahads forretningspartner i Djibouti er Mahads bror».

I klartekst: Retten legger til grunn at forretningspartneren er Mahads bror og fester ikke lit til Mahads forklaring om dette.

Et poeng i saken er at broren gir ytterligere holdepunkter som knytter Mahad til Djibouti, fordi dette dermed etablerer at Mahad også har familie boende i Djibouti, som Mahad løpende kommuniserer med på Djiboutis offisielle språk fransk.

Betydningen for Mahads alder ved ankomst til Norge, nevnes nedenfor.

Etter domsavsigelsen har Mahad varslet at han vil forsøke å finne personen i Djibouti og ta DNA-test.

 

4. Motstridende forklaringer fra Mahad og andre familiemedlemmer om familien og deres utvandring fra Somalia/Djibouti:

Mahad har for sin del gitt tre forklaringer til norsk forvaltning samt en forklaring nå i retten. Dommen inneholder en omfattende gjennomgang av en rekke motstridende opplysninger i forklaringene. I rettens oppsummering heter det blant annet:

«Retten oppsummerer at forholdene med hensyn til Mahads søsken, deres fødselsår og dødsår fremstår som uoversiktlige. (...) Det som står fast er at Mahad i sine forskjellige forklaringer har forklart seg motstridende om hvem som ble med faren til Kenya da familien flyktet i 1991, og om når og til dels hvor søstrene X og Y døde. 

(...) familiesituasjonen burde i følge Mahads historie ha vært nokså oversiktlig; med ham selv, moren, storesøster Y, storebror Abdoulkader og lillesøster Z, mens X på den tiden bodde med faren i Kenya. På denne bakgrunn virker det påfallende at Mahad gjennom sine ulike forklaringer har forklart seg såpass motstridende som han gjort, om når og til dels hvor søstrene X og Y døde.»

 

5. Mahad har i rettsaken fremlagt identifikasjonsdokumenter fra Somalia som retten, uvanlig nok, rett ut sier er forfalsket.

Da Mahad kom til Norge i august 2000 forklarte han at han var født i 1986, men ikke kjente sin egen fødselsdato. I mangel av andre opplysninger ble han av utlendingsmyndighetene innregistrerte med den tilfeldige fødselsdatoen 11. august 1986.

Men fødselsdato var altså ukjent. Likevel har han nå i rettssaken fremlagt en fødselsattest, angivelig utstedt i 1990 av somaliske myndigheter, som angir fødselsdato 11. august 1986, altså datoen som utlendingsmyndigheten tilfeldig benyttet ved innregistreringen. Det foreligger også en engelsk oversettelse av «fødselsattesten» datert fire dager etter attestutstedelsen i 1990, som retten finner «påfallende».

Mahad har videre fremlagt et somalisk ID-kort også utstedt 1990, med samme angivelige fødselsdato: 11. august 1986. ID-kortet er påført et fotografi av en voksen mann. Høyden er likevel angitt til 110 cm.

Retten sier også:

«Dette er dokumenter som har kommet til i saken etter at utlendingsmyndighetene tok Mahads sak opp igjen, til tross for at det i følge Landinfo ikke finnes noe fungerende registre i Somalia.»

Retten konkluderer etter dette slik om dokumentene:

«Fremleggelse av slike falske identifikasjonsdokumenter er ikke ensbetydende med at Mahad lyver om sin identitet, men etter rettens syn bidrar det til å svekke hans troverdighet.»

 

6. I desember 2008 giftet Mahad seg i Djibouti, med en kvinne som bodde i Djibouti. (Han har senere forklart at de også giftet seg «religiøst» i Etiopia.)

 

7. Det foreligger ulike pengeoverføringer fra Mahad til Djibouti.

 

8. Det er dokumentert at Mahad har reist fire ganger til Djibouti.

 

9. Mahads familie har hus i Djibouti der de overvintrer. Retten utdyper dette slik:

«Om dette har Mahad anført at «En periode med to måneders regntid i året er ikke forenelig med store deler av året. I Etiopia bodde familien i en teltleir, mens de i Djibouti bodde i et hus med betonggulv og murvegger.» (...) Det synes altså å være enighet om at Mahads familie disponerte et hus i Djibouti, et hus som i følge Mahad ble brukt i regntiden to måneder i året».

 

10. Da Mahads far levde, reiste han til Djibouti for medisinsk behandling.

 

11. Mahad har telefonnummeret til djiboutiske øvrighetspersoner, noe retten utdyper slik:

«I Mahads telefonliste har politiet funnet telefonnumre til følgende personer i Djibouti: Helseminister Ali Yacoub Mahamoud, forsvarsminister Hassan Darar Houffaneh og sikkerhetssjef Hassan Said Khaireh. Mahad har anført at det at han har kontaktinformasjon til afrikanske politikere i regionen, er på grunn av hans politiske engasjement. (...) For retten virker det (...) litt påfallende at Mahad skal ha telefonnumrene til disse tre djiboutiske øvrighetspersonene i sin telefonliste».

 

12. Mahad skal også ha forklart at tilbaketrekningssaken startet som følge av at han ble rapportert til norske myndigheter av «spioner» fra nettopp Djibouti (en bakvaskelseskampanje, ifølge hans støttespillere).

 

Det er etter dette totalt sett nokså mye som knytter Mahad til Djibouti, og som gjør at Mahad dessverre ikke fremstår som spesielt troverdig i saken.

ALDER. Om alder heter det i dommen:

«Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren [Abdoulkader]. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.»

I henhold til dette var Mahad dermed mellom 18 og 20 år han kom til Norge, ikke 14 år.

Også asylintervjuet av Mahads far i 2002 underbygger at Mahad var myndig da han kom til Norge. Farens gjennomgang av barnas alder, gjengis slik vedrørende Mahad:

«Mahad, er eldre enn disse, han tror han er rundt 20.»

(Saken fortsetter under bildet.)

«REPUBLIQUE DE DJIBOUTI»: Passet til saksøkers bror, Abdoulkader, født 6. august 1979, nasjonalitet "DJIBOUTIENNE".

RETTENS KONKLUSJON. Retten fester samlet sett ikke lit til Mahads forklaring om opprinnelse og identitet, og Mahad tapte følgelig saken i Oslo tingrett:

«Av rettens foranstående gjennomgang og drøftelse av de ulike sider av bevisbildet i saken, fremgår at retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahad har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap. (...)

Etter denne gjennomgangen er retten ved en samlet vurdering av bevisbildet i saken kommet til at det er sannsynlig at Mahad har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet. Retten mener at det er sannsynliggjort at Mahad og Abdoulkader Abdi Mohamed er brødre, og at Mahad i likhet med sin bror er borger av Djibouti. Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.

Det er åpenbart at Mahad har gitt sin uriktige historie til utlendingsmyndighetene vel vitende om at denne historien var feil, og således "mot bedre vitende" slik vilkåret lyder i statsborgerloven § 26 annet ledd. Det er videre klart at dette har hatt vesentlig betydning for utlendingsmyndighetenes innvilgelse av norsk statsborgerskap til Mahad.

Vilkårene for tilbakekall av Mahads norske statsborgerskap er etter dette oppfylt. Det er ikke hevdet at UNEs beslutning og vedtak om tilbakekall av Mahads statsborgerskap er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.»

Med de fakta og holdepunkter som fremkommer i dommen, virker det juridisk urealistisk at resultatet skulle snu i en ankesak.

Retten har også andre uttalelser som har en side mot samfunnsdebatten, blant annet det at Mahad har greid seg bra i Norge:

«Han har gjennomført en utvikling og integrering her i landet som må sies å være imponerende. (...) Det kan på denne bakgrunn synes urimelig for Mahad, for hans arbeidsgiver og kanskje også samfunnsmessig å utvise Mahad fra landet. 

På den annen side er forholdet Mahad har gjennomført svært alvorlig. Retten legger som nevnt til grunn at Mahad, da han kom til Norge i august 2000, ikke var 14 år og mindreårig, men at han var 19-20 år gammel. Mahad fortalte da sin uriktige historie første gang, en historie han så, med noen variasjoner, har gjentatt i senere intervjuer og søknader om oppholdstillatelser og statsborgerskap, og som han har gjentatt da saken hans nå har blitt tatt opp igjen, senest i sin partsforklaring for retten.

Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 534 heter det:

«(...) Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger (...). Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

(...) Mahad har (...) ikke hatt en "berettiget forventning" om å kunne ha opphold i Norge.

Alvoret i Mahads handling forsterkes ved at han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie, og på den måten lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte. 

(...) Mahad har en tilknytning til Djibouti som ikke gjør det uforholdsmessig for ham å ta opphold der. I Djibouti har han sin bror, og han har forretningsvirksomhet der. Han er en ressurssterk person som behersker både somali og fransk, samt også til dels andre språk. Videre har Mahad en god utdannelse og nyttig arbeidserfaring innen sitt fag.».

Mahad har varslet at han planlegger å flytte til Somalia før anken behandles i lagmannsretten. 

MEDIA. Det må rettes bebreidelser mot mange medier for å tegne bilde av et offer som mistet sitt statsborgerskap angivelig som følge av én forklaring han gav til norske myndigheter som barn.

Han var i realiteten myndig, kom fra Djibouti og har ikke asylrett. Mahad og støttespillerne presenterte en usann historie og journalister misligholdt sin plikt til å granske den kritisk. Historien ble i alt for stor grad svelget rå og avfødte kunstige debatter om eksempelvis hvilke lovendringer som må til og hvor inhumane ministre og andre norske myndigheter var mot en person som kom hit som «barn».

(Saken fortsetter under bildet.)


BESTE SENDETID PÅ NRK: Mahad i Debatten sammen med programleder Ingunn Solheim.

Det var ikke vanskelig for journalister å granske historien. Det selvsagte var å be Mahad dokumentere sin historie, slik også retten har gjort. To enkle tiltak var eksempelvis å be Mahad

  • fremlegge kopi av alle asylintervjuer til norske myndigheter.
  • frita UNE fra taushetsplikten.

Det ville vært god og kritisk journalistikk. På bakgrunn av asylintervjuene og saksopplysninger fra UNE, kunne media om nødvendig gått dypere inn i faktum.

Dersom Mahad hadde nektet på noen av disse to punktene, ville det neppe vært grunn til å publisere særlig mye stoff om Mahad i det hele tatt. Da ville han fremstått som lite troverdig.

Et av flere medier som gikk langt er NRK. Mahad-saken var for eksempel tema for Debatten torsdag 19. januar. Mahad fikk her argumentere tilnærmet uavbrutt og uimotsagt i 10 minutter av NRKs aller beste sendetid på TV. Han ble etterfulgt av arbeidsgiveren, som fikk lovprise Mahad som arbeidstaker.

Og senere i sendingen fikk Mahads advokat argumentere rettssaken uavbrutt og uimotsagt i til fordel for sin klient, og uttalte blant annet at Mahad har en

«usedvanlig sterk sak».

En representant fra UNE stilte også, men ingen i redaksjonen tenkte på å be Mahad løse ham fra taushetsplikt.

Begge debattpaneler som etterfulgte, var sammensatt med overvekt av Mahad-vennlige kontra Mahad-kritiske debattanter - de sistnevnte var Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og FrP-politiker Mazyar Keshvari. Denne metodikken er ikke ukjent fra andre sendinger av Debatten. Det er også underlig å se i ettertid at alle debattanter bl a diskuterte saken på basis av det «mediaetablerte faktum» at Mahad var 14 år da han kom til Norge, alt mens Mahad selv satt ringside i studio og hørte på.

Skal dette være kritisk journalistikk?

Man vil ikke tro at journalister regelrett forfalsker nyheter, men det virker som om gravingen og den kritiske sans forsvinner nå redaksjonen tilbys politisk innbydende konklusjoner. Det er ikke tillitvekkende.

VG-kommentator Hanne Skartveit har nylig skrevet at «norsk presse er blant verdens beste», og feil må aksepteres fordi journalistikk er «historiens kladdebok». Det er imidlertid ikke akseptabelt at kladdeboken er feil i ukesvis og månedsvis. Slike uttalelser bidrar ikke til å styrke folks tillit til media.

Denne gang skal Dagbladets nyhetsjournalister ha honnør for kritisk dekning og gode rettsreferater. Det burde neppe overraske at grundig journalistikk gir god journalistikk. Også Nettavisen og Fredrik Solvang i Dagsnytt Atten hadde balansert og kritisk dekning av saken belyst fra begge sider.

FORVALTNINGEN. Forvaltningen tenker sjeldent nytt, har liten tradisjon for å uttale seg i media og klamrer seg helst til taushetsplikten.

I et samfunn der media er stadig viktigere, blir det for passivt. Forvaltningen har ikke bare saksansvar, men skal også ivareta forvaltningens omdømme.

Dette er eksempel på en sak der også forvaltningen, herunder utlendingsmyndigheter, politi og Regjeringsadvokaten, burde ha bidratt mer til å dempe den ukritiske mediedekningen før rettssaken. Det hjelper sjeldent å vente til domstolens konklusjon foreligger, hvis motparten og media i månedsvis - noen ganger årevis - før dommen har fått banke inn og etablere usannheter i befolkningen. Dette kan gå så langt at når dommen til slutt kommer, blir den betraktet med vantro dersom den ikke er som «forventet».

Dette selv om denne og andre saker viser at det egentlig er norske dommere som ofte er Norges beste «gravejournalister».

Forvaltningsorganer bør informere mer når motparten går aktivt ut i media. Ofte er taushetsplikt til hindrer for god informasjon. Da bør forvaltningen rutinemessig be om at motparten fritar fra taushetsplikt. Hvis svaret er nei, bør forvaltningen i det minste få dette frem i nyhetsdekningen.

hits