hits

Feig leder? Spark en ansatt

Davy Wathne fra TV 2-sporten er i hardt vær om dagen. I kjølvannet av #metoo, har leppa fra Bergen blitt tvunget til å slutte frivillig i jobben. Men hvem har hovedansvaret?

TRENGER INGEN PRESENTASJON: Davy Wathne.

«Grafisk» språk

Det handler visst særlig om at Davy har et «friskt» og seksualisert språk:

«Dette gjelder hans måte å omtale kvinner på, kvinners utseende, fremtoning og bryster. For en kvinne er det provoserende å høre hvordan han snakker om kvinner»,

fremholder kvinnelige kolleger som står anonymt frem i media. Det er vanskelig å mene noe bestemt om alvorlighetsgraden ut fra de få opplysningene, men noen ganger kan omtale av andre eksempelvis ha en «dobbel bunn» som også rammer eller direkte krenker den som hører på.

Davy selv mener det hele er overdrevet og egentlig innenfor akseptabel sjargong i et røft journalistmiljø. Kvinnene provoseres og slår tilbake:

            «Det var sexprat og skittsnakk.»

Kvinnene peker også på at Davy jo er en voksen mann som burde forstå at han snakker på en måte som kan få andre til å reagere.

Sparken?

Ok. Men er det riktig å miste jobben av den grunn? Retter kvinnene hovedskytset i riktig retning?

Davy etterspør hvorfor ingen har tatt dette opp med ham tidligere. Han kunne jo ha forbedret seg.

Det kan være et betimelig spørsmål. Problemer i arbeidslivet skal tas opp og drøftes med dem det gjelder. Etter arbeidsmiljøloven § 15-1 er eksempelvis arbeidsgiver pålagt å ha drøftelsesmøte med den ansatte, før man avgjør om vedkommende skal få sparken. På liknende måte er det vanlig å ha medarbeidersamtaler med ansatte når problemer oppstår.

Det handler om kontradiksjon: Den ansatte må få mulighet til å imøtegå beskyldninger. Noen ganger er de helt feil. Andre ganger kan den ansatte ha handlet kritikkverdig, men kanskje ikke så alvorlig som man skulle ha det til. Dette er viktig for å rydde unna problemer og sette riktig straffenivå.

Videre handler dette om at ansatte som begår feil eller blir utsatt for kritikk, normalt bør få korreks og en sjanse til å forbedre seg. Å miste jobben er noe av det verste som kan ramme oss.

Og her kan det ligge et problem. Basert på det som så langt er kjent i media, kan en del tale for at krenkelsene - altså Davys «grafiske» språk - neppe er blitt påtalt overfor Davy selv.

Hva er da rett konsekvens av episodene og hvem bærer hovedansvaret?

Bør Davy miste jobben og livsgrunnlaget han har hatt siden 1992? Eller faller dette på kvinnene som ikke turte å si noe? Eller kanskje på ledelsen?

Etter arbeidsmiljøloven § 15-7 kan arbeidstakere bare sies opp dersom arbeidstakers adferd gir «saklig grunn» til det.

Terskelen er i utgangspunktet høy, og Høyesterett har tydelig markert ledelsens ansvar i dette. Hovedansvaret for å bevare et forsvarlig arbeidsmiljø hviler på ledelsen. I arbeidsmiljøloven § 4-1 heter det at

«Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. (...) Virksomheten skal innrettes for arbeidstakere av begge kjønn.»

Pornonedlasting

I 2005 hadde Høyesterett en sentral sak oppe til avgjørelse - den såkalte ConocoPhillips-saken. To plattformarbeidere hadde fått sparken etter å ha sittet på plattformen og lastet ned porno. «Irregulær surfing og nedlastning av pornografisk materiale», som det heter i dommen.

Dette var voksne mannfolk som selvfølgelig meget godt visste at det de gjorde langt fra var ok. Men fortjente de å få sparken?

Nei, mente Høyesterett, selv om surfing på sånne nettsteder innebar en forøket risiko for (data)virus, og dessuten var klart forbudt i henhold til selskapets interne regler. I stedet fikk de to ansatte erstatning fra oljeselskapet.

Avgjørende i dommen var at ledelsen, i nærmere fem år, hadde latt sine ansatte surfe fritt etter porno uten å gjøre noe med det. Hovedgrunnen til at arbeiderne vant rettssaken, var altså oljeselskapets svake og unnfallende ledelse. Høyesterett uttalte blant annet:

«At ledelsen over så lang tid har vært oppmerksom på et omfattende misbruk uten aktiv oppfølgning av reglene, har betydning også fordi det kunne være egnet til å skape det inntrykk hos de ansatte at man så gjennom fingrene med dette. Særlig i lys av at surfing på og nedlasting av nettsider med pornografisk innhold etter ledelsens oppfatning utgjorde en særlig sikkerhetsrisiko for dataanleggets operative funksjon, ville det ha vært nærliggende å iverksette nærmere undersøkelser.»

Ekofisk-senteret luftfoto

STATUS QUO: Antakelig var det kjedsomhet som drev ansatte til usømmelig tidsfordriv på Ekofisksenteret, her avbildet.

Ledelsen

Tilbake til Davy og TV 2.

Kvinner som ikke tør si ifra, kan man ha forståelse for. Formelt og juridisk var Davy neppe en leder i TV 2, men hans toneangivende figur ville kunne demotivere klager, eksempelvis av frykt for utfrysning i miljøet.

Dette kan imidlertid neppe være avgjørende, da det uansett kommer frem i media at en del kvinner likevel sa ifra og «advarte» om Davy Wathne. Til ledelsen.

En av dem sier det slik:

«Jeg meldte fra til nærmeste leder som sa «at Davy ikke mente noe med det, at det var sånn han var, og at vi måtte tolerere det».

Jeg skal ikke sitte her og være dommer over disse «episodene». Publikum vet ikke hva som er sagt eller i hvilken setting. Jeg skal heller ikke påstå at Davy er den eneste eller den «verste». Det har i det siste vært skrevet og snakket mye i media om antasting og trakassering i regi av andre TV 2-ansatte.

Men hvis Davy Wathne har gått over grensen, har nok TV 2-ledelsen et stort problem. Dersom dette har foregått i årevis - og Davy Wathne har jo vært i TV 2 siden oppstarten i 1992, hviler hovedansvaret for det hele uvegerlig tungt på TV 2s sjefer.

Ansatte med berettigede klager har et selvfølgelig krav på vern. Det er egentlig ikke tilgivelig dersom kvinner i år ut og år inn har gått rundt og følt på et konstant ubehag på jobb i TV 2, som ledelsen bevisst har sett mellom fingrene med. Feigt lederskap, i beste fall. 

Og den ansatte som blir beskyldt, har i utgangspunktet krav på advarsel og en ny sjanse før ledelsen raserer livsgrunnlaget til vedkommende.

Riktig ille er det hvis trakassering har blitt betraktet som direkte akseptabelt av ledere: «Dette må du finne deg i». Det kan ha pågått uavbrutt i årevis. Ikke til ledelsen selv sa "stopp, dette er for drøyt", men til problemet vokste seg så stort at saken eksploderer i media. Det er da ikke kvinnene, men eksplosjonen, som får ledelsen til å handle. Fordi  "the shit hits the fan" og media krever handling.

Og hoder på et fat. Hoderulling er nå uunngåelig. Men hva er ledelsens svar på det? Jo, ledere som i årevis har forsømt seg og egentlig selv burde tatt sin hatt og gått, redder skinnet ved å sparke andre. Skandalen er da total.

Dømt til fengsel for uthenging på sosiale medier

Det er grunn til å advare mot «naming and shaming» i media. Før helgen ble en person dømt til 75 dagers fengsel for «privat rettshåndhevelse» på sosiale medier.

Av Carl Bore, advokat (H) og partner i Dalan advokatfirma DA

Det er så forkastelig: Menn, for det er særlig menn, som voldtar, beføler kjønnsorganer og bruker sin posisjon som filmregissør eller leder til å tiltvinge seg sex eller til å seksuelt trakassere.

#Metoo-debatten, som startet med sexskandalene rundt den mektige Hollywood-produsenten Harvey Weinstein, ruller nå også over Norge. Forrige helg ble den antent ved Aleksander Schaus tvitring av 24 grove hendelser i Medie-Norge.

SKAPTE FLODBØLGE: Slik bidro Aleksander Skau til en flod av nye beskyldninger og berettelser om trakasseringer i og utenfor Medie-Norge.

Bør mennene identifiseres? Skjelettene, episodene og berettelsene om trakassering, velter nå ut i offentligheten i årets trolig viktigste debatt. Men bør mennene også identifiseres med navn og bilde, uthenges i medienes gapestokk til spott og spe og advarsel for alle?

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen er blant dem som vil dra debatten videre og få opp navn. Det er menneskelig: Slike individer vil man i bunn og grunn alt vondt. De bør etterforskes, straffes og settes bak lås og slå, der det er riktig.

Men «naming and shaming» i mediene før sakene er klarlagt, er det grunn til å advare mot. Og det er et sunnhetstegn at mediene nå tenker seg om.

Forkastelige handlinger. Før helgen falt en dom i Kongsberg tingrett om et lignende tilfelle. Tiltalte hadde her lagt ut Youtube-videoer med fullt navn og bilde på fem personer. Videoene fikk voldsom spredning. Det fremgikk av videoene at de fem kunne mistenkes for grooming av barn gjennom internett, altså helt forkastelige handlinger i og for seg.

Formålet med uthengingen i videoene var aktverdig nok: Å straffe de fem mennene.

I ettertid viste det seg imidlertid uheldig å felle denne «Youtube-dommen» før sakene var etterforsket av politiet. Av de fem sakene, endte det kun med reaksjon i to av sakene, hvorav én lagmannsrettsdom og ett forelegg. I en tredje sak var det ikke grunnlag for etterforskning. De siste to sakene ble etterforsket, men henlagt.

75 dagers fengsel for Youtube-outing. «Uheldig» er egentlig mildt sagt, for videoene fikk alvorlige konsekvenser for de involverte. Tiltalte som la ut filmene, ble dømt til 75 dagers fengsel, hvorav 30 dager ubetinget. I dommen heter det blant annet at:

«Som nevnt fikk publiseringen dramatiske konsekvenser. (...) Tiltalte forklarte i avhør at da filmen av A lå ute i ca. et døgn ble den delt over 17 000 ganger. B forklarte at den siste publiseringen av filmen av ham på Youtube hadde 2,5 millioner visninger. (...) Denne saken viser hvor store ringvirkningene av slik publisering på internett kan bli.»

En av dem ble

«angrepet av en mann med balltre og slått i kjeven. Ved en annen anledning ble han truet av en mann som holdt en revolver mot hodet hans og sa at han burde vært død. (...) Han forklarte at han i en episode var så langt nede at han ønsket å avslutte livet sitt. Han har flyttet utenlands fordi det ble vanskelig å bo i Norge. Han er redd, og ser seg hele tiden over skulderen. (...) Hans ekskone har hatt hærverk på bilen sin utenfor huset. For datteren hans gikk det hardt utover hennes skolegang.»

I nevnte lagmannsrettsdom, den der den ene altså ble domfelt for grooming (LF-2016-106879), uttrykte retten

«sterk misbilligelse overfor denne form for privat rettshåndhevelse med påfølgende offentliggjøring på ulike nettsider - før saken er blitt etterforsket av politiet og saken eventuelt iretteført for domstolene».

 OUTET PÅ YOUTUBE: Bildet viser hvordan domfelte filmet og eksponerte personer mistenkt for grooming. (Her tilføyd sladd.)

Gapestokkenes tid er forbi. Dette handler ikke om å bagatellisere handlinger til mulige seksualovergripere. Det handler om at befolkningen hverken skal eller kan gjøre jobben som politi og domstol. Politiadvokat Kjell Johan Abrahamsen i Buskerud har sagt det slik:

«Gapestokken tilhører en forgangen tid, det hører ikke hjemme i 2016. Vi må huske på at vi lever i en rettsstat, folk er uskyldige til de er domfelt.»

Det gjenstår å se om Kongsberg tingretts dom blir anket, og hva utfallet av en eventuell ankesak blir.

"Fuck you rapist bastard" - outet som voldtektsmann. En rykende fersk dom fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), Egill Einarsson mot Island, avsagt 7. november, kan imidlertid tyde på at tingrettsdommen er korrekt.

Bakgrunnen var at Einarsson på en åpen Instagram-profil ble outet som voldtektsmann. Et bilde av Einarsson ble publisert med et opp ned-kors på pannen og teksten «Fuck you rapist bastard» over bildet. En uke tidligere hadde etterforskning av to voldtektsanklager mot Einarsson blitt henlagt på grunn av manglende bevis.

"FUCK YOU RAPIST BASTARD": Dette skal være Instagram-posteringen som krenket personvernet til Egill Einarsson, her avbildet.

Einarsson krevde senere straff og erstatningsansvar for innehaveren av Instagram-profilen, men fikk ikke medhold i de islandske domstoler. Einarsson reiste da sak for EMD med påstand om at dommene krenket hans personvern etter EMK artikkel 8, og Einarsson vant i EMD: Angrepet på Instagram var ikke vernet av ytringsfriheten.

EMD la vesentlig vekt på at posteringen inneholdt anklage om et alvorlig straffbart forhold, voldtekt, som det ikke forelå bevis for. Etter sikker EMD-praksis krever alvorlige anklager et solid faktisk bevisgrunnlag.

Dommen er imidlertid også interessant fordi Einarsson vant i EMD til tross for at han er en kjent mediepersonlighet på Island, og dessuten i forkant hadde gått ut med friske og provoserende medieutsagn om voldtektsanklagene. EMD skriver:

«When [Einarsson] appeared in the aforementioned newspaper interview and employed provocative, if not derogatory, comments about others, including the girl who had accused him of sexual violence, he launched a public debate and should, moreover, have known that his comments would result in strong reactions from those who strongly disliked his abovementioned views».

Relevant også i Norge. Dette er også relevant for norske forhold: Mange av historiene som nå sirkulerer i mediene og på sosiale medier, gjelder nettopp svært kjente personer hvorav flere også kan ha kommet med «hårete» uttalelser om forholdet til det annet kjønn, mv.

Men dette er altså ikke nok til å legitimere publiseringen av grove anklager som ikke kan dokumenteres. Bevisføringsplikten er i prinsippet den samme for nasjonale medier som for enkeltpersoner som henger ut andre på sosiale medier.

#metoo #stilleforopptak

Nerdrum slipper fengsel - grunnen er hemmelig

Kunstneren Odd Nerdrum er dømt til å sone ett år i fengsel. Dommen er alvorlig og gjelder grovt skattesvik ved at han unnlot å innberette sju millioner i inntekt fra malerisalg.  

Nylig ble imidlertid Nerdrum benådet av Regjeringen, melder Dagens Næringsliv. Det betyr at han likevel slipper fengselsstraffen sin. Men begrunnelsen for benådningen er hemmelig.

Likhet for loven. Likhet for loven følger av Grunnloven § 98 og er en grunnpilar i enhver rettsstat. Det undergrave borgernes tillit til myndighetene og respekten for loven hvis noen slipper straff for forbrytelser de fleste straffedømte må betale dyrt for.

Det skal svært mye til for å bli benådet. Av de totalt 10.411 som i 2010 ble idømt fengselsstraff, ble tjue benådet. Regjeringens benådningsadgang etter Grunnloven § 20 er ment som en ren «sikkerhetsventil» for å hindre de verste utslag av straffeloven. Bare hvor fengsel blir en helt ekstraordinær påkjenning for domfelte, er det aktuelt å vurdere benådning.

DN-avsløringen i 2005. Det har til ulike tider blitt hevdet at benådningsreglene misbrukes for å frigi kriminelle som egentlig skulle sittet i fengsel.

I 2005 avslørte Dagens Næringsliv at to erfarne og meritterte helsepersonell - en psykiater og en psykolog - i stor skala hadde solgt falske legeattester til kriminelle som søkte benådning, behagelige soningsforhold og liknende. De to ble senere dømt til 2,5 års fengsel og fratatt lisensen.

Den ene av «kundene» var en straffedømt kunsthandler. Han hadde tidligere fått avslag på benådning, men lyktes med bistand fra sine nye «hjelpere». Benådningen av kunsthandleren var som vanlig hemmeligstemplet, og Justisdepartementet avslo tre ganger DNs innsynsbegjæringer. Senere ble altså psykiateren og psykologen dømt til strenge fengselsstraffer.

Treholt-saken. Den saken gjaldt altså korrupsjon. En annen kjent «skandalesak» er benådningen av spiondømte Arne Treholt den 3. juli 1992. Da hadde han sonet under halvparten av fengselsstraffen sin. Kritikerne hevdet her at Brundtland-regjeringens benådning var partipolitisk motivert. Jusprofessor Fleischer mente at flere av statsrådene som stemte for benådning, kunne være inhabile grunnet vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte, og legene som anbefalte benådning kjente visstnok Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five var «rystet» over det hun mente så ut som en særbehandling av Treholt i slike saker. VG skrev på lederplass at «Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn.»

Benådningen var altså begrunnet med at Treholts helse var for dårlig til å sone. I ettertid har Treholt hatt stor suksess som investor i utlandet.

HJEMME: Treholt i sitt mangeårige hjemsted på Kypros.

Taushetsplikt og transparens. Folk flest får altså ikke vite hvorfor kunstmaler Odd Nerdrum er blitt benådet når han egentlig skulle ha sonet ett år i fengsel. Begrunnelsen er hemmeligstemplet og unndratt offentlighetens søkelys.

Transparens er en grunnstein i en velfungerende rettsstat. Ting vil stort sett gå rett for seg hvis makthaverne vet at de kan kikkes i kortene. I lys av at benådningsinstituttet altså kan misbrukes, er det problematisk at grunnlaget for benådning er undergitt full taushetsplikt etter offentlighetsloven og forvaltningsloven § 13.

Denne taushetsplikten, som omfatter «noens personlige forhold», har gode grunner for seg: Personlige helseopplysninger er sensitivt og noe offentligheten i utgangspunktet ikke har noe med.

Dette stiller seg imidlertid annerledes i straffesaker, hvor utgangspunktet er at vedkommende har «brutt samfunnskontrakten». Ved grove lovbrudd som kvalifiserer til fengsel - samfunnets strengeste reaksjonsform, er saken ikke lenger en privatsak men vedkommer allmennheten. Det er derfor det offentlige griper inn, arresterer, etterforsker o l. Videre er rettssaker og dommer generelt offentlige selv om de ikke sjeldent omtaler svært personsensitive forhold som for eksempel helseopplysninger.

Nerdrum-saken. Etter det som er kjent i media, foreligger ingen spesiell grunn til å hevde at benådningen av Nerdrum er uriktig, men det er likevel beklagelig at lovverket hindrer innsynet i begrunnelsen og i dokumentene benådningen av Nerdrum bygger på.

Også konkrete forhold ved saken kan tilsi at benådningsgrunnlaget burde vært offentlig. For det første er saken alvorlig. Når Nerdrum unnlot å innberette sju millioner kroner i inntekt, betyr det at staten gikk glipp av om lag 3,5 millioner skattekroner. I den rettskraftige lagmannsrettsdommen heter det at «Overtredelsene er begått på en utspekulert måte som har gjort det vanskelig og tidkrevende å avdekke forholdet. Både varigheten og gjennomføringsmåten viser at Nerdrum har hatt et fast forsett om å unndra store inntekter fra beskatning». Retten konkluderte videre med at hans helsetilstand ikke påvirket hans forståelse av skatteplikten: «Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at Nerdrum har handlet forsettlig, og utelukker at hans psykiske lidelse har hatt noen betydning for hans forståelse av utbetalingene og skatteplikten», heter det i dommen.

SLOTTSEIER: Ved utgangen av 2012 ble Nerdrum ansett å vært god for minst 80 millioner kroner, og eide bl a dette franske slottet - Chateau de Banlieue - i utkanten av Paris.

For det andre har rettsapparatet allerede vurdert at Nerdrums helsesituasjon ikke tilsier at han skal slippe fengsel. Ifølge lagmannsrettsdommen er Nerdrum plaget av Tourettes syndrom, som han har hatt siden barndommen. Etter en sammenlikning med liknende høyesterettssaker, avslo domstolen å gjøre hele Nerdrums straff på ett år og åtte måneder fengsel betinget. Kun 8 måneder ble gjort betinget. («Betinget» = skal ikke sones.) Dette har altså med likhet for loven å gjøre.

Det sitter mange i norske fengsler med til dels store helseproblemer uten at de benådes og slipper ut før tiden.

For det tredje følger det dermed også av dommen at vesentlige helseopplysninger om Nerdrum allerede er offentliggjort.

For det fjerde er det ikke bare domstolene som har konkludert med at Nerdrums helse ikke er alvorlig nok til å slippe soning. Nerdrums etterfølgende benådningssøknad ble nemlig først avslått av Justisdepartementet, som således også mener at Nerdrum ikke har gode nok helsemessige grunner til å benådes, sammenliknet med andre søkere av benådning.

Det har dermed desto større interesse å se begrunnelsen for at Regjeringen har vurdert dette annerledes.

For det femte skal det, meg bekjent, i motsetning til i Treholt-saken ikke foreligge spesielle partibånd e l mellom Nerdrum og regjeringsmedlemmene som benådet ham, men det er likevel egnet til å svekke borgernes tillit til prosessen at Nerdrums forsvarer vitterlig er stortingsrepresentant (vara) for det dominerende regjeringspartiet Høyre.

For det sjette er det av generell offentlig interesse hvem legen eller legene som skrev Nerdrums legeerklæringer er, ref historikken med legeerklæringer i 1993 og 2005 som ble trukket i tvil.  

En del vil si det er en overdrivelse å spørre om systemet særbehandler en internasjonal kunstner og andre privilegerte nordmenn foran «menigmann», men tanken blir uvegerlig tenkt rundt omkring. Full åpenhet om benådningsgrunnlaget ville ha satt en stopper for spekulasjon i denne retning.

Hvorvidt Nerdrums helse har forverret seg i ettertid, eller om det foreligger andre forhold, blir, sett fra allmenhetens ståsted, en spekulasjon. Det er heller ikke kjent hvorvidt en eventuelt ny helsemessig svekkelse er tilstrekkelig til å begrunne benådning. Mangelen på innsyn i saken er uansett uakseptabel.

Forvaltningsloven er for tiden under revidering. Saken belyser et punkt i taushetsplikten som absolutt bør revurderes.

«Hatprat» i valgkampen

HØYRESIDE VS VENSTRESIDE?: Innvandringsminister Sylvi Listhaug og jusprofessor Mads Andenæs

Menneskerettsprofessor Mads Andenæs på juridisk fakultet i Oslo er i hardt vær etter å ha kastet seg for fullt inn i valgkampen.

Tirsdag bekreftet politiet at den savnede BI-studenten Rakavan Jeevaharan er funnet død i Nidelva i Trondheim. På Twitter la Andenæs da ut link til avisoppslaget "Savnet BI-student funnet død", ledsaget av følgende tweet:

«Tragedie. Hatprat fra statsråd kan bidra til vold».

TWEETEN: Faksimile fra Andenæs' Twitter-konto.

Andenæs har bekreftet at han med «statsråd» siktet til innvandringsminister Sylvi Listhaug. Noen dager tidligere trakk for øvrig Andenæs, på NRK radio, en slags parallell mellom Listhaug og Nazi-Tysklands behandling av jødene.

Når den - angivelige - volden endte i dødsfall, blir dette i realiteten en beskyldning om at man kan ha medvirket til drap. I tweeten har Andenæs dermed i praksis beskyldt en minister for det.

Endog uten at det er holdepunkter for noen form for voldshandlinger mot avdøde, langt mindre drap. Faktisk har politiet avkreftet dette.

Drapspåstander uten faktisk dekning fra en jusprofessor er i seg selv oppsiktsvekkende nok.

La meg presisere med en gang at tweeten ikke kan forstås som at Listhaug fysisk sett har begått drap eller fysisk har medvirket til et drap. Det Andenæs sier, er at Listhaug gjennom hatprat mot innvandrere kan ha medvirket til drap (herunder vold med dødelig utfall).

Det er uansett ikke hyggelig å bli beskyldt for medvirkning til drap, på den ene eller andre måten. Spørsmålet er om dette også kan ha rettslige konsekvenser for professor Andenæs.

Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMDs) praksis er etter hvert omfattende og inneholder også en noe parallell sak fra 2003, Pfeifer mot Østerrike (12556/03):

Våren 2000 begikk en østerriksk professor -  Werner Pfeifenberger - selvmord. Bakgrunnen var at han i 1995 hadde skrevet en artikkel der han bagatelliserte nazi-regimets forbrytelser mot jødene, noe han naturlig nok fikk mye kritikk for. Blant kritikerne var journalisten Karl Pfeifer, som samme år skrev en kommentar der han i røffe ordelag angrep professoren for nazisme.

OVERLEVDE KRIGEN: Journalist Karl Pfeifer er jøde og var 12 år i 1940.

Etter hvert ble professoren også siktet etter lovgivning som forbyr nazivirksomhet, og begikk selvmordet kort tid før saken skulle opp.

Etter dødsfallet publiserte et høyreekstremt magasin, Zur Zeit, sterke beskyldninger mot Pfeifer og andre som hadde kritisert professoren. Artikkelen het «Dødelig dydsterror». Den påstod at Pfeifers kommentar i 1995 hadde utløst en «menneskejakt» som resulterte i professorens død. Pfeifer, og en rekke andre kritikere av professoren, ble omtalt som medlemmer av et «jaktsamfunn» som med naziforbudsloven som verktøy hadde «jaget offeret til selvmord». Også senere tilskrev magasinet sine abonnenter med liknende påstander.

Spørsmålet i EMD var om Zur Zeit var erstatningsansvarlig etter injuriene mot Pfeifer.

I likhet med Andenæs, hadde heller ikke Zur Zeit kommet med beskyldninger om drap i vanlig forstand, men i mer metaforisk retning - en påstand om et slags moralsk ansvar for professorens død.

Den østerrikske stat mente at Zur Zeit-artikkelen derfor måtte være beskyttet av ytringsfriheten, men det førte ikke frem. EMD konkluderte med at personvernet etter EMK artikkel 8 var krenket og dømte Østerrike til å betale den erstatning Pfeifer skulle ha fått i det østerrikske rettsapparatet. 

Dette, mente EMD, måtte bli konsekvensen siden ingen hadde bevist noen faktisk årsakssammenheng mellom Pfeifers artikkel og selvmordet:

«Although it is undisputed that the applicant [dvs Karl Pfeifer] had written a critical commentary on P.'s [dvs professorens] article in 1995 and that, years later, in 2000, P. had been charged under the Prohibition Act in relation to this article and had committed suicide, the defendant had not offered any proof for the alleged causal link between the applicant's article and P.'s death. It is true that statements that shock or offend the public or a particular person are also protected by the right to freedom of expression under Article 10. However, the statement here at issue went beyond that, claiming that the applicant had caused Professor P.'s death by ultimately driving him to commit suicide. By writing this, Mr M.'s letter to the subscribers to Zur Zeit overstepped acceptable limits, because it in fact accused the applicant of acts tantamount to criminal behaviour.

Even if the statement were to be understood as a value judgment in so far as it implied that the applicant and others were morally responsible for P.'s death, the Court considers that it lacked a sufficient factual basis.»

Det kan følgelig argumenteres godt for at også den injurierende tweeten om Listhaug overskrider grensene for ytringsfriheten. Det spørs om Andenæs klarer å vise årsakssammenheng mellom Listhaugs taler og volden/drapet - en hendelse som altså ikke har skjedd, ifølge politiet.

Skulle en domstol komme til at tweeten utløser erstatningsansvar, blir det i så fall ikke første gang dette skjer med en jusprofessor fra Oslo. Enkelte vil huske jusprofessor Ståle Eskeland, som i 2009 ble dømt til å betale en kvart million kroner i erstatning etter injurierende utsagn i Torgersen-saken om at enkelte nærstående personer av drapsofferet angivelig kunne ha begått drapet fremfor domfelte Fredrik Fasting Torgersen. (Eskelands påstander/spekulasjoner var totalt grunnløse.)

TEAM: Eskeland forsøkte å få Torgersens sak gjenopptatt, men lyktes ikke.

Første bud for en menneskerettsprofessor burde være å ikke selv bryte menneskerettighetene. Professor Andenæs har naturlig nok møtt kritikk etter tweeten, hvilket avstedkom en «beklagelse» i nettavisen Abcnyheter. Dessverre får den liten verdi all den tid Andenæs likevel opprettholder og gjentar beskyldningen mot Listhaug langt på vei:

«Jeg sier at det «kan» føre til voldelige handlinger. (...) hatprat kan få konsekvenser, særlig hvis Listhaug skrur sin hat-retorikk videre opp. Det er ikke bra om dette skjerpes. Den som gjør det kan få moralsk ansvar for vold». (Understrekning tilføyd.)

Ikke så ydmykt, kanskje. Uavhengig av jussen bevitner saken manglende impulskontroll når man serverer en tankeløs morgentwitter som får selv Donald Trump til å blekne. En studie av twitterkontoen avdekker ellers en «imponerende produksjon» på godt over 7000 tweets, med omfattende daglig tweeting i august og klar overrepresentasjon av tweets om, og bilder av, Sylvi Listhaug.

En personfiksering?

Det er neppe «etter boken» at en embetsmann i en fri stilling på fellesskapets regning, bruker professortittelen og en uforholdsmessig stor del av dagen på sin valgkamp på Twitter.

 

Derfor er Johaug-dommen for streng

Jeg har vært blant kritikerne av "frifinnelseslinjen" i Johaug-saken. I en idrettsverden som fortsatt gjennomsyres av doping, har ikke systemet råd til å være for naivt overfor utøvere som på den ene eller andre måten har fått i seg forbudte, prestasjonsfremmende stoffer. Hver utøver har et selvstendig ansvar for å unngå det.

Men spørsmålet er hvor strengt systemet bør slå tilbake, og om utøvere som er "tatt i doping" har den nødvendige rettssikkerhet. Med dette menes bl a om systemet evner å behandle like eller liknende tilfeller likt.

Johaug-avgjørelsen fra CAS - idrettens øverste domstol - er lang og grundig.

Og hard. Utestengelsen på 13 måneder fra NIFs domsutvalg i februar i år, er nå jekket opp til 18 måneder. Dermed ryker i praksis ikke én men to sesonger for Johaug, herunder OL i PyeongChang i 2018. Neste OL-mulighet vil være Beijing i 2022 for en utøver som i år fylte 29.

PROKURATOREN: FIS' advokat, Stephan Netzle fra Sveits, fikk medhold i sin strenge straffepåstand mot Therese Johaug.

Avgjørelsen fremstår streng når en sammenlikner med to tidligere CAS-avgjørelser i liknende saker.

Den trolig likeste er Squizzato-saken (CAS 2005/A/830), der en italiensk svømmer også hadde benyttet sårkremen Trofodermin med det anabole virkestoffet Clostebol. Dette var altså nøyaktig samme krem som Johaug er felt for. I avgjørelsen fremholdt CAS bl a at svømmeren

"failed to abide by her duty of diligence. With a simple check, she could have realised that the cream was containing a doping agent, as clostebol is indicated on the product itself both on the packaging and on the notice of use. At least she could have asked her doctor, coach or any other competent person to double-check the contents of the cream bought by her mother.

(...) Furthermore, the Panel is of the view that it is indeed negligent for an athlete willing to compete in continental or world events to use a medical product without the advice of a doctor or, at the very least, a physiotherapist." (Understrekning tilføyd.)

På bakgrunn av dette kan det hevdes at svømmerens skyld, om noe, var større enn Johaugs, ettersom Johaug jo forhåndskonfererte med lege, slik CAS mente at svømmeren burde ha gjort. Johaug fikk endog kremen av en meget erfaren og spesialisert landslagslege, mens svømmerens mor formodentlig ikke hadde noen medisinsk kompetanse overhodet.

Likevel har Johaug altså nå fått en 50 prosent strengere straff enn svømmeren, som slapp unna med kun 12 måneder utestengelse. Med 12 måneder hadde Johaug rukket PyeongChang-OL i februar 2018 uten problemer.

CAS: I dette huset i Lausanne avvikles sakene i Court of Arbitration for Sport (CAS), som er idrettens øverste voldgiftsdomstol.

En annen nokså parallell sak gjaldt den argentinske tennisproffen Cañas (CAS 2005/A/951). Han hadde bedt en turneringslege om medisin mot det som ser ut til å ha vært forkjølelse. Slik medisin ble også skrevet ut, men problemet oppstod ved forsendelsen, som skjedde gjennom en form for kurertjeneste. Medikamentet utskrevet til Cañas ble i den forbindelse forbyttet med medisinen til en annen mottaker, med den følge at Cañas ikke fikk i seg medisinen utskrevet av legen, men et medikament som inneholdt et dopinglistet stoff.

Heller ikke Cañas ble frikjent av CAS, som ila tennisspilleren 15 måneders utestengelse.

Avgjørelsen er interessant fordi også den gjaldt en utøver som, i likhet med Johaug, stolte på legen og ikke gjorde noen egen sjekk av medikamentet. Med en 15-måneders utestengelse til Johaug, kan det se ut til at hun fortsatt ville ha rukket PyeongChang-OL i 2018. 

Cañas-saken er imidlertid særlig interessant fordi CAS også indikerer at tennisspilleren ville ha vært aktsom og unngått utestengelse uten å sjekke medikamentet selv, dersom det uriktige medikamentet hadde blitt gitt utøveren av legen personlig, slik Johaug fikk:

"The question then is whether the Player had a duty to investigate the actual medication that he had received to ascertain whether it was indeed the medication prescribed by the Tournament doctor. (...) It would have been normal for him to rely on the trustworthiness and knowledge of the Tournament doctor if the doctor had handed the medications to him but any professional athlete these days has to be wary when, as in this case, he receives medications which, he knows, have gone through several hands." (Understrekning tilføyd.)

Med en slik vurdering er det vanskelig å se hvorfor Johaug skal utestenges i mer enn 15 måneder. Tvert imot indikerer også denne avgjørelsen en lavere straff til Johaug enn 15 måneder.

Både Squizzato- og Cañas-sakene er eksplisitt nevnt i CAS' nylige avgjørelse om Johaug, idet CAS benytter avgjørelsene som begrunnelse for at heller ikke Johaug kunne anses å være skyldfri.

Desto mer skuffende er det at CAS, når domstolen går over i drøftelsen av Johaugs skyldgrad og straffenivå, overhodet ikke nevner noen av de ovennevnte aspektene ved Squizzato- og Cañas-sakene.

Heller ingen andre liknende saker trekkes inn ved fastsettelsen av straffenivået på 18 måneder.

Det er ingen rimelighet i at CAS kun benytter det som i de to sakene er negativt for Johaug, og unnlater å forholder seg til det som klart taler til hennes fordel.

PANELET: Voldgiftsdommerne som forseglet Johaugs skjebne var, fra venstre, LA-advokat Jeffrey G Benz, rettens formann og London-advokat Romano F Subiotto og finsk advokat Markus Manninen.

Totalinntrykket er at utestengelsen av Johaug i hele 18 måneder fremstår som streng og som et vilkårlig valg fra de aktuelle dommerne i CAS. Det er vanskelig å si at domstolen her har fulgt sine egne avgjørelser. Johaug-avgjørelsen representerer dermed ikke et overbevisende juridisk håndverk - eller "hel ved" om man vil - fra CAS i det som var sakens reelle springende punkt, nemlig lengden på utestengelsen.

CAS' avgjørelse er skuffende streng. Den er ikke god, rimelig eller riktig fordi om den er avsagt av idrettens høyeste domsorgan. Men den er endelig - og man kan dermed ha forståelse for Johaugs reaksjon.

Taximonopolet faller - priskutt i vente

Et ferskt ESA-vedtak har pålagt Norge å avvikle taximonopolet innen to måneder. EFTA er i ferd med å gjøre det Uber ikke klarte.

I ALLE ÅR har det vært et fast tak for antall taxiløyver i hvert fylke. Begrensningen av taxitilbudet gir nødvendigvis høyere taxipriser for forbruker. Det er dette som i korthet kalles «taximonopolet». Det er strengt tatt mer et oligopol, eller ufullkommen konkurranse.

Tidligere ble forbrukeren beskyttet av prisregler som holdt taxiprisene kunstig nede. Prisreguleringen ble imidlertid fjernet i 1999, med eskalerende taxipriser som konsekvens. Dette utløste en galopperende prisvekst. I Oslo viser undersøkelser eksempelvis at taxiprisene steg med over 75 prosent fra 2007 til 2011.

UBER har i senere tid utfordret monopolet ved å sette nye drosjer på veiene uten å definere dem som drosjer. Myndighetene har imidlertid «skåret gjennom» og sagt at dette i realiteten er drosjer uten løyve, altså ulovlig og straffbar drosjekjøring. Forsøket er dermed i praksis slått ned.

Nå utfordres monopolet fra en annen kant, fra en svært mektig utfordrer: EØS.

EØS-AVTALENS REGLER om de fire friheter krever lik rett til å konkurrere over landegrensene. Norge og andre medlemsland plikter å fjerne regler som hindrer utenlandske konkurrenter innpass eller som vrir konkurransen til fordel for nasjonale aktører.

For en tid tilbake ble Norge innklaget til EFTA-systemet av en norsk utfordreraktør, Økotaxi AS, og den 22. februar fattet EFTAs overvåkningsorgan ESA et vedtak («reasoned opinion») som om kort tid trolig for all fremtid vil snu opp ned på taxibransjen:

ESA konkluderer med at det norske taximonopolet strider mot EØS-avtalens krav om fri konkurranse. I vedtaket som er sendt norske myndigheter, pålegges Norge nå å fjerne:

  • the «numerical limitation of licences»
  • løyvehaveres plikt til å være tilknyttet drosjesentral.

ESA mener videre at taximonopolet også på andre måter praktiseres «diskriminerende», altså hemmer konkurranse over landegrensene.

Dersom norske myndigheter sier seg uenig, vil saken kunne gå til EFTA-domstolen for ny vurdering og endelig avgjørelse - en prosess som kan ta flere år.

Rettssak er imidlertid av flere grunner lite sannsynlig:

  • Det er juridisk sett temmelig opplagt at taximonopolet hindrer etableringsfriheten etter EØS-avtalen ved at det hemmer eller hindrer utenlandske selskapers etablering i Norge. En utenlandsk aktør som søker løyve i Norge, vil med stor sikkerhet få avslag med den begrunnelse at alle løyver allerede er delt ut. Oslo har visst nok ikke innvilget en eneste drosjesøknad (fra noen) siden 1999.
  • Norske myndigheter har ved krav fra Esa stort sett bøyd av, for å unngå prestisjenederlaget ved at ESA tar saken til EFTA-domstolen og vinner der.
  • Vi har spesifikt sett at norske myndigheter har bøyd av for ESA i andre saker om norske godkjenningsordninger, som godkjenning av byggefirmaer i byggesaker (fjernet i 2016).


NEPPE INVOLVERT: Taximonopolet kommer neppe opp i EFTA-domstolen.

KONKLUSJONEN ER at norske myndigheter nok vil bøye seg for ESA også her og vedta nye regler om kort tid. Kanskje er et nytt regelverk på plass allerede innen få måneder.

Prisene på taxi vil snart falle, og vil kunne falle betydelig til fordel for norske forbrukere.

Er det riktig at norske regler skal endres for å bedre konkurranseevnen for utlendinger når klagen til EFTA-systemet - som her - kommer fra en innenlandsk aktør?

For ESA og andre EØS-organer er dette likegyldig. De er opptatt av at EØS-avtalen følges uansett hvem som klager. I praksis er det ikke uvanlig at norske bedrifter bruker EØS-avtalen for å deregulere ulike norske bransjer.

HVA VIL SKJE I TAXIBRANSJEN NÅ? I kjølvannet av ESA-vedtaket er det allerede sendt inn et betydelig antall nye løyvesøknader med krav om løyvetildeling uten hensyn til maksimumstaket. Vi vet således allerede at det i det nye norske taximarkedet vil komme til et stort antall nye drosjer, og det kan dermed ventes et større fall i prisene.

De som er redd for en «flom» av nye, useriøse taxisjåfører som konsekvens av EØS, kan trolig ta det med ro. EØS-avtalen gir norske myndigheter rett til regler nødvendig for å sikre god tjenestekvalitet, selv om det eventuelt skulle vri konkurransen.

Kjentmannsprøve i en eller annen form vil for eksempel trolig fortsatt kunne kreves.

En stor taper i det nye drosjemarkedet blir trolig løyvehavere som ikke kjører selv. Det synes lite rimelig at norske forbruker skal finansiere aktører som tar «royalties» fra sjåførene som faktisk erverver inntekten ved å kjøre bilen sent og tidlig. I tillegg til at forbrukerne vil tjene på dereguleringen, vil prisnedgang også gi flere arbeidsplasser enn det vi har i dag.

Dereguleringen åpner også et rom for innovasjon og nye måter å organisere taxivirksomhet på. Uber ser altså nå ut til å bli reddet av «gonggongen».


Kommentaren ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2017.
https://www.facebook.com/advokatbore/

"Nazifrisør" kan få erstatning

Bryne-frisør Merete Hodne har nå gått til erstatningssak etter å ha blitt hengt ut som "nazifrisør" av revygruppen Løgnaslaget. Jeg har vært gjest i NRK radio og vurdert hennes mulighet for å vinne saken:

Etter rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol har Løgnaslaget motbakke, og er det realistisk at Hodne kan vinne saken. Erstatningskravet på 600.000 kroner virker dog for høyt.

Du kan høre hele intervjuet her - klikk på lenke (fra minutt 10:16):

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01006317/29-03-2017#t=10m16s




 

 



 

«Fake news» i Mahad-saken

Mahad ble fratatt statsborgerskapet og «solgte» dette i media som et overgrep mot en som kom til Norge som 14-åring. Folk ble imidlertid ført bak lyset. Mahad er utvilsomt fra Djibouti og har ikke asylrett. Han løy også om alder: Mahad var myndig da han kom til Norge. Dette er status etter gjennomgang av Oslo tingretts dom.


I OSLO TINGRETT: Mahad Abdi Mahamud

SAKENS BAKGRUNN. Mahad Abib Mahamud kom til Norge i august 2000, angivelig kun 14 år gammel og angivelig som somalisk statsborger. Han skal ha kommet til Norge via Etiopia, som familien utvandret til. Han har i Norge utdannet seg til bioingeniør og greid seg bra.

I 2008 fikk han norsk statsborgerskap. I mai 2015, altså sju år senere, ble det norske statsborgerskapet tilbakekalt etter ny gjennomgang av saken der det konkluderes med at Mahad egentlig er fra nabolandet Djibouti.

Mahad gikk deretter til sak mot Staten for å få kjent tilbakekallelsen ugyldig.

I det som kunne fremstå som en velregissert medieaksjon, løftet Mahad og støttespillerne også saken betydelig opp i riksmedia. Svært sentralt var blant annet poenget om at det var urimelig eller inhumant at Mahad skulle miste sitt statsborgerskap på bakgrunn av en eventuelt uriktig forklaring gitt som barn, altså som 14-åring. Vi husker også bildene av Mahad med norske flagg og rød t-skjorte med påskriften «Jeg er bioingeniør».

Store deler av norsk presse bet på, og pressen skapte til dels sterke reaksjoner i befolkningen mot norske myndigheter. Blant annet ble en minister uriktig hengt ut som skyldig i tilbakekallelsen, og sentrale samfunnsaktører har krevd lovendringer som følge av Mahads sak.

Det er denne saken Mahad nå har tapt i Oslo tingrett, i en dom av 12. mars, som Mahad har varslet at han vil anke.

SAKENS KJERNE. Det sentrale i saken er selvfølgelig om Mahad har gitt riktige opplysninger om opprinnelsesland og identitet. Somalia har vært i langvarig borgerkrig, og i mange år fikk i praksis alle somaliere asyl i Norge. Bakgrunn fra Djibouti gir derimot ikke asyl.

Hvor holdbar er så Mahads historie og hva sier dommen om faktum?

ER MAHAD FRA DJIBOUTI? I henhold til dommen er det mange fakta som knytter Mahad til Djibout som opprinnelsesland:

 

1. Kunnskaper om fransk:

Djibouti er tidligere fransk koloni («Fransk Somaliland»). I motsetning til Somalia, er fransk ett av to offisielle språk, samt undervisningsspråk, i Djibouti.

Mahads karakterer fra norsk ungdomskole omtaler retten slik:

«Mahads karakterer lå stort sett på 2 og 3 (...) I fransk skriftlig fikk han 5 og i fransk muntlig fikk han 6. Dette er svært gode resultater etter 1 ½ års skolegang (...). Mahad har forklart at han kom til Norge analfabet med kun to års koranskole, og at han kun snakket somalisk og litt arabisk.»  

En nevropsykolog uttalte også i 2003:

«Det er slående hvor godt han snakker norsk etter under tre år i landet, men han hjelper seg også med fransk i en del av de språklige oppgavene».

 

2. Mahad har forklart at han driver forretningsvirksomhet i Djibouti. I den forbindelse har Mahad blant annet anskaffet en lastebil som i 2014 ble eksportert til i Djibouti.

 

3. Mahads forretningspartner/bror i Djibouti:

Staten og Mahad har vært uenig om identiteten til personen som tok imot lastebilen i Djibouti.

Staten mener dette er Mahads bror. Mahad hevder han kun er en forretningspartner. Hvis personen er Mahads bror, gir dette ytterligere holdepunkter for at Mahad er fra Djibouti og for at han først kom til Norge som voksen.

Politiet har fått tak i det djiboutiske passet til Abdoulkader Abdi Mohamed, som mannen legitimerte seg som ved mottak av lastebilen. Navnet på hans foreldre i passet, stemmer med navnet på Mahads foreldre. De gav asylforklaringer til norske myndigheter i 2002, i forbindelse med en (mislykket) søknad om familiegjenforening med Mahad. I asylforklaringene bekreftet de å ha en sønn med navn som samsvarer med eier av forannevnte pass.

Nasjonalt ID-senter har også gjort en sammenlikning, en  «morfologisk analyse», av bildet av Mahads bror Abdoulkader i hans gjenforeningssøknad i 2002, med bildet av mannen i Djibouti-passet. Senteret konkluderer med 

«sannsynlighetsovervekt for at det er samme person på bildene».

I Skype-chatter mellom Mahad og forretningspartneren/broren, kommuniseres det gjennomgående på fransk. Mahad har også forsøkt å skjule fransk og temaet Djibouti på internett: I en av chattene ber Mahad vedkommende «å slutte med meldinger som handler om Djibouti fordi myndighetene har begynt å forfølge folk på Facebook». Mahad ber ham også om å slå over fra fransk til somalisk i chatten, hvorpå vedkommende spør «til deg også», hvoretter resten av chattene likevel fortsatte på fransk.

Den 16.2.2017 kl 16.01 sendte staten kopi av chattene, kopi av forretningspartnerens/brorens Facebook-profil og annet materiale til Mahads advokat pr e-post. Om kvelden påfølgende dag registrerte politiet at forretningspartnerens/brorens Facebook-profil var fjernet fra Facebook. To dager senere var profilen tilbake, men da uten profilbildet. Politiets kommentar gjengis slik i dommen:

«dette at profiler endres når politi og utlendingsmyndigheter viser interesse, er noe de ser ofte.»

Mahad har for øvrig forklart at han ikke hadde «forretningspartnerens» telefonnummer, men retten skriver at politiet ved gjennomgang av Mahads mobil likevel fant at Mahad

«har lagret vedkommendes telefonnummer under navnet «Frero», avledet av det franske «frère» - bror.»

Med dette som bakgrunn konkluderte retten med at det foreligger

«vektige indikasjoner (...) for at Mahads forretningspartner i Djibouti er Mahads bror».

I klartekst: Retten legger til grunn at forretningspartneren er Mahads bror og fester ikke lit til Mahads forklaring om dette.

Et poeng i saken er at broren gir ytterligere holdepunkter som knytter Mahad til Djibouti, fordi dette dermed etablerer at Mahad også har familie boende i Djibouti, som Mahad løpende kommuniserer med på Djiboutis offisielle språk fransk.

Betydningen for Mahads alder ved ankomst til Norge, nevnes nedenfor.

Etter domsavsigelsen har Mahad varslet at han vil forsøke å finne personen i Djibouti og ta DNA-test.

 

4. Motstridende forklaringer fra Mahad og andre familiemedlemmer om familien og deres utvandring fra Somalia/Djibouti:

Mahad har for sin del gitt tre forklaringer til norsk forvaltning samt en forklaring nå i retten. Dommen inneholder en omfattende gjennomgang av en rekke motstridende opplysninger i forklaringene. I rettens oppsummering heter det blant annet:

«Retten oppsummerer at forholdene med hensyn til Mahads søsken, deres fødselsår og dødsår fremstår som uoversiktlige. (...) Det som står fast er at Mahad i sine forskjellige forklaringer har forklart seg motstridende om hvem som ble med faren til Kenya da familien flyktet i 1991, og om når og til dels hvor søstrene X og Y døde. 

(...) familiesituasjonen burde i følge Mahads historie ha vært nokså oversiktlig; med ham selv, moren, storesøster Y, storebror Abdoulkader og lillesøster Z, mens X på den tiden bodde med faren i Kenya. På denne bakgrunn virker det påfallende at Mahad gjennom sine ulike forklaringer har forklart seg såpass motstridende som han gjort, om når og til dels hvor søstrene X og Y døde.»

 

5. Mahad har i rettsaken fremlagt identifikasjonsdokumenter fra Somalia som retten, uvanlig nok, rett ut sier er forfalsket.

Da Mahad kom til Norge i august 2000 forklarte han at han var født i 1986, men ikke kjente sin egen fødselsdato. I mangel av andre opplysninger ble han av utlendingsmyndighetene innregistrerte med den tilfeldige fødselsdatoen 11. august 1986.

Men fødselsdato var altså ukjent. Likevel har han nå i rettssaken fremlagt en fødselsattest, angivelig utstedt i 1990 av somaliske myndigheter, som angir fødselsdato 11. august 1986, altså datoen som utlendingsmyndigheten tilfeldig benyttet ved innregistreringen. Det foreligger også en engelsk oversettelse av «fødselsattesten» datert fire dager etter attestutstedelsen i 1990, som retten finner «påfallende».

Mahad har videre fremlagt et somalisk ID-kort også utstedt 1990, med samme angivelige fødselsdato: 11. august 1986. ID-kortet er påført et fotografi av en voksen mann. Høyden er likevel angitt til 110 cm.

Retten sier også:

«Dette er dokumenter som har kommet til i saken etter at utlendingsmyndighetene tok Mahads sak opp igjen, til tross for at det i følge Landinfo ikke finnes noe fungerende registre i Somalia.»

Retten konkluderer etter dette slik om dokumentene:

«Fremleggelse av slike falske identifikasjonsdokumenter er ikke ensbetydende med at Mahad lyver om sin identitet, men etter rettens syn bidrar det til å svekke hans troverdighet.»

 

6. I desember 2008 giftet Mahad seg i Djibouti, med en kvinne som bodde i Djibouti. (Han har senere forklart at de også giftet seg «religiøst» i Etiopia.)

 

7. Det foreligger ulike pengeoverføringer fra Mahad til Djibouti.

 

8. Det er dokumentert at Mahad har reist fire ganger til Djibouti.

 

9. Mahads familie har hus i Djibouti der de overvintrer. Retten utdyper dette slik:

«Om dette har Mahad anført at «En periode med to måneders regntid i året er ikke forenelig med store deler av året. I Etiopia bodde familien i en teltleir, mens de i Djibouti bodde i et hus med betonggulv og murvegger.» (...) Det synes altså å være enighet om at Mahads familie disponerte et hus i Djibouti, et hus som i følge Mahad ble brukt i regntiden to måneder i året».

 

10. Da Mahads far levde, reiste han til Djibouti for medisinsk behandling.

 

11. Mahad har telefonnummeret til djiboutiske øvrighetspersoner, noe retten utdyper slik:

«I Mahads telefonliste har politiet funnet telefonnumre til følgende personer i Djibouti: Helseminister Ali Yacoub Mahamoud, forsvarsminister Hassan Darar Houffaneh og sikkerhetssjef Hassan Said Khaireh. Mahad har anført at det at han har kontaktinformasjon til afrikanske politikere i regionen, er på grunn av hans politiske engasjement. (...) For retten virker det (...) litt påfallende at Mahad skal ha telefonnumrene til disse tre djiboutiske øvrighetspersonene i sin telefonliste».

 

12. Mahad skal også ha forklart at tilbaketrekningssaken startet som følge av at han ble rapportert til norske myndigheter av «spioner» fra nettopp Djibouti (en bakvaskelseskampanje, ifølge hans støttespillere).

 

Det er etter dette totalt sett nokså mye som knytter Mahad til Djibouti, og som gjør at Mahad dessverre ikke fremstår som spesielt troverdig i saken.

ALDER. Om alder heter det i dommen:

«Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren [Abdoulkader]. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.»

I henhold til dette var Mahad dermed mellom 18 og 20 år han kom til Norge, ikke 14 år.

Også asylintervjuet av Mahads far i 2002 underbygger at Mahad var myndig da han kom til Norge. Farens gjennomgang av barnas alder, gjengis slik vedrørende Mahad:

«Mahad, er eldre enn disse, han tror han er rundt 20.»

(Saken fortsetter under bildet.)

«REPUBLIQUE DE DJIBOUTI»: Passet til saksøkers bror, Abdoulkader, født 6. august 1979, nasjonalitet "DJIBOUTIENNE".

RETTENS KONKLUSJON. Retten fester samlet sett ikke lit til Mahads forklaring om opprinnelse og identitet, og Mahad tapte følgelig saken i Oslo tingrett:

«Av rettens foranstående gjennomgang og drøftelse av de ulike sider av bevisbildet i saken, fremgår at retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahad har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap. (...)

Etter denne gjennomgangen er retten ved en samlet vurdering av bevisbildet i saken kommet til at det er sannsynlig at Mahad har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet. Retten mener at det er sannsynliggjort at Mahad og Abdoulkader Abdi Mohamed er brødre, og at Mahad i likhet med sin bror er borger av Djibouti. Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.

Det er åpenbart at Mahad har gitt sin uriktige historie til utlendingsmyndighetene vel vitende om at denne historien var feil, og således "mot bedre vitende" slik vilkåret lyder i statsborgerloven § 26 annet ledd. Det er videre klart at dette har hatt vesentlig betydning for utlendingsmyndighetenes innvilgelse av norsk statsborgerskap til Mahad.

Vilkårene for tilbakekall av Mahads norske statsborgerskap er etter dette oppfylt. Det er ikke hevdet at UNEs beslutning og vedtak om tilbakekall av Mahads statsborgerskap er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.»

Med de fakta og holdepunkter som fremkommer i dommen, virker det juridisk urealistisk at resultatet skulle snu i en ankesak.

Retten har også andre uttalelser som har en side mot samfunnsdebatten, blant annet det at Mahad har greid seg bra i Norge:

«Han har gjennomført en utvikling og integrering her i landet som må sies å være imponerende. (...) Det kan på denne bakgrunn synes urimelig for Mahad, for hans arbeidsgiver og kanskje også samfunnsmessig å utvise Mahad fra landet. 

På den annen side er forholdet Mahad har gjennomført svært alvorlig. Retten legger som nevnt til grunn at Mahad, da han kom til Norge i august 2000, ikke var 14 år og mindreårig, men at han var 19-20 år gammel. Mahad fortalte da sin uriktige historie første gang, en historie han så, med noen variasjoner, har gjentatt i senere intervjuer og søknader om oppholdstillatelser og statsborgerskap, og som han har gjentatt da saken hans nå har blitt tatt opp igjen, senest i sin partsforklaring for retten.

Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 534 heter det:

«(...) Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger (...). Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

(...) Mahad har (...) ikke hatt en "berettiget forventning" om å kunne ha opphold i Norge.

Alvoret i Mahads handling forsterkes ved at han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie, og på den måten lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte. 

(...) Mahad har en tilknytning til Djibouti som ikke gjør det uforholdsmessig for ham å ta opphold der. I Djibouti har han sin bror, og han har forretningsvirksomhet der. Han er en ressurssterk person som behersker både somali og fransk, samt også til dels andre språk. Videre har Mahad en god utdannelse og nyttig arbeidserfaring innen sitt fag.».

Mahad har varslet at han planlegger å flytte til Somalia før anken behandles i lagmannsretten. 

MEDIA. Det må rettes bebreidelser mot mange medier for å tegne bilde av et offer som mistet sitt statsborgerskap angivelig som følge av én forklaring han gav til norske myndigheter som barn.

Han var i realiteten myndig, kom fra Djibouti og har ikke asylrett. Mahad og støttespillerne presenterte en usann historie og journalister misligholdt sin plikt til å granske den kritisk. Historien ble i alt for stor grad svelget rå og avfødte kunstige debatter om eksempelvis hvilke lovendringer som må til og hvor inhumane ministre og andre norske myndigheter var mot en person som kom hit som «barn».

(Saken fortsetter under bildet.)


BESTE SENDETID PÅ NRK: Mahad i Debatten sammen med programleder Ingunn Solheim.

Det var ikke vanskelig for journalister å granske historien. Det selvsagte var å be Mahad dokumentere sin historie, slik også retten har gjort. To enkle tiltak var eksempelvis å be Mahad

  • fremlegge kopi av alle asylintervjuer til norske myndigheter.
  • frita UNE fra taushetsplikten.

Det ville vært god og kritisk journalistikk. På bakgrunn av asylintervjuene og saksopplysninger fra UNE, kunne media om nødvendig gått dypere inn i faktum.

Dersom Mahad hadde nektet på noen av disse to punktene, ville det neppe vært grunn til å publisere særlig mye stoff om Mahad i det hele tatt. Da ville han fremstått som lite troverdig.

Et av flere medier som gikk langt er NRK. Mahad-saken var for eksempel tema for Debatten torsdag 19. januar. Mahad fikk her argumentere tilnærmet uavbrutt og uimotsagt i 10 minutter av NRKs aller beste sendetid på TV. Han ble etterfulgt av arbeidsgiveren, som fikk lovprise Mahad som arbeidstaker.

Og senere i sendingen fikk Mahads advokat argumentere rettssaken uavbrutt og uimotsagt i til fordel for sin klient, og uttalte blant annet at Mahad har en

«usedvanlig sterk sak».

En representant fra UNE stilte også, men ingen i redaksjonen tenkte på å be Mahad løse ham fra taushetsplikt.

Begge debattpaneler som etterfulgte, var sammensatt med overvekt av Mahad-vennlige kontra Mahad-kritiske debattanter - de sistnevnte var Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og FrP-politiker Mazyar Keshvari. Denne metodikken er ikke ukjent fra andre sendinger av Debatten. Det er også underlig å se i ettertid at alle debattanter bl a diskuterte saken på basis av det «mediaetablerte faktum» at Mahad var 14 år da han kom til Norge, alt mens Mahad selv satt ringside i studio og hørte på.

Skal dette være kritisk journalistikk?

Man vil ikke tro at journalister regelrett forfalsker nyheter, men det virker som om gravingen og den kritiske sans forsvinner nå redaksjonen tilbys politisk innbydende konklusjoner. Det er ikke tillitvekkende.

VG-kommentator Hanne Skartveit har nylig skrevet at «norsk presse er blant verdens beste», og feil må aksepteres fordi journalistikk er «historiens kladdebok». Det er imidlertid ikke akseptabelt at kladdeboken er feil i ukesvis og månedsvis. Slike uttalelser bidrar ikke til å styrke folks tillit til media.

Denne gang skal Dagbladets nyhetsjournalister ha honnør for kritisk dekning og gode rettsreferater. Det burde neppe overraske at grundig journalistikk gir god journalistikk. Også Nettavisen og Fredrik Solvang i Dagsnytt Atten hadde balansert og kritisk dekning av saken belyst fra begge sider.

FORVALTNINGEN. Forvaltningen tenker sjeldent nytt, har liten tradisjon for å uttale seg i media og klamrer seg helst til taushetsplikten.

I et samfunn der media er stadig viktigere, blir det for passivt. Forvaltningen har ikke bare saksansvar, men skal også ivareta forvaltningens omdømme.

Dette er eksempel på en sak der også forvaltningen, herunder utlendingsmyndigheter, politi og Regjeringsadvokaten, burde ha bidratt mer til å dempe den ukritiske mediedekningen før rettssaken. Det hjelper sjeldent å vente til domstolens konklusjon foreligger, hvis motparten og media i månedsvis - noen ganger årevis - før dommen har fått banke inn og etablere usannheter i befolkningen. Dette kan gå så langt at når dommen til slutt kommer, blir den betraktet med vantro dersom den ikke er som «forventet».

Dette selv om denne og andre saker viser at det egentlig er norske dommere som ofte er Norges beste «gravejournalister».

Forvaltningsorganer bør informere mer når motparten går aktivt ut i media. Ofte er taushetsplikt til hindrer for god informasjon. Da bør forvaltningen rutinemessig be om at motparten fritar fra taushetsplikt. Hvis svaret er nei, bør forvaltningen i det minste få dette frem i nyhetsdekningen.

«Fake news» i nazifrisør-saken

Et tilnærmet samlet norsk pressekorps gikk sist fredag «fem på» i injuriesaken mellom Bryne-frisør Merete Hodne og revygruppen Løgnaslaget. Nyheten om at Stavanger tingrett mener det er lov å kalle henne «nazifrisør», stemmer nemlig ikke.

ADVANTAGE MERETE HODNE: Torkelsen er "ute og kjører".

SAKENS BAKGRUNN er velkjent: Hodne har tidligere fått en bot på 7.000 kroner etter å ha avvist en norsk kvinne med hijab i salongen sin (saken skal være påanket). Løgnaslaget, ledet av komiker Per Inge Torkelsen, lagde deretter en revyoppsetning der Hodne omtales som «nazifrisør».

Hodne fant seg ikke i ærekrenkelsen og ba Stavanger tingrett om midlertidig avgjørelse (såkalt «midlertidig forføyning») for å stanse videre bruk av nazi-nummeret i revyen.

DET SENTRALE i tvisten er selvfølgelig om de har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør», dvs om dette er vernet av ytringsfriheten.

Stavanger tingretts kjennelse ble kjent fredag 10. mars, og Hodne fikk der ikke medhold i stans av revynummeret.

MEDIA. Stort sett alle norske hovedmedier omtalte samme dag kjennelsen som at tingretten nå har bestemt at det er lov å kalle Hodne «nazifrisør»:

Aftenposten - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Dagbladet: «Frisør Merete Hodne fikk ikke medhold i sitt krav (...) Dermed kan Løgnaslaget fortsette å bruke ordet «nazifrisør»»

TV 2 nett - overskrift: «Komikere får lov å kalle Merete Hodne «nazifrisør»»

Stavanger Aftenblad - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Nettavisen (som viste til Stavanger Aftenblad): «Retten mener Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin»

NRK.no - ingress: «Revygruppa Løgnaslaget kan halda fram med å bruka omgrepet «nazifrisør» i sin revy.»

Dagsavisen: «Løgnaslaget fikk ja til å bruke «nazifrisør»». Ingress: «Stavanger tingrett slår fast at Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin.»

Til dette er det å si at: NEI, tingrettsdommer Magne Revheim Mæland i Stavanger har nettopp ikke slått fast eller konkludert med at Løgnaslaget kan bruker ordet «nazifrisør».

Retten har kun konkludert med at revynummeret ikke kan stanses nå, men holder det åpent både om injurien er ulovlig og om Hodne har krav på erstatning fra Løgnaslaget.

Det kan tilføyes at VG refererte kjennelsen nøytralt og korrekt. Men for øvrig gikk altså norsk presse stort sett «fem på».

De uriktige nyhetsmeldingene spredte seg raskt og ledet til dels til reaksjoner og hoderysting i sosiale medier mot tingretten og tingrettsdommeren. Men altså: Det hele var basert på feil faktum fra media.

FOR ORDENS SKYLD: Hvordan kunne Hodne tape saken uten at retten tok stilling til om bruken av ordet «nazifrisør» er lovlig eller ulovlig?

Dette henger litt forenklet sammen med at Hodne, for å vinne her (dvs for å få stanset revynummeret), måtte oppfylle to kriterier:

A.  At det er ulovlig å bruke ordet «nazifrisør».

B.  At stansing av revynummeret ville spare Hodne for vesentlig skade eller ulempe i tiden fremover (også kalt sikringsgrunn).

Dette betyr samtidig at Hodne ville tape saken dersom hun ikke klarte å overbevise retten om enten A eller B. Konkret kom retten til at kriteriet B ikke var oppfylt, og det var da ikke nødvendig for retten å konkludere på A, dvs på om revynummeret er lovlig eller ulovlig.

I relasjon til punkt B, viste retten til at nesten alle forestillingene allerede var gjennomført, altså at så å si all skade allerede er skjedd, etter rettens mening. Hodne fikk derfor ikke medhold i at stansing av resterende forestillinger ville medføre vesentlig begrensning av skade eller ulempe for Hodne.

Revynummeret ble således ikke stanset.

ERSTATNING. Det Hodne derimot ikke krevde nå, var erstatning. Det skyldes at erstatningssaker har en annen og grundigere behandlingsmåte i retten, og tar lenger tid.

Hodne sier imidlertid nå at hun planlegger erstatningssak mot Løgnaslaget. Injuriesaken er med andre ord langt fra over ennå.

I en erstatningssak vil det utelukkende være spørsmål om det er lovlig for revyen å bruke ordet «nazifrisør». I en erstatningssak vil retten med andre ord ikke kunne unngå å konkludere på lovligheten av ordbruken.

HVA SIER TINGRETTEN OM LOVLIGHETEN? Selv om Stavanger tingrett i den nå avsluttede forføyningssaken altså ikke konkluderte på lovligheten av å kalle Hodne «nazifrisør» i revyen, har likevel retten i sin kjennelse en lang pro & contra-drøftelse av lovligheten. Her gir retten anerkjennelse ikke bare til argumenter fra Løgnaslaget, men i stor grad også og anerkjennelse til argumenter fra Hodne i retning av at «nazifrisør» er ulovlig.

Det eneste Stavanger tingrett således i praksis sier til Løgnaslaget nå gjennom kjennelsen, er at: Dere kan inntil videre fortsette forestillingene deres, men på eget ansvar. Det kan hende dere blir erstatningsansvarlig senere.

Og hvis Løgnaslaget senere blir kjent skyldig i erstatningsansvar, må erstatningen i utgangspunktet bli høyere jo flere forestillinger man har holdt, herunder jo flere forestillinger revyen gjennomfører etter at kjennelsen nå har falt.

Det er derfor sterkt misvisende og feil når medium etter medium likevel refererer Stavanger tingretts kjennelse som en konstatering av at Løgnaslaget har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

(Saken fortsetter under bildet.)


PER INGE TORKELSEN: Kan fortsatt bli historisk...

Avslutningsvis kan det være grunn til å referere avsnitt i kjennelsen der retten sier seg enig argumenter fra Hodne som taler i retning av at revynummeret er ulovlig og i strid med ytringsfriheten. Som man vil se, er det tale om nokså omfattende kommentarer der retten langt på vei støtter Hodne, dog altså uten å konkludere endelig. Merkelig nok er fint lite av dette blitt referert i media hittil. Retten uttaler blant annet:

«(...) ordet er svært negativt, og kan lett assosieres med det å være eller opptre på enkelte områder som en nazist (...)»

«Også ved revyer, hvor satire, ironi og humor benyttes, er det tale om fremføring av beskyldninger for et stort publikum. En beskyldning i så henseende kan da være vel så sårende, og med store skadevirkninger, som om det til sammenligning fremgikk i en aviskommentar eller fra avisens lederartikkel. Det at det benyttes sammen med humor, slår begge veier. En slik beskyldning som her, vil det normalt være svært vanskelig å kunne forsvare seg imot. Det siste blir særlig fremtredende når beskyldningen og harseleringen retter seg mot en enkeltperson, som heller ikke er en høytstående eller fremtredende person i samfunnslivet, og ei heller representerer verken makt- eller myndighetspersoner, verken direkte eller indirekte. I så måte kan angrepet fra scenen, selv om det skjer gjennom ironi og satire, lett bli en offentlig uthengning og få mer preg av mobbehumor mot en enkeltperson, og kan da bli både sårende og skadegjørende.»

«Retten vil (...) rent generelt bemerke at det å bli beskyldt for å være nazi eller nazi frisør, er objektivt sett en alvorlig beskyldning.»

«Retten vil (...) avslutningsvis bemerke at det som nazismen representerer i et historisk perspektiv, særlig på bakgrunn i hva dets idegrunnlag har forårsaket over tid, både hva gjelder masseutryddelsen av jøder jf. Holocaust, drap og forfølgelse av uskyldige i politisk øyemed, men også i forhold til de mange liv og familier som ble ødelagt i kjølvannet av nazismen - både gjennom okkupasjonen her i landet - men også gjennom en brutal verdenskrig, gjør at det fremdeles representerer en alvorlig beskyldning å bli - betegnet eller assosiert med det å være nazist, men dette kan også gjelde nazi, selv om det skjer i regi av et humorshow og revy. Retten vil også legge til at nazismen fremdeles etterlater seg arr og sår hos mange personer i Norge, også den dag i dag. Dette gjelder både fra gjenlevende som opplevde den selv på kroppen, men også fra etterkommere som har sett hva dette gjorde med foreldre, søsken, familiemedlemmer og venner mv., og som i løpet av okkupasjonen var ofre for nazismens brutalitet og konsekvenser.»

Etter mitt skjønn er det god grunn til å tro at Hodne faktisk ville ha vunnet i Stavanger tingrett i spørsmålet om ærekrenkelse med «nazifrisør» er ulovlig, dersom tingretten her hadde vært tvunget til å konkludere om dette.

HOLDBAR JUSS? Det er samtidig grunn til å helle en smule «kaldt vann i årene» her, for argumentasjonen tingretten her trekker frem til fordel for Hodne, er ikke spesielt juridisk. For eksempel er det i disse springende punktene ingen henvisninger til rettspraksis (tidligere dommer) som støtter og underbygger argumentasjonen. Argumentasjonen fremstår dermed som de man litt flåsete kan kalle «ren synsing» og som dommerens private oppfatning av sunn fornuft. Man kan gjerne være enig i dommerens fornuftsfølelse, men solid juss er dette ikke. 

Betydningen av dette viser seg særlig dersom saken går videre til høyere rettsinstanser, altså til lagmannsrett og eventuelt Høyesterett. Hvis man ikke har noe annet enn denne typen argumentasjon - uten støtte i rettspraksis eller andre tunge «rettskilder» - vil argumentasjonen med stor sannsynlighet bli funnet for lett og Hodne vil tape saken i rettsapparatet.

Det finnes rettspraksis som kan gi god støtte i Hodnes sak, særlig fra Den europeiske menneskerettsdomstol, men Stavanger tingrett ser ikke ut til å være oppmerksom på den. Kvaliteten på avgjørelsen påvirkes for øvrig av materialet som leveres i retten.

HALV SEIER TIL HODNE. Hodne har uansett grunn til å glede seg over å ha vunnet en «halv seier» på spørsmålet om ærekrenkelsens lovlighet, idet tingrettsdommeren altså går langt i å støtte Hodne. Kjennelsen kan altså definitivt ikke tas til orde for at Per Inge Torkelsen og Løgnaslaget nå har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

Dette forklarer også hvorfor Løgnaslaget heller ikke fikk erstattet sine saksomkostninger fra Hodne. På saksomkostninger endte det nemlig med at hver av partene bærer sine egne omkostninger

Det er ikke bare norske medier som har kommer gærent ut i refereringen av kjennelsen og resultatet. Også Løgnaslagets og deres advokat Brynjar Melings, uttalelser etter at kjennelsen falt, kommer i et noe underlig lys. Advokat Brynjar Meling blir eksempelvis sitert slik i Aftenposten:

«Det er en seier for ytringsfriheten. En viktig avgjørelse. Den viser at også humorister har et stort slingringsmonn i hvordan de kan ytre seg i samfunnsdebatten».

En seier for ytringsfriheten og stort slingringsmonn for hvordan humorister kan uttale seg? Det er nesten så man kan lure på om advokat Meling i det hele tatt rakk å lest kjennelsen før han uttalte seg i media. Man kan også lure på om feilfremstillingen av kjennelsen i media har sammenheng med dette.

Etter rettspraksis vil erstatningen kunne komme opp i et sekssifret kronebeløp for Melings klienter, Løgnaslaget, dersom de skulle bli funnet skyldig. 

BRYNJAR MELING: Glad i å spissformulere i media.

 

100-årig byggeforbud stoppet utbygger - ny dom

En ny lagmannsrettsdom gir et privat byggeforbud («villaklausul») forrang foran Småhusplanen, Oslo kommuens viktigste reguleringsplan. Dommen er et kraftig varsku til utbyggere og et håp for naboer som vil stanse fortetting i nabolaget sitt, også utenfor Oslo.

 




Bevaring eller modernisering? Villaeiere setter slett ikke alltid pris på det siste.

BYGGEFORBUD VS. REGULERINGSPLAN: HVA GJELDER? Kommunen styrer fortetting og annen bruk av eiendom gjennom reguleringsplaner. Disse kan kollidere med privatrettslige byggeforbud, altså forbud som typisk en tidligere eier har tinglyst på et område for å bevare byggeskikk og særpreg.

Et sentralt spørsmål innen boligbygging er om reguleringsplaner som gir lov til å fortette, går foran private byggeforbud.

Det typiske er at en utbygger vil utvikle og fortette, mens naboer forsøker å stanse dette med et - gjerne gammelt - byggeforbud.

Gjeldende rett var tidligere at byggeforbud ved motstrid alltid måtte vike for reguleringsplaner. Lenge ble derfor byggeforbud tillagt liten interesse.

Ting endret seg radikalt i 2008 med Høyesteretts avgjørelse i Naturbetongdommen (Rt 2008 s 362), som på mange måter har snudd ting på hodet. Utgangspunkt og hovedregel er nå at byggeforbud ikke viker for reguleringsplanen. Unntak er mulig men må begrunnes konkret i den enkelte sak.

Dommen var godt nytt for mange villaeiere ettersom den åpner et rom for å bekjempe fortetting med byggeforbud. Samtidig er dommen vag på akkurat hvor grensen går: Den gir ikke klar svar på om naboene til syvende og sist vil komme seirende ut med sitt byggeforbud, herunder etter en vurdering av mulige unntak til fordel for utbygger.

VILL, VILLERE, VILLAVEIEN 27? Småhusplanen i Oslo (S-4220) er en fortettingsplan og Oslos trolig viktigste reguleringsplan. Den gjelder for nærmere 30.000 eiendommer.

Småhusplanen var også utgangspunktet for rettssaken om Villaveien 27 på Frøen i Oslo, der det står en eldre enebolig på Småhusplan, med tomt på vel 1,2 mål. Her var det utbygger Bergskogen Eiendom AS som hadde fått naboene på nakken. Kommunen hadde gitt klarsignal til fortetting, men naboene trakk frem en villaklausul fra 1916 som bl a sier at

«tomten maa kun bebygges med en villa».

For å gjøre en lang historie kort, trakk utbygger og Småhusplanen det korteste strået i Borgarting lagmannsretts nylige dom av 30.1.2017.

Et unntak som gjør at utbyggere kan vinne, er hvis det er «direkte motstrid mellom formålene bak servitutten og reguleringsplanen», eller hvis etterlevelse av byggeforbudet vil føre til «meningsløs ikke-bruk» eller ha «utilsiktede følger». Disse formuleringene viser altså at jussen på dette området er vag.

Etter lagmannsrettens mening slo ikke dette unntaket inn her. Lagmannsretten pekte på at Småhusplanen ikke er laget spesielt for å regulere Villaveien eller Frøen-området. Den er ment for store områder - store deler av Oslo. Det kunne dermed ikke påvises «direkte motstrid» mellom formålet bak Småhusplanen og dette byggeforbudet.

Dommen indikerer at utbyggere neppe vil vinne frem med dette unntaket uansett hvor i Småhusplanen eiendommen ligger.

Lagmannsretten avviste også at byggeforbudet medførte «meningsløs ikke-bruk». Man kunne ikke si at store arealer ble liggende brakk, eller liknende. Fordelingen av hus og hage på stedet var fornuftig nok. Ei heller oppstod det «utilsiktede virkninger», ettersom hensikten med servitutten nettopp var å hindre fortetting og å bevare nabolaget.

Lagmannsretten vurderte også om byggeforbudet hadde falt bort på grunn av utvikling og modernisering i området. Man gjør da en totalvurdering av bl a byggeforbudets alder, i hvilken grad byggeforbudet er blitt respektert eller brutt i området og for øvrig om området har forandret eller beholdt sitt særpreg.

Dette villaområdet er et typisk vestkant-område der det opprinnelige særpreget ifølge retten var godt bevart. Det hadde skjedd etterfølgende forandringer og utbygginger i området, men ikke i så stor grad at byggeforbudet kunne overses: Det var tale om «få endringer og de få nybyggene som er kommet er trukket ut i bakkant, et stykke unna hovedhusene og har underordnet seg disse i størrelse og utforming, uttalte lagmannsretten, som også mente at boligene langs veien lå konsekvent bak samme «byggelinje».

Naboene kom dermed seirende ut av slaget. Utbygger tapte fullstendig med omkostninger og utbyggingen er stanset.

NOEN TANKER ETTER DOMMEN. Dommen er et kraftig varsku til utbyggere også utenfor Oslo. Tomtemangelen i pressområder er nå så stor at det oftest er «Texas» i budrundene og vinneren er helt nødt til å innkalkulere maksimal tomteutnyttelse. Hvis utbygger ikke gjør hjemmeleksa si og sjekker heftelser grundig, risikerer man å oppdage at man har forregnet seg grovt når en nabo så kommer trekkende med «gamle dokumenter». Utbyggere kan få seg en grundig lekse for fremtiden.

Dommen er samtidig en oppfordring til irriterte naboer om å gjøre en grundig sjekk av heftelsene på utbyggers eiendom, herunder også «gammel grunnbok» og eiendommer byggetomten er fradelt fra. Finner man et byggeforbud, vil naboene kunne ha en sterk sak. Her ble altså et 100-årig byggeforbud stående og lagmannsretten ser ikke ut til å ha lagt noe vekt på alderen i dette tilfellet.

Avslutningsvis nevnes at dommen ikke er endelig (rettskraftig). Ankefristen til Høyesterett går ut rundt månedsskiftet februar/mars 2017. Statistisk blir kun ca 10 prosent av ankene tatt inn til behandling i Høyesterett.

**

Tilføyelse 2.6.2017: Lagmannsrettsdommen er nå endelig (rettskraftig). Utbygger forsøkte å anke dommen videre, men Høyesterett gav ikke tillatelse til ny ankebehandling der.

 

Skrevet av: CARL BORE, ADVOKAT OG PARTNER I DALAN ADVOKATFIRMA
bore@dalan.no - WWW.DALAN.NO
facebook.com/advokatbore