Nerdrum slipper fengsel - grunnen er hemmelig

Kunstneren Odd Nerdrum er dømt til å sone ett år i fengsel. Dommen er alvorlig og gjelder grovt skattesvik ved at han unnlot å innberette sju millioner i inntekt fra malerisalg.  

Nylig ble imidlertid Nerdrum benådet av Regjeringen, melder Dagens Næringsliv. Det betyr at han likevel slipper fengselsstraffen sin. Men begrunnelsen for benådningen er hemmelig.

Likhet for loven. Likhet for loven følger av Grunnloven § 98 og er en grunnpilar i enhver rettsstat. Det undergrave borgernes tillit til myndighetene og respekten for loven hvis noen slipper straff for forbrytelser de fleste straffedømte må betale dyrt for.

Det skal svært mye til for å bli benådet. Av de totalt 10.411 som i 2010 ble idømt fengselsstraff, ble tjue benådet. Regjeringens benådningsadgang etter Grunnloven § 20 er ment som en ren «sikkerhetsventil» for å hindre de verste utslag av straffeloven. Bare hvor fengsel blir en helt ekstraordinær påkjenning for domfelte, er det aktuelt å vurdere benådning.

DN-avsløringen i 2005. Det har til ulike tider blitt hevdet at benådningsreglene misbrukes for å frigi kriminelle som egentlig skulle sittet i fengsel.

I 2005 avslørte Dagens Næringsliv at to erfarne og meritterte helsepersonell - en psykiater og en psykolog - i stor skala hadde solgt falske legeattester til kriminelle som søkte benådning, behagelige soningsforhold og liknende. De to ble senere dømt til 2,5 års fengsel og fratatt lisensen.

Den ene av «kundene» var en straffedømt kunsthandler. Han hadde tidligere fått avslag på benådning, men lyktes med bistand fra sine nye «hjelpere». Benådningen av kunsthandleren var som vanlig hemmeligstemplet, og Justisdepartementet avslo tre ganger DNs innsynsbegjæringer. Senere ble altså psykiateren og psykologen dømt til strenge fengselsstraffer.

Treholt-saken. Den saken gjaldt altså korrupsjon. En annen kjent «skandalesak» er benådningen av spiondømte Arne Treholt den 3. juli 1992. Da hadde han sonet under halvparten av fengselsstraffen sin. Kritikerne hevdet her at Brundtland-regjeringens benådning var partipolitisk motivert. Jusprofessor Fleischer mente at flere av statsrådene som stemte for benådning, kunne være inhabile grunnet vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte, og legene som anbefalte benådning kjente visstnok Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five var «rystet» over det hun mente så ut som en særbehandling av Treholt i slike saker. VG skrev på lederplass at «Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn.»

Benådningen var altså begrunnet med at Treholts helse var for dårlig til å sone. I ettertid har Treholt hatt stor suksess som investor i utlandet.

HJEMME: Treholt i sitt mangeårige hjemsted på Kypros.

Taushetsplikt og transparens. Folk flest får altså ikke vite hvorfor kunstmaler Odd Nerdrum er blitt benådet når han egentlig skulle ha sonet ett år i fengsel. Begrunnelsen er hemmeligstemplet og unndratt offentlighetens søkelys.

Transparens er en grunnstein i en velfungerende rettsstat. Ting vil stort sett gå rett for seg hvis makthaverne vet at de kan kikkes i kortene. I lys av at benådningsinstituttet altså kan misbrukes, er det problematisk at grunnlaget for benådning er undergitt full taushetsplikt etter offentlighetsloven og forvaltningsloven § 13.

Denne taushetsplikten, som omfatter «noens personlige forhold», har gode grunner for seg: Personlige helseopplysninger er sensitivt og noe offentligheten i utgangspunktet ikke har noe med.

Dette stiller seg imidlertid annerledes i straffesaker, hvor utgangspunktet er at vedkommende har «brutt samfunnskontrakten». Ved grove lovbrudd som kvalifiserer til fengsel - samfunnets strengeste reaksjonsform, er saken ikke lenger en privatsak men vedkommer allmennheten. Det er derfor det offentlige griper inn, arresterer, etterforsker o l. Videre er rettssaker og dommer generelt offentlige selv om de ikke sjeldent omtaler svært personsensitive forhold som for eksempel helseopplysninger.

Nerdrum-saken. Etter det som er kjent i media, foreligger ingen spesiell grunn til å hevde at benådningen av Nerdrum er uriktig, men det er likevel beklagelig at lovverket hindrer innsynet i begrunnelsen og i dokumentene benådningen av Nerdrum bygger på.

Også konkrete forhold ved saken kan tilsi at benådningsgrunnlaget burde vært offentlig. For det første er saken alvorlig. Når Nerdrum unnlot å innberette sju millioner kroner i inntekt, betyr det at staten gikk glipp av om lag 3,5 millioner skattekroner. I den rettskraftige lagmannsrettsdommen heter det at «Overtredelsene er begått på en utspekulert måte som har gjort det vanskelig og tidkrevende å avdekke forholdet. Både varigheten og gjennomføringsmåten viser at Nerdrum har hatt et fast forsett om å unndra store inntekter fra beskatning». Retten konkluderte videre med at hans helsetilstand ikke påvirket hans forståelse av skatteplikten: «Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at Nerdrum har handlet forsettlig, og utelukker at hans psykiske lidelse har hatt noen betydning for hans forståelse av utbetalingene og skatteplikten», heter det i dommen.

SLOTTSEIER: Ved utgangen av 2012 ble Nerdrum ansett å vært god for minst 80 millioner kroner, og eide bl a dette franske slottet - Chateau de Banlieue - i utkanten av Paris.

For det andre har rettsapparatet allerede vurdert at Nerdrums helsesituasjon ikke tilsier at han skal slippe fengsel. Ifølge lagmannsrettsdommen er Nerdrum plaget av Tourettes syndrom, som han har hatt siden barndommen. Etter en sammenlikning med liknende høyesterettssaker, avslo domstolen å gjøre hele Nerdrums straff på ett år og åtte måneder fengsel betinget. Kun 8 måneder ble gjort betinget. («Betinget» = skal ikke sones.) Dette har altså med likhet for loven å gjøre.

Det sitter mange i norske fengsler med til dels store helseproblemer uten at de benådes og slipper ut før tiden.

For det tredje følger det dermed også av dommen at vesentlige helseopplysninger om Nerdrum allerede er offentliggjort.

For det fjerde er det ikke bare domstolene som har konkludert med at Nerdrums helse ikke er alvorlig nok til å slippe soning. Nerdrums etterfølgende benådningssøknad ble nemlig først avslått av Justisdepartementet, som således også mener at Nerdrum ikke har gode nok helsemessige grunner til å benådes, sammenliknet med andre søkere av benådning.

Det har dermed desto større interesse å se begrunnelsen for at Regjeringen har vurdert dette annerledes.

For det femte skal det, meg bekjent, i motsetning til i Treholt-saken ikke foreligge spesielle partibånd e l mellom Nerdrum og regjeringsmedlemmene som benådet ham, men det er likevel egnet til å svekke borgernes tillit til prosessen at Nerdrums forsvarer vitterlig er stortingsrepresentant (vara) for det dominerende regjeringspartiet Høyre.

For det sjette er det av generell offentlig interesse hvem legen eller legene som skrev Nerdrums legeerklæringer er, ref historikken med legeerklæringer i 1993 og 2005 som ble trukket i tvil.  

En del vil si det er en overdrivelse å spørre om systemet særbehandler en internasjonal kunstner og andre privilegerte nordmenn foran «menigmann», men tanken blir uvegerlig tenkt rundt omkring. Full åpenhet om benådningsgrunnlaget ville ha satt en stopper for spekulasjon i denne retning.

Hvorvidt Nerdrums helse har forverret seg i ettertid, eller om det foreligger andre forhold, blir, sett fra allmenhetens ståsted, en spekulasjon. Det er heller ikke kjent hvorvidt en eventuelt ny helsemessig svekkelse er tilstrekkelig til å begrunne benådning. Mangelen på innsyn i saken er uansett uakseptabel.

Forvaltningsloven er for tiden under revidering. Saken belyser et punkt i taushetsplikten som absolutt bør revurderes.

«Hatprat» i valgkampen

HØYRESIDE VS VENSTRESIDE?: Innvandringsminister Sylvi Listhaug og jusprofessor Mads Andenæs

Menneskerettsprofessor Mads Andenæs på juridisk fakultet i Oslo er i hardt vær etter å ha kastet seg for fullt inn i valgkampen.

Tirsdag bekreftet politiet at den savnede BI-studenten Rakavan Jeevaharan er funnet død i Nidelva i Trondheim. På Twitter la Andenæs da ut link til avisoppslaget "Savnet BI-student funnet død", ledsaget av følgende tweet:

«Tragedie. Hatprat fra statsråd kan bidra til vold».

TWEETEN: Faksimile fra Andenæs' Twitter-konto.

Andenæs har bekreftet at han med «statsråd» siktet til innvandringsminister Sylvi Listhaug. Noen dager tidligere trakk for øvrig Andenæs, på NRK radio, en slags parallell mellom Listhaug og Nazi-Tysklands behandling av jødene.

Når den - angivelige - volden endte i dødsfall, blir dette i realiteten en beskyldning om at man kan ha medvirket til drap. I tweeten har Andenæs dermed i praksis beskyldt en minister for det.

Endog uten at det er holdepunkter for noen form for voldshandlinger mot avdøde, langt mindre drap. Faktisk har politiet avkreftet dette.

Drapspåstander uten faktisk dekning fra en jusprofessor er i seg selv oppsiktsvekkende nok.

La meg presisere med en gang at tweeten ikke kan forstås som at Listhaug fysisk sett har begått drap eller fysisk har medvirket til et drap. Det Andenæs sier, er at Listhaug gjennom hatprat mot innvandrere kan ha medvirket til drap (herunder vold med dødelig utfall).

Det er uansett ikke hyggelig å bli beskyldt for medvirkning til drap, på den ene eller andre måten. Spørsmålet er om dette også kan ha rettslige konsekvenser for professor Andenæs.

Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMDs) praksis er etter hvert omfattende og inneholder også en noe parallell sak fra 2003, Pfeifer mot Østerrike (12556/03):

Våren 2000 begikk en østerriksk professor -  Werner Pfeifenberger - selvmord. Bakgrunnen var at han i 1995 hadde skrevet en artikkel der han bagatelliserte nazi-regimets forbrytelser mot jødene, noe han naturlig nok fikk mye kritikk for. Blant kritikerne var journalisten Karl Pfeifer, som samme år skrev en kommentar der han i røffe ordelag angrep professoren for nazisme.

OVERLEVDE KRIGEN: Journalist Karl Pfeifer er jøde og var 12 år i 1940.

Etter hvert ble professoren også siktet etter lovgivning som forbyr nazivirksomhet, og begikk selvmordet kort tid før saken skulle opp.

Etter dødsfallet publiserte et høyreekstremt magasin, Zur Zeit, sterke beskyldninger mot Pfeifer og andre som hadde kritisert professoren. Artikkelen het «Dødelig dydsterror». Den påstod at Pfeifers kommentar i 1995 hadde utløst en «menneskejakt» som resulterte i professorens død. Pfeifer, og en rekke andre kritikere av professoren, ble omtalt som medlemmer av et «jaktsamfunn» som med naziforbudsloven som verktøy hadde «jaget offeret til selvmord». Også senere tilskrev magasinet sine abonnenter med liknende påstander.

Spørsmålet i EMD var om Zur Zeit var erstatningsansvarlig etter injuriene mot Pfeifer.

I likhet med Andenæs, hadde heller ikke Zur Zeit kommet med beskyldninger om drap i vanlig forstand, men i mer metaforisk retning - en påstand om et slags moralsk ansvar for professorens død.

Den østerrikske stat mente at Zur Zeit-artikkelen derfor måtte være beskyttet av ytringsfriheten, men det førte ikke frem. EMD konkluderte med at personvernet etter EMK artikkel 8 var krenket og dømte Østerrike til å betale den erstatning Pfeifer skulle ha fått i det østerrikske rettsapparatet. 

Dette, mente EMD, måtte bli konsekvensen siden ingen hadde bevist noen faktisk årsakssammenheng mellom Pfeifers artikkel og selvmordet:

«Although it is undisputed that the applicant [dvs Karl Pfeifer] had written a critical commentary on P.'s [dvs professorens] article in 1995 and that, years later, in 2000, P. had been charged under the Prohibition Act in relation to this article and had committed suicide, the defendant had not offered any proof for the alleged causal link between the applicant's article and P.'s death. It is true that statements that shock or offend the public or a particular person are also protected by the right to freedom of expression under Article 10. However, the statement here at issue went beyond that, claiming that the applicant had caused Professor P.'s death by ultimately driving him to commit suicide. By writing this, Mr M.'s letter to the subscribers to Zur Zeit overstepped acceptable limits, because it in fact accused the applicant of acts tantamount to criminal behaviour.

Even if the statement were to be understood as a value judgment in so far as it implied that the applicant and others were morally responsible for P.'s death, the Court considers that it lacked a sufficient factual basis.»

Det kan følgelig argumenteres godt for at også den injurierende tweeten om Listhaug overskrider grensene for ytringsfriheten. Det spørs om Andenæs klarer å vise årsakssammenheng mellom Listhaugs taler og volden/drapet - en hendelse som altså ikke har skjedd, ifølge politiet.

Skulle en domstol komme til at tweeten utløser erstatningsansvar, blir det i så fall ikke første gang dette skjer med en jusprofessor fra Oslo. Enkelte vil huske jusprofessor Ståle Eskeland, som i 2009 ble dømt til å betale en kvart million kroner i erstatning etter injurierende utsagn i Torgersen-saken om at enkelte nærstående personer av drapsofferet angivelig kunne ha begått drapet fremfor domfelte Fredrik Fasting Torgersen. (Eskelands påstander/spekulasjoner var totalt grunnløse.)

TEAM: Eskeland forsøkte å få Torgersens sak gjenopptatt, men lyktes ikke.

Første bud for en menneskerettsprofessor burde være å ikke selv bryte menneskerettighetene. Professor Andenæs har naturlig nok møtt kritikk etter tweeten, hvilket avstedkom en «beklagelse» i nettavisen Abcnyheter. Dessverre får den liten verdi all den tid Andenæs likevel opprettholder og gjentar beskyldningen mot Listhaug langt på vei:

«Jeg sier at det «kan» føre til voldelige handlinger. (...) hatprat kan få konsekvenser, særlig hvis Listhaug skrur sin hat-retorikk videre opp. Det er ikke bra om dette skjerpes. Den som gjør det kan få moralsk ansvar for vold». (Understrekning tilføyd.)

Ikke så ydmykt, kanskje. Uavhengig av jussen bevitner saken manglende impulskontroll når man serverer en tankeløs morgentwitter som får selv Donald Trump til å blekne. En studie av twitterkontoen avdekker ellers en «imponerende produksjon» på godt over 7000 tweets, med omfattende daglig tweeting i august og klar overrepresentasjon av tweets om, og bilder av, Sylvi Listhaug.

En personfiksering?

Det er neppe «etter boken» at en embetsmann i en fri stilling på fellesskapets regning, bruker professortittelen og en uforholdsmessig stor del av dagen på sin valgkamp på Twitter.

 

Derfor er Johaug-dommen for streng

Jeg har vært blant kritikerne av "frifinnelseslinjen" i Johaug-saken. I en idrettsverden som fortsatt gjennomsyres av doping, har ikke systemet råd til å være for naivt overfor utøvere som på den ene eller andre måten har fått i seg forbudte, prestasjonsfremmende stoffer. Hver utøver har et selvstendig ansvar for å unngå det.

Men spørsmålet er hvor strengt systemet bør slå tilbake, og om utøvere som er "tatt i doping" har den nødvendige rettssikkerhet. Med dette menes bl a om systemet evner å behandle like eller liknende tilfeller likt.

Johaug-avgjørelsen fra CAS - idrettens øverste domstol - er lang og grundig.

Og hard. Utestengelsen på 13 måneder fra NIFs domsutvalg i februar i år, er nå jekket opp til 18 måneder. Dermed ryker i praksis ikke én men to sesonger for Johaug, herunder OL i PyeongChang i 2018. Neste OL-mulighet vil være Beijing i 2022 for en utøver som i år fylte 29.

PROKURATOREN: FIS' advokat, Stephan Netzle fra Sveits, fikk medhold i sin strenge straffepåstand mot Therese Johaug.

Avgjørelsen fremstår streng når en sammenlikner med to tidligere CAS-avgjørelser i liknende saker.

Den trolig likeste er Squizzato-saken (CAS 2005/A/830), der en italiensk svømmer også hadde benyttet sårkremen Trofodermin med det anabole virkestoffet Clostebol. Dette var altså nøyaktig samme krem som Johaug er felt for. I avgjørelsen fremholdt CAS bl a at svømmeren

"failed to abide by her duty of diligence. With a simple check, she could have realised that the cream was containing a doping agent, as clostebol is indicated on the product itself both on the packaging and on the notice of use. At least she could have asked her doctor, coach or any other competent person to double-check the contents of the cream bought by her mother.

(...) Furthermore, the Panel is of the view that it is indeed negligent for an athlete willing to compete in continental or world events to use a medical product without the advice of a doctor or, at the very least, a physiotherapist." (Understrekning tilføyd.)

På bakgrunn av dette kan det hevdes at svømmerens skyld, om noe, var større enn Johaugs, ettersom Johaug jo forhåndskonfererte med lege, slik CAS mente at svømmeren burde ha gjort. Johaug fikk endog kremen av en meget erfaren og spesialisert landslagslege, mens svømmerens mor formodentlig ikke hadde noen medisinsk kompetanse overhodet.

Likevel har Johaug altså nå fått en 50 prosent strengere straff enn svømmeren, som slapp unna med kun 12 måneder utestengelse. Med 12 måneder hadde Johaug rukket PyeongChang-OL i februar 2018 uten problemer.

CAS: I dette huset i Lausanne avvikles sakene i Court of Arbitration for Sport (CAS), som er idrettens øverste voldgiftsdomstol.

En annen nokså parallell sak gjaldt den argentinske tennisproffen Cañas (CAS 2005/A/951). Han hadde bedt en turneringslege om medisin mot det som ser ut til å ha vært forkjølelse. Slik medisin ble også skrevet ut, men problemet oppstod ved forsendelsen, som skjedde gjennom en form for kurertjeneste. Medikamentet utskrevet til Cañas ble i den forbindelse forbyttet med medisinen til en annen mottaker, med den følge at Cañas ikke fikk i seg medisinen utskrevet av legen, men et medikament som inneholdt et dopinglistet stoff.

Heller ikke Cañas ble frikjent av CAS, som ila tennisspilleren 15 måneders utestengelse.

Avgjørelsen er interessant fordi også den gjaldt en utøver som, i likhet med Johaug, stolte på legen og ikke gjorde noen egen sjekk av medikamentet. Med en 15-måneders utestengelse til Johaug, kan det se ut til at hun fortsatt ville ha rukket PyeongChang-OL i 2018. 

Cañas-saken er imidlertid særlig interessant fordi CAS også indikerer at tennisspilleren ville ha vært aktsom og unngått utestengelse uten å sjekke medikamentet selv, dersom det uriktige medikamentet hadde blitt gitt utøveren av legen personlig, slik Johaug fikk:

"The question then is whether the Player had a duty to investigate the actual medication that he had received to ascertain whether it was indeed the medication prescribed by the Tournament doctor. (...) It would have been normal for him to rely on the trustworthiness and knowledge of the Tournament doctor if the doctor had handed the medications to him but any professional athlete these days has to be wary when, as in this case, he receives medications which, he knows, have gone through several hands." (Understrekning tilføyd.)

Med en slik vurdering er det vanskelig å se hvorfor Johaug skal utestenges i mer enn 15 måneder. Tvert imot indikerer også denne avgjørelsen en lavere straff til Johaug enn 15 måneder.

Både Squizzato- og Cañas-sakene er eksplisitt nevnt i CAS' nylige avgjørelse om Johaug, idet CAS benytter avgjørelsene som begrunnelse for at heller ikke Johaug kunne anses å være skyldfri.

Desto mer skuffende er det at CAS, når domstolen går over i drøftelsen av Johaugs skyldgrad og straffenivå, overhodet ikke nevner noen av de ovennevnte aspektene ved Squizzato- og Cañas-sakene.

Heller ingen andre liknende saker trekkes inn ved fastsettelsen av straffenivået på 18 måneder.

Det er ingen rimelighet i at CAS kun benytter det som i de to sakene er negativt for Johaug, og unnlater å forholder seg til det som klart taler til hennes fordel.

PANELET: Voldgiftsdommerne som forseglet Johaugs skjebne var, fra venstre, LA-advokat Jeffrey G Benz, rettens formann og London-advokat Romano F Subiotto og finsk advokat Markus Manninen.

Totalinntrykket er at utestengelsen av Johaug i hele 18 måneder fremstår som streng og som et vilkårlig valg fra de aktuelle dommerne i CAS. Det er vanskelig å si at domstolen her har fulgt sine egne avgjørelser. Johaug-avgjørelsen representerer dermed ikke et overbevisende juridisk håndverk - eller "hel ved" om man vil - fra CAS i det som var sakens reelle springende punkt, nemlig lengden på utestengelsen.

CAS' avgjørelse er skuffende streng. Den er ikke god, rimelig eller riktig fordi om den er avsagt av idrettens høyeste domsorgan. Men den er endelig - og man kan dermed ha forståelse for Johaugs reaksjon.

Taximonopolet faller - priskutt i vente

Et ferskt ESA-vedtak har pålagt Norge å avvikle taximonopolet innen to måneder. EFTA er i ferd med å gjøre det Uber ikke klarte.

I ALLE ÅR har det vært et fast tak for antall taxiløyver i hvert fylke. Begrensningen av taxitilbudet gir nødvendigvis høyere taxipriser for forbruker. Det er dette som i korthet kalles «taximonopolet». Det er strengt tatt mer et oligopol, eller ufullkommen konkurranse.

Tidligere ble forbrukeren beskyttet av prisregler som holdt taxiprisene kunstig nede. Prisreguleringen ble imidlertid fjernet i 1999, med eskalerende taxipriser som konsekvens. Dette utløste en galopperende prisvekst. I Oslo viser undersøkelser eksempelvis at taxiprisene steg med over 75 prosent fra 2007 til 2011.

UBER har i senere tid utfordret monopolet ved å sette nye drosjer på veiene uten å definere dem som drosjer. Myndighetene har imidlertid «skåret gjennom» og sagt at dette i realiteten er drosjer uten løyve, altså ulovlig og straffbar drosjekjøring. Forsøket er dermed i praksis slått ned.

Nå utfordres monopolet fra en annen kant, fra en svært mektig utfordrer: EØS.

EØS-AVTALENS REGLER om de fire friheter krever lik rett til å konkurrere over landegrensene. Norge og andre medlemsland plikter å fjerne regler som hindrer utenlandske konkurrenter innpass eller som vrir konkurransen til fordel for nasjonale aktører.

For en tid tilbake ble Norge innklaget til EFTA-systemet av en norsk utfordreraktør, Økotaxi AS, og den 22. februar fattet EFTAs overvåkningsorgan ESA et vedtak («reasoned opinion») som om kort tid trolig for all fremtid vil snu opp ned på taxibransjen:

ESA konkluderer med at det norske taximonopolet strider mot EØS-avtalens krav om fri konkurranse. I vedtaket som er sendt norske myndigheter, pålegges Norge nå å fjerne:

  • the «numerical limitation of licences»
  • løyvehaveres plikt til å være tilknyttet drosjesentral.

ESA mener videre at taximonopolet også på andre måter praktiseres «diskriminerende», altså hemmer konkurranse over landegrensene.

Dersom norske myndigheter sier seg uenig, vil saken kunne gå til EFTA-domstolen for ny vurdering og endelig avgjørelse - en prosess som kan ta flere år.

Rettssak er imidlertid av flere grunner lite sannsynlig:

  • Det er juridisk sett temmelig opplagt at taximonopolet hindrer etableringsfriheten etter EØS-avtalen ved at det hemmer eller hindrer utenlandske selskapers etablering i Norge. En utenlandsk aktør som søker løyve i Norge, vil med stor sikkerhet få avslag med den begrunnelse at alle løyver allerede er delt ut. Oslo har visst nok ikke innvilget en eneste drosjesøknad (fra noen) siden 1999.
  • Norske myndigheter har ved krav fra Esa stort sett bøyd av, for å unngå prestisjenederlaget ved at ESA tar saken til EFTA-domstolen og vinner der.
  • Vi har spesifikt sett at norske myndigheter har bøyd av for ESA i andre saker om norske godkjenningsordninger, som godkjenning av byggefirmaer i byggesaker (fjernet i 2016).


NEPPE INVOLVERT: Taximonopolet kommer neppe opp i EFTA-domstolen.

KONKLUSJONEN ER at norske myndigheter nok vil bøye seg for ESA også her og vedta nye regler om kort tid. Kanskje er et nytt regelverk på plass allerede innen få måneder.

Prisene på taxi vil snart falle, og vil kunne falle betydelig til fordel for norske forbrukere.

Er det riktig at norske regler skal endres for å bedre konkurranseevnen for utlendinger når klagen til EFTA-systemet - som her - kommer fra en innenlandsk aktør?

For ESA og andre EØS-organer er dette likegyldig. De er opptatt av at EØS-avtalen følges uansett hvem som klager. I praksis er det ikke uvanlig at norske bedrifter bruker EØS-avtalen for å deregulere ulike norske bransjer.

HVA VIL SKJE I TAXIBRANSJEN NÅ? I kjølvannet av ESA-vedtaket er det allerede sendt inn et betydelig antall nye løyvesøknader med krav om løyvetildeling uten hensyn til maksimumstaket. Vi vet således allerede at det i det nye norske taximarkedet vil komme til et stort antall nye drosjer, og det kan dermed ventes et større fall i prisene.

De som er redd for en «flom» av nye, useriøse taxisjåfører som konsekvens av EØS, kan trolig ta det med ro. EØS-avtalen gir norske myndigheter rett til regler nødvendig for å sikre god tjenestekvalitet, selv om det eventuelt skulle vri konkurransen.

Kjentmannsprøve i en eller annen form vil for eksempel trolig fortsatt kunne kreves.

En stor taper i det nye drosjemarkedet blir trolig løyvehavere som ikke kjører selv. Det synes lite rimelig at norske forbruker skal finansiere aktører som tar «royalties» fra sjåførene som faktisk erverver inntekten ved å kjøre bilen sent og tidlig. I tillegg til at forbrukerne vil tjene på dereguleringen, vil prisnedgang også gi flere arbeidsplasser enn det vi har i dag.

Dereguleringen åpner også et rom for innovasjon og nye måter å organisere taxivirksomhet på. Uber ser altså nå ut til å bli reddet av «gonggongen».


Kommentaren ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2017.
https://www.facebook.com/advokatbore/

"Nazifrisør" kan få erstatning

Bryne-frisør Merete Hodne har nå gått til erstatningssak etter å ha blitt hengt ut som "nazifrisør" av revygruppen Løgnaslaget. Jeg har vært gjest i NRK radio og vurdert hennes mulighet for å vinne saken:

Etter rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol har Løgnaslaget motbakke, og er det realistisk at Hodne kan vinne saken. Erstatningskravet på 600.000 kroner virker dog for høyt.

Du kan høre hele intervjuet her - klikk på lenke (fra minutt 10:16):

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01006317/29-03-2017#t=10m16s




 

 



 

hits