«Fake news» i Mahad-saken

Mahad ble fratatt statsborgerskapet og «solgte» dette i media som et overgrep mot en som kom til Norge som 14-åring. Folk ble imidlertid ført bak lyset. Mahad er utvilsomt fra Djibouti og har ikke asylrett. Han løy også om alder: Mahad var myndig da han kom til Norge. Dette er status etter gjennomgang av Oslo tingretts dom.


I OSLO TINGRETT: Mahad Abdi Mahamud

SAKENS BAKGRUNN. Mahad Abib Mahamud kom til Norge i august 2000, angivelig kun 14 år gammel og angivelig som somalisk statsborger. Han skal ha kommet til Norge via Etiopia, som familien utvandret til. Han har i Norge utdannet seg til bioingeniør og greid seg bra.

I 2008 fikk han norsk statsborgerskap. I mai 2015, altså sju år senere, ble det norske statsborgerskapet tilbakekalt etter ny gjennomgang av saken der det konkluderes med at Mahad egentlig er fra nabolandet Djibouti.

Mahad gikk deretter til sak mot Staten for å få kjent tilbakekallelsen ugyldig.

I det som kunne fremstå som en velregissert medieaksjon, løftet Mahad og støttespillerne også saken betydelig opp i riksmedia. Svært sentralt var blant annet poenget om at det var urimelig eller inhumant at Mahad skulle miste sitt statsborgerskap på bakgrunn av en eventuelt uriktig forklaring gitt som barn, altså som 14-åring. Vi husker også bildene av Mahad med norske flagg og rød t-skjorte med påskriften «Jeg er bioingeniør».

Store deler av norsk presse bet på, og pressen skapte til dels sterke reaksjoner i befolkningen mot norske myndigheter. Blant annet ble en minister uriktig hengt ut som skyldig i tilbakekallelsen, og sentrale samfunnsaktører har krevd lovendringer som følge av Mahads sak.

Det er denne saken Mahad nå har tapt i Oslo tingrett, i en dom av 12. mars, som Mahad har varslet at han vil anke.

SAKENS KJERNE. Det sentrale i saken er selvfølgelig om Mahad har gitt riktige opplysninger om opprinnelsesland og identitet. Somalia har vært i langvarig borgerkrig, og i mange år fikk i praksis alle somaliere asyl i Norge. Bakgrunn fra Djibouti gir derimot ikke asyl.

Hvor holdbar er så Mahads historie og hva sier dommen om faktum?

ER MAHAD FRA DJIBOUTI? I henhold til dommen er det mange fakta som knytter Mahad til Djibout som opprinnelsesland:

 

1. Kunnskaper om fransk:

Djibouti er tidligere fransk koloni («Fransk Somaliland»). I motsetning til Somalia, er fransk ett av to offisielle språk, samt undervisningsspråk, i Djibouti.

Mahads karakterer fra norsk ungdomskole omtaler retten slik:

«Mahads karakterer lå stort sett på 2 og 3 (...) I fransk skriftlig fikk han 5 og i fransk muntlig fikk han 6. Dette er svært gode resultater etter 1 ½ års skolegang (...). Mahad har forklart at han kom til Norge analfabet med kun to års koranskole, og at han kun snakket somalisk og litt arabisk.»  

En nevropsykolog uttalte også i 2003:

«Det er slående hvor godt han snakker norsk etter under tre år i landet, men han hjelper seg også med fransk i en del av de språklige oppgavene».

 

2. Mahad har forklart at han driver forretningsvirksomhet i Djibouti. I den forbindelse har Mahad blant annet anskaffet en lastebil som i 2014 ble eksportert til i Djibouti.

 

3. Mahads forretningspartner/bror i Djibouti:

Staten og Mahad har vært uenig om identiteten til personen som tok imot lastebilen i Djibouti.

Staten mener dette er Mahads bror. Mahad hevder han kun er en forretningspartner. Hvis personen er Mahads bror, gir dette ytterligere holdepunkter for at Mahad er fra Djibouti og for at han først kom til Norge som voksen.

Politiet har fått tak i det djiboutiske passet til Abdoulkader Abdi Mohamed, som mannen legitimerte seg som ved mottak av lastebilen. Navnet på hans foreldre i passet, stemmer med navnet på Mahads foreldre. De gav asylforklaringer til norske myndigheter i 2002, i forbindelse med en (mislykket) søknad om familiegjenforening med Mahad. I asylforklaringene bekreftet de å ha en sønn med navn som samsvarer med eier av forannevnte pass.

Nasjonalt ID-senter har også gjort en sammenlikning, en  «morfologisk analyse», av bildet av Mahads bror Abdoulkader i hans gjenforeningssøknad i 2002, med bildet av mannen i Djibouti-passet. Senteret konkluderer med 

«sannsynlighetsovervekt for at det er samme person på bildene».

I Skype-chatter mellom Mahad og forretningspartneren/broren, kommuniseres det gjennomgående på fransk. Mahad har også forsøkt å skjule fransk og temaet Djibouti på internett: I en av chattene ber Mahad vedkommende «å slutte med meldinger som handler om Djibouti fordi myndighetene har begynt å forfølge folk på Facebook». Mahad ber ham også om å slå over fra fransk til somalisk i chatten, hvorpå vedkommende spør «til deg også», hvoretter resten av chattene likevel fortsatte på fransk.

Den 16.2.2017 kl 16.01 sendte staten kopi av chattene, kopi av forretningspartnerens/brorens Facebook-profil og annet materiale til Mahads advokat pr e-post. Om kvelden påfølgende dag registrerte politiet at forretningspartnerens/brorens Facebook-profil var fjernet fra Facebook. To dager senere var profilen tilbake, men da uten profilbildet. Politiets kommentar gjengis slik i dommen:

«dette at profiler endres når politi og utlendingsmyndigheter viser interesse, er noe de ser ofte.»

Mahad har for øvrig forklart at han ikke hadde «forretningspartnerens» telefonnummer, men retten skriver at politiet ved gjennomgang av Mahads mobil likevel fant at Mahad

«har lagret vedkommendes telefonnummer under navnet «Frero», avledet av det franske «frère» - bror.»

Med dette som bakgrunn konkluderte retten med at det foreligger

«vektige indikasjoner (...) for at Mahads forretningspartner i Djibouti er Mahads bror».

I klartekst: Retten legger til grunn at forretningspartneren er Mahads bror og fester ikke lit til Mahads forklaring om dette.

Et poeng i saken er at broren gir ytterligere holdepunkter som knytter Mahad til Djibouti, fordi dette dermed etablerer at Mahad også har familie boende i Djibouti, som Mahad løpende kommuniserer med på Djiboutis offisielle språk fransk.

Betydningen for Mahads alder ved ankomst til Norge, nevnes nedenfor.

Etter domsavsigelsen har Mahad varslet at han vil forsøke å finne personen i Djibouti og ta DNA-test.

 

4. Motstridende forklaringer fra Mahad og andre familiemedlemmer om familien og deres utvandring fra Somalia/Djibouti:

Mahad har for sin del gitt tre forklaringer til norsk forvaltning samt en forklaring nå i retten. Dommen inneholder en omfattende gjennomgang av en rekke motstridende opplysninger i forklaringene. I rettens oppsummering heter det blant annet:

«Retten oppsummerer at forholdene med hensyn til Mahads søsken, deres fødselsår og dødsår fremstår som uoversiktlige. (...) Det som står fast er at Mahad i sine forskjellige forklaringer har forklart seg motstridende om hvem som ble med faren til Kenya da familien flyktet i 1991, og om når og til dels hvor søstrene X og Y døde. 

(...) familiesituasjonen burde i følge Mahads historie ha vært nokså oversiktlig; med ham selv, moren, storesøster Y, storebror Abdoulkader og lillesøster Z, mens X på den tiden bodde med faren i Kenya. På denne bakgrunn virker det påfallende at Mahad gjennom sine ulike forklaringer har forklart seg såpass motstridende som han gjort, om når og til dels hvor søstrene X og Y døde.»

 

5. Mahad har i rettsaken fremlagt identifikasjonsdokumenter fra Somalia som retten, uvanlig nok, rett ut sier er forfalsket.

Da Mahad kom til Norge i august 2000 forklarte han at han var født i 1986, men ikke kjente sin egen fødselsdato. I mangel av andre opplysninger ble han av utlendingsmyndighetene innregistrerte med den tilfeldige fødselsdatoen 11. august 1986.

Men fødselsdato var altså ukjent. Likevel har han nå i rettssaken fremlagt en fødselsattest, angivelig utstedt i 1990 av somaliske myndigheter, som angir fødselsdato 11. august 1986, altså datoen som utlendingsmyndigheten tilfeldig benyttet ved innregistreringen. Det foreligger også en engelsk oversettelse av «fødselsattesten» datert fire dager etter attestutstedelsen i 1990, som retten finner «påfallende».

Mahad har videre fremlagt et somalisk ID-kort også utstedt 1990, med samme angivelige fødselsdato: 11. august 1986. ID-kortet er påført et fotografi av en voksen mann. Høyden er likevel angitt til 110 cm.

Retten sier også:

«Dette er dokumenter som har kommet til i saken etter at utlendingsmyndighetene tok Mahads sak opp igjen, til tross for at det i følge Landinfo ikke finnes noe fungerende registre i Somalia.»

Retten konkluderer etter dette slik om dokumentene:

«Fremleggelse av slike falske identifikasjonsdokumenter er ikke ensbetydende med at Mahad lyver om sin identitet, men etter rettens syn bidrar det til å svekke hans troverdighet.»

 

6. I desember 2008 giftet Mahad seg i Djibouti, med en kvinne som bodde i Djibouti. (Han har senere forklart at de også giftet seg «religiøst» i Etiopia.)

 

7. Det foreligger ulike pengeoverføringer fra Mahad til Djibouti.

 

8. Det er dokumentert at Mahad har reist fire ganger til Djibouti.

 

9. Mahads familie har hus i Djibouti der de overvintrer. Retten utdyper dette slik:

«Om dette har Mahad anført at «En periode med to måneders regntid i året er ikke forenelig med store deler av året. I Etiopia bodde familien i en teltleir, mens de i Djibouti bodde i et hus med betonggulv og murvegger.» (...) Det synes altså å være enighet om at Mahads familie disponerte et hus i Djibouti, et hus som i følge Mahad ble brukt i regntiden to måneder i året».

 

10. Da Mahads far levde, reiste han til Djibouti for medisinsk behandling.

 

11. Mahad har telefonnummeret til djiboutiske øvrighetspersoner, noe retten utdyper slik:

«I Mahads telefonliste har politiet funnet telefonnumre til følgende personer i Djibouti: Helseminister Ali Yacoub Mahamoud, forsvarsminister Hassan Darar Houffaneh og sikkerhetssjef Hassan Said Khaireh. Mahad har anført at det at han har kontaktinformasjon til afrikanske politikere i regionen, er på grunn av hans politiske engasjement. (...) For retten virker det (...) litt påfallende at Mahad skal ha telefonnumrene til disse tre djiboutiske øvrighetspersonene i sin telefonliste».

 

12. Mahad skal også ha forklart at tilbaketrekningssaken startet som følge av at han ble rapportert til norske myndigheter av «spioner» fra nettopp Djibouti (en bakvaskelseskampanje, ifølge hans støttespillere).

 

Det er etter dette totalt sett nokså mye som knytter Mahad til Djibouti, og som gjør at Mahad dessverre ikke fremstår som spesielt troverdig i saken.

ALDER. Om alder heter det i dommen:

«Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren [Abdoulkader]. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.»

I henhold til dette var Mahad dermed mellom 18 og 20 år han kom til Norge, ikke 14 år.

Også asylintervjuet av Mahads far i 2002 underbygger at Mahad var myndig da han kom til Norge. Farens gjennomgang av barnas alder, gjengis slik vedrørende Mahad:

«Mahad, er eldre enn disse, han tror han er rundt 20.»

(Saken fortsetter under bildet.)

«REPUBLIQUE DE DJIBOUTI»: Passet til saksøkers bror, Abdoulkader, født 6. august 1979, nasjonalitet "DJIBOUTIENNE".

RETTENS KONKLUSJON. Retten fester samlet sett ikke lit til Mahads forklaring om opprinnelse og identitet, og Mahad tapte følgelig saken i Oslo tingrett:

«Av rettens foranstående gjennomgang og drøftelse av de ulike sider av bevisbildet i saken, fremgår at retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahad har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap. (...)

Etter denne gjennomgangen er retten ved en samlet vurdering av bevisbildet i saken kommet til at det er sannsynlig at Mahad har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet. Retten mener at det er sannsynliggjort at Mahad og Abdoulkader Abdi Mohamed er brødre, og at Mahad i likhet med sin bror er borger av Djibouti. Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.

Det er åpenbart at Mahad har gitt sin uriktige historie til utlendingsmyndighetene vel vitende om at denne historien var feil, og således "mot bedre vitende" slik vilkåret lyder i statsborgerloven § 26 annet ledd. Det er videre klart at dette har hatt vesentlig betydning for utlendingsmyndighetenes innvilgelse av norsk statsborgerskap til Mahad.

Vilkårene for tilbakekall av Mahads norske statsborgerskap er etter dette oppfylt. Det er ikke hevdet at UNEs beslutning og vedtak om tilbakekall av Mahads statsborgerskap er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.»

Med de fakta og holdepunkter som fremkommer i dommen, virker det juridisk urealistisk at resultatet skulle snu i en ankesak.

Retten har også andre uttalelser som har en side mot samfunnsdebatten, blant annet det at Mahad har greid seg bra i Norge:

«Han har gjennomført en utvikling og integrering her i landet som må sies å være imponerende. (...) Det kan på denne bakgrunn synes urimelig for Mahad, for hans arbeidsgiver og kanskje også samfunnsmessig å utvise Mahad fra landet. 

På den annen side er forholdet Mahad har gjennomført svært alvorlig. Retten legger som nevnt til grunn at Mahad, da han kom til Norge i august 2000, ikke var 14 år og mindreårig, men at han var 19-20 år gammel. Mahad fortalte da sin uriktige historie første gang, en historie han så, med noen variasjoner, har gjentatt i senere intervjuer og søknader om oppholdstillatelser og statsborgerskap, og som han har gjentatt da saken hans nå har blitt tatt opp igjen, senest i sin partsforklaring for retten.

Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 534 heter det:

«(...) Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger (...). Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

(...) Mahad har (...) ikke hatt en "berettiget forventning" om å kunne ha opphold i Norge.

Alvoret i Mahads handling forsterkes ved at han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie, og på den måten lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte. 

(...) Mahad har en tilknytning til Djibouti som ikke gjør det uforholdsmessig for ham å ta opphold der. I Djibouti har han sin bror, og han har forretningsvirksomhet der. Han er en ressurssterk person som behersker både somali og fransk, samt også til dels andre språk. Videre har Mahad en god utdannelse og nyttig arbeidserfaring innen sitt fag.».

Mahad har varslet at han planlegger å flytte til Somalia før anken behandles i lagmannsretten. 

MEDIA. Det må rettes bebreidelser mot mange medier for å tegne bilde av et offer som mistet sitt statsborgerskap angivelig som følge av én forklaring han gav til norske myndigheter som barn.

Han var i realiteten myndig, kom fra Djibouti og har ikke asylrett. Mahad og støttespillerne presenterte en usann historie og journalister misligholdt sin plikt til å granske den kritisk. Historien ble i alt for stor grad svelget rå og avfødte kunstige debatter om eksempelvis hvilke lovendringer som må til og hvor inhumane ministre og andre norske myndigheter var mot en person som kom hit som «barn».

(Saken fortsetter under bildet.)


BESTE SENDETID PÅ NRK: Mahad i Debatten sammen med programleder Ingunn Solheim.

Det var ikke vanskelig for journalister å granske historien. Det selvsagte var å be Mahad dokumentere sin historie, slik også retten har gjort. To enkle tiltak var eksempelvis å be Mahad

  • fremlegge kopi av alle asylintervjuer til norske myndigheter.
  • frita UNE fra taushetsplikten.

Det ville vært god og kritisk journalistikk. På bakgrunn av asylintervjuene og saksopplysninger fra UNE, kunne media om nødvendig gått dypere inn i faktum.

Dersom Mahad hadde nektet på noen av disse to punktene, ville det neppe vært grunn til å publisere særlig mye stoff om Mahad i det hele tatt. Da ville han fremstått som lite troverdig.

Et av flere medier som gikk langt er NRK. Mahad-saken var for eksempel tema for Debatten torsdag 19. januar. Mahad fikk her argumentere tilnærmet uavbrutt og uimotsagt i 10 minutter av NRKs aller beste sendetid på TV. Han ble etterfulgt av arbeidsgiveren, som fikk lovprise Mahad som arbeidstaker.

Og senere i sendingen fikk Mahads advokat argumentere rettssaken uavbrutt og uimotsagt i til fordel for sin klient, og uttalte blant annet at Mahad har en

«usedvanlig sterk sak».

En representant fra UNE stilte også, men ingen i redaksjonen tenkte på å be Mahad løse ham fra taushetsplikt.

Begge debattpaneler som etterfulgte, var sammensatt med overvekt av Mahad-vennlige kontra Mahad-kritiske debattanter - de sistnevnte var Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og FrP-politiker Mazyar Keshvari. Denne metodikken er ikke ukjent fra andre sendinger av Debatten. Det er også underlig å se i ettertid at alle debattanter bl a diskuterte saken på basis av det «mediaetablerte faktum» at Mahad var 14 år da han kom til Norge, alt mens Mahad selv satt ringside i studio og hørte på.

Skal dette være kritisk journalistikk?

Man vil ikke tro at journalister regelrett forfalsker nyheter, men det virker som om gravingen og den kritiske sans forsvinner nå redaksjonen tilbys politisk innbydende konklusjoner. Det er ikke tillitvekkende.

VG-kommentator Hanne Skartveit har nylig skrevet at «norsk presse er blant verdens beste», og feil må aksepteres fordi journalistikk er «historiens kladdebok». Det er imidlertid ikke akseptabelt at kladdeboken er feil i ukesvis og månedsvis. Slike uttalelser bidrar ikke til å styrke folks tillit til media.

Denne gang skal Dagbladets nyhetsjournalister ha honnør for kritisk dekning og gode rettsreferater. Det burde neppe overraske at grundig journalistikk gir god journalistikk. Også Nettavisen og Fredrik Solvang i Dagsnytt Atten hadde balansert og kritisk dekning av saken belyst fra begge sider.

FORVALTNINGEN. Forvaltningen tenker sjeldent nytt, har liten tradisjon for å uttale seg i media og klamrer seg helst til taushetsplikten.

I et samfunn der media er stadig viktigere, blir det for passivt. Forvaltningen har ikke bare saksansvar, men skal også ivareta forvaltningens omdømme.

Dette er eksempel på en sak der også forvaltningen, herunder utlendingsmyndigheter, politi og Regjeringsadvokaten, burde ha bidratt mer til å dempe den ukritiske mediedekningen før rettssaken. Det hjelper sjeldent å vente til domstolens konklusjon foreligger, hvis motparten og media i månedsvis - noen ganger årevis - før dommen har fått banke inn og etablere usannheter i befolkningen. Dette kan gå så langt at når dommen til slutt kommer, blir den betraktet med vantro dersom den ikke er som «forventet».

Dette selv om denne og andre saker viser at det egentlig er norske dommere som ofte er Norges beste «gravejournalister».

Forvaltningsorganer bør informere mer når motparten går aktivt ut i media. Ofte er taushetsplikt til hindrer for god informasjon. Da bør forvaltningen rutinemessig be om at motparten fritar fra taushetsplikt. Hvis svaret er nei, bør forvaltningen i det minste få dette frem i nyhetsdekningen.

«Fake news» i nazifrisør-saken

Et tilnærmet samlet norsk pressekorps gikk sist fredag «fem på» i injuriesaken mellom Bryne-frisør Merete Hodne og revygruppen Løgnaslaget. Nyheten om at Stavanger tingrett mener det er lov å kalle henne «nazifrisør», stemmer nemlig ikke.

ADVANTAGE MERETE HODNE: Torkelsen er "ute og kjører".

SAKENS BAKGRUNN er velkjent: Hodne har tidligere fått en bot på 7.000 kroner etter å ha avvist en norsk kvinne med hijab i salongen sin (saken skal være påanket). Løgnaslaget, ledet av komiker Per Inge Torkelsen, lagde deretter en revyoppsetning der Hodne omtales som «nazifrisør».

Hodne fant seg ikke i ærekrenkelsen og ba Stavanger tingrett om midlertidig avgjørelse (såkalt «midlertidig forføyning») for å stanse videre bruk av nazi-nummeret i revyen.

DET SENTRALE i tvisten er selvfølgelig om de har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør», dvs om dette er vernet av ytringsfriheten.

Stavanger tingretts kjennelse ble kjent fredag 10. mars, og Hodne fikk der ikke medhold i stans av revynummeret.

MEDIA. Stort sett alle norske hovedmedier omtalte samme dag kjennelsen som at tingretten nå har bestemt at det er lov å kalle Hodne «nazifrisør»:

Aftenposten - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Dagbladet: «Frisør Merete Hodne fikk ikke medhold i sitt krav (...) Dermed kan Løgnaslaget fortsette å bruke ordet «nazifrisør»»

TV 2 nett - overskrift: «Komikere får lov å kalle Merete Hodne «nazifrisør»»

Stavanger Aftenblad - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Nettavisen (som viste til Stavanger Aftenblad): «Retten mener Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin»

NRK.no - ingress: «Revygruppa Løgnaslaget kan halda fram med å bruka omgrepet «nazifrisør» i sin revy.»

Dagsavisen: «Løgnaslaget fikk ja til å bruke «nazifrisør»». Ingress: «Stavanger tingrett slår fast at Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin.»

Til dette er det å si at: NEI, tingrettsdommer Magne Revheim Mæland i Stavanger har nettopp ikke slått fast eller konkludert med at Løgnaslaget kan bruker ordet «nazifrisør».

Retten har kun konkludert med at revynummeret ikke kan stanses nå, men holder det åpent både om injurien er ulovlig og om Hodne har krav på erstatning fra Løgnaslaget.

Det kan tilføyes at VG refererte kjennelsen nøytralt og korrekt. Men for øvrig gikk altså norsk presse stort sett «fem på».

De uriktige nyhetsmeldingene spredte seg raskt og ledet til dels til reaksjoner og hoderysting i sosiale medier mot tingretten og tingrettsdommeren. Men altså: Det hele var basert på feil faktum fra media.

FOR ORDENS SKYLD: Hvordan kunne Hodne tape saken uten at retten tok stilling til om bruken av ordet «nazifrisør» er lovlig eller ulovlig?

Dette henger litt forenklet sammen med at Hodne, for å vinne her (dvs for å få stanset revynummeret), måtte oppfylle to kriterier:

A.  At det er ulovlig å bruke ordet «nazifrisør».

B.  At stansing av revynummeret ville spare Hodne for vesentlig skade eller ulempe i tiden fremover (også kalt sikringsgrunn).

Dette betyr samtidig at Hodne ville tape saken dersom hun ikke klarte å overbevise retten om enten A eller B. Konkret kom retten til at kriteriet B ikke var oppfylt, og det var da ikke nødvendig for retten å konkludere på A, dvs på om revynummeret er lovlig eller ulovlig.

I relasjon til punkt B, viste retten til at nesten alle forestillingene allerede var gjennomført, altså at så å si all skade allerede er skjedd, etter rettens mening. Hodne fikk derfor ikke medhold i at stansing av resterende forestillinger ville medføre vesentlig begrensning av skade eller ulempe for Hodne.

Revynummeret ble således ikke stanset.

ERSTATNING. Det Hodne derimot ikke krevde nå, var erstatning. Det skyldes at erstatningssaker har en annen og grundigere behandlingsmåte i retten, og tar lenger tid.

Hodne sier imidlertid nå at hun planlegger erstatningssak mot Løgnaslaget. Injuriesaken er med andre ord langt fra over ennå.

I en erstatningssak vil det utelukkende være spørsmål om det er lovlig for revyen å bruke ordet «nazifrisør». I en erstatningssak vil retten med andre ord ikke kunne unngå å konkludere på lovligheten av ordbruken.

HVA SIER TINGRETTEN OM LOVLIGHETEN? Selv om Stavanger tingrett i den nå avsluttede forføyningssaken altså ikke konkluderte på lovligheten av å kalle Hodne «nazifrisør» i revyen, har likevel retten i sin kjennelse en lang pro & contra-drøftelse av lovligheten. Her gir retten anerkjennelse ikke bare til argumenter fra Løgnaslaget, men i stor grad også og anerkjennelse til argumenter fra Hodne i retning av at «nazifrisør» er ulovlig.

Det eneste Stavanger tingrett således i praksis sier til Løgnaslaget nå gjennom kjennelsen, er at: Dere kan inntil videre fortsette forestillingene deres, men på eget ansvar. Det kan hende dere blir erstatningsansvarlig senere.

Og hvis Løgnaslaget senere blir kjent skyldig i erstatningsansvar, må erstatningen i utgangspunktet bli høyere jo flere forestillinger man har holdt, herunder jo flere forestillinger revyen gjennomfører etter at kjennelsen nå har falt.

Det er derfor sterkt misvisende og feil når medium etter medium likevel refererer Stavanger tingretts kjennelse som en konstatering av at Løgnaslaget har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

(Saken fortsetter under bildet.)


PER INGE TORKELSEN: Kan fortsatt bli historisk...

Avslutningsvis kan det være grunn til å referere avsnitt i kjennelsen der retten sier seg enig argumenter fra Hodne som taler i retning av at revynummeret er ulovlig og i strid med ytringsfriheten. Som man vil se, er det tale om nokså omfattende kommentarer der retten langt på vei støtter Hodne, dog altså uten å konkludere endelig. Merkelig nok er fint lite av dette blitt referert i media hittil. Retten uttaler blant annet:

«(...) ordet er svært negativt, og kan lett assosieres med det å være eller opptre på enkelte områder som en nazist (...)»

«Også ved revyer, hvor satire, ironi og humor benyttes, er det tale om fremføring av beskyldninger for et stort publikum. En beskyldning i så henseende kan da være vel så sårende, og med store skadevirkninger, som om det til sammenligning fremgikk i en aviskommentar eller fra avisens lederartikkel. Det at det benyttes sammen med humor, slår begge veier. En slik beskyldning som her, vil det normalt være svært vanskelig å kunne forsvare seg imot. Det siste blir særlig fremtredende når beskyldningen og harseleringen retter seg mot en enkeltperson, som heller ikke er en høytstående eller fremtredende person i samfunnslivet, og ei heller representerer verken makt- eller myndighetspersoner, verken direkte eller indirekte. I så måte kan angrepet fra scenen, selv om det skjer gjennom ironi og satire, lett bli en offentlig uthengning og få mer preg av mobbehumor mot en enkeltperson, og kan da bli både sårende og skadegjørende.»

«Retten vil (...) rent generelt bemerke at det å bli beskyldt for å være nazi eller nazi frisør, er objektivt sett en alvorlig beskyldning.»

«Retten vil (...) avslutningsvis bemerke at det som nazismen representerer i et historisk perspektiv, særlig på bakgrunn i hva dets idegrunnlag har forårsaket over tid, både hva gjelder masseutryddelsen av jøder jf. Holocaust, drap og forfølgelse av uskyldige i politisk øyemed, men også i forhold til de mange liv og familier som ble ødelagt i kjølvannet av nazismen - både gjennom okkupasjonen her i landet - men også gjennom en brutal verdenskrig, gjør at det fremdeles representerer en alvorlig beskyldning å bli - betegnet eller assosiert med det å være nazist, men dette kan også gjelde nazi, selv om det skjer i regi av et humorshow og revy. Retten vil også legge til at nazismen fremdeles etterlater seg arr og sår hos mange personer i Norge, også den dag i dag. Dette gjelder både fra gjenlevende som opplevde den selv på kroppen, men også fra etterkommere som har sett hva dette gjorde med foreldre, søsken, familiemedlemmer og venner mv., og som i løpet av okkupasjonen var ofre for nazismens brutalitet og konsekvenser.»

Etter mitt skjønn er det god grunn til å tro at Hodne faktisk ville ha vunnet i Stavanger tingrett i spørsmålet om ærekrenkelse med «nazifrisør» er ulovlig, dersom tingretten her hadde vært tvunget til å konkludere om dette.

HOLDBAR JUSS? Det er samtidig grunn til å helle en smule «kaldt vann i årene» her, for argumentasjonen tingretten her trekker frem til fordel for Hodne, er ikke spesielt juridisk. For eksempel er det i disse springende punktene ingen henvisninger til rettspraksis (tidligere dommer) som støtter og underbygger argumentasjonen. Argumentasjonen fremstår dermed som de man litt flåsete kan kalle «ren synsing» og som dommerens private oppfatning av sunn fornuft. Man kan gjerne være enig i dommerens fornuftsfølelse, men solid juss er dette ikke. 

Betydningen av dette viser seg særlig dersom saken går videre til høyere rettsinstanser, altså til lagmannsrett og eventuelt Høyesterett. Hvis man ikke har noe annet enn denne typen argumentasjon - uten støtte i rettspraksis eller andre tunge «rettskilder» - vil argumentasjonen med stor sannsynlighet bli funnet for lett og Hodne vil tape saken i rettsapparatet.

Det finnes rettspraksis som kan gi god støtte i Hodnes sak, særlig fra Den europeiske menneskerettsdomstol, men Stavanger tingrett ser ikke ut til å være oppmerksom på den. Kvaliteten på avgjørelsen påvirkes for øvrig av materialet som leveres i retten.

HALV SEIER TIL HODNE. Hodne har uansett grunn til å glede seg over å ha vunnet en «halv seier» på spørsmålet om ærekrenkelsens lovlighet, idet tingrettsdommeren altså går langt i å støtte Hodne. Kjennelsen kan altså definitivt ikke tas til orde for at Per Inge Torkelsen og Løgnaslaget nå har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

Dette forklarer også hvorfor Løgnaslaget heller ikke fikk erstattet sine saksomkostninger fra Hodne. På saksomkostninger endte det nemlig med at hver av partene bærer sine egne omkostninger

Det er ikke bare norske medier som har kommer gærent ut i refereringen av kjennelsen og resultatet. Også Løgnaslagets og deres advokat Brynjar Melings, uttalelser etter at kjennelsen falt, kommer i et noe underlig lys. Advokat Brynjar Meling blir eksempelvis sitert slik i Aftenposten:

«Det er en seier for ytringsfriheten. En viktig avgjørelse. Den viser at også humorister har et stort slingringsmonn i hvordan de kan ytre seg i samfunnsdebatten».

En seier for ytringsfriheten og stort slingringsmonn for hvordan humorister kan uttale seg? Det er nesten så man kan lure på om advokat Meling i det hele tatt rakk å lest kjennelsen før han uttalte seg i media. Man kan også lure på om feilfremstillingen av kjennelsen i media har sammenheng med dette.

Etter rettspraksis vil erstatningen kunne komme opp i et sekssifret kronebeløp for Melings klienter, Løgnaslaget, dersom de skulle bli funnet skyldig. 

BRYNJAR MELING: Glad i å spissformulere i media.

 

100-årig byggeforbud stoppet utbygger - ny dom

En ny lagmannsrettsdom gir et privat byggeforbud («villaklausul») forrang foran Småhusplanen, Oslo kommuens viktigste reguleringsplan. Dommen er et kraftig varsku til utbyggere og et håp for naboer som vil stanse fortetting i nabolaget sitt, også utenfor Oslo.

 




Bevaring eller modernisering? Villaeiere setter slett ikke alltid pris på det siste.

BYGGEFORBUD VS. REGULERINGSPLAN: HVA GJELDER? Kommunen styrer fortetting og annen bruk av eiendom gjennom reguleringsplaner. Disse kan kollidere med privatrettslige byggeforbud, altså forbud som typisk en tidligere eier har tinglyst på et område for å bevare byggeskikk og særpreg.

Et sentralt spørsmål innen boligbygging er om reguleringsplaner som gir lov til å fortette, går foran private byggeforbud.

Det typiske er at en utbygger vil utvikle og fortette, mens naboer forsøker å stanse dette med et - gjerne gammelt - byggeforbud.

Gjeldende rett var tidligere at byggeforbud ved motstrid alltid måtte vike for reguleringsplaner. Lenge ble derfor byggeforbud tillagt liten interesse.

Ting endret seg radikalt i 2008 med Høyesteretts avgjørelse i Naturbetongdommen (Rt 2008 s 362), som på mange måter har snudd ting på hodet. Utgangspunkt og hovedregel er nå at byggeforbud ikke viker for reguleringsplanen. Unntak er mulig men må begrunnes konkret i den enkelte sak.

Dommen var godt nytt for mange villaeiere ettersom den åpner et rom for å bekjempe fortetting med byggeforbud. Samtidig er dommen vag på akkurat hvor grensen går: Den gir ikke klar svar på om naboene til syvende og sist vil komme seirende ut med sitt byggeforbud, herunder etter en vurdering av mulige unntak til fordel for utbygger.

VILL, VILLERE, VILLAVEIEN 27? Småhusplanen i Oslo (S-4220) er en fortettingsplan og Oslos trolig viktigste reguleringsplan. Den gjelder for nærmere 30.000 eiendommer.

Småhusplanen var også utgangspunktet for rettssaken om Villaveien 27 på Frøen i Oslo, der det står en eldre enebolig på Småhusplan, med tomt på vel 1,2 mål. Her var det utbygger Bergskogen Eiendom AS som hadde fått naboene på nakken. Kommunen hadde gitt klarsignal til fortetting, men naboene trakk frem en villaklausul fra 1916 som bl a sier at

«tomten maa kun bebygges med en villa».

For å gjøre en lang historie kort, trakk utbygger og Småhusplanen det korteste strået i Borgarting lagmannsretts nylige dom av 30.1.2017.

Et unntak som gjør at utbyggere kan vinne, er hvis det er «direkte motstrid mellom formålene bak servitutten og reguleringsplanen», eller hvis etterlevelse av byggeforbudet vil føre til «meningsløs ikke-bruk» eller ha «utilsiktede følger». Disse formuleringene viser altså at jussen på dette området er vag.

Etter lagmannsrettens mening slo ikke dette unntaket inn her. Lagmannsretten pekte på at Småhusplanen ikke er laget spesielt for å regulere Villaveien eller Frøen-området. Den er ment for store områder - store deler av Oslo. Det kunne dermed ikke påvises «direkte motstrid» mellom formålet bak Småhusplanen og dette byggeforbudet.

Dommen indikerer at utbyggere neppe vil vinne frem med dette unntaket uansett hvor i Småhusplanen eiendommen ligger.

Lagmannsretten avviste også at byggeforbudet medførte «meningsløs ikke-bruk». Man kunne ikke si at store arealer ble liggende brakk, eller liknende. Fordelingen av hus og hage på stedet var fornuftig nok. Ei heller oppstod det «utilsiktede virkninger», ettersom hensikten med servitutten nettopp var å hindre fortetting og å bevare nabolaget.

Lagmannsretten vurderte også om byggeforbudet hadde falt bort på grunn av utvikling og modernisering i området. Man gjør da en totalvurdering av bl a byggeforbudets alder, i hvilken grad byggeforbudet er blitt respektert eller brutt i området og for øvrig om området har forandret eller beholdt sitt særpreg.

Dette villaområdet er et typisk vestkant-område der det opprinnelige særpreget ifølge retten var godt bevart. Det hadde skjedd etterfølgende forandringer og utbygginger i området, men ikke i så stor grad at byggeforbudet kunne overses: Det var tale om «få endringer og de få nybyggene som er kommet er trukket ut i bakkant, et stykke unna hovedhusene og har underordnet seg disse i størrelse og utforming, uttalte lagmannsretten, som også mente at boligene langs veien lå konsekvent bak samme «byggelinje».

Naboene kom dermed seirende ut av slaget. Utbygger tapte fullstendig med omkostninger og utbyggingen er stanset.

NOEN TANKER ETTER DOMMEN. Dommen er et kraftig varsku til utbyggere også utenfor Oslo. Tomtemangelen i pressområder er nå så stor at det oftest er «Texas» i budrundene og vinneren er helt nødt til å innkalkulere maksimal tomteutnyttelse. Hvis utbygger ikke gjør hjemmeleksa si og sjekker heftelser grundig, risikerer man å oppdage at man har forregnet seg grovt når en nabo så kommer trekkende med «gamle dokumenter». Utbyggere kan få seg en grundig lekse for fremtiden.

Dommen er samtidig en oppfordring til irriterte naboer om å gjøre en grundig sjekk av heftelsene på utbyggers eiendom, herunder også «gammel grunnbok» og eiendommer byggetomten er fradelt fra. Finner man et byggeforbud, vil naboene kunne ha en sterk sak. Her ble altså et 100-årig byggeforbud stående og lagmannsretten ser ikke ut til å ha lagt noe vekt på alderen i dette tilfellet.

Avslutningsvis nevnes at dommen ikke er endelig (rettskraftig). Ankefristen til Høyesterett går ut rundt månedsskiftet februar/mars 2017. Statistisk blir kun ca 10 prosent av ankene tatt inn til behandling i Høyesterett.

**

Skrevet av: CARL BORE, ADVOKAT OG PARTNER I DALAN ADVOKATFIRMA
bore@dalan.no - WWW.DALAN.NO
facebook.com/advokatbore

Hvordan reklamere riktig?

FOR DE FLESTE AV OSS er boligen den største investeringen vi gjør. Overtar man en bolig med feil og mangler, kan kjøper ha krav på store summer i prisavslag og erstatning fra selger.

Kjøper må imidlertid også reklamerer i tide og på riktig måte. Ellers mister kjøper normalt hele erstatningen og kan pådras store store tap og reparasjonskostnader, mens selger går fri.

Men vet du for eksempel hvor lang tid du har på å reklamere i tide?

I denne videobloggen tar advokat Carl Bore i DALAN advokatfirma DA deg raskt gjennom det viktigste du må vite om reklamasjon:

(Klikk på bildet nedenfor for Youtube-avspilling.)

VIq-AS0zFQk

HAR DU ET SPØRSMÅL OM JUS? Poster det gjerne nedenfor eller send det på e-post til advokat Carl Bore (bore@dalan.no) og spørsmålet kan bli besvart per e-post eller i en fremtidig videoblogg (anonymt). Takk for alle bidrag til konkrete temaer, gjerne fra "virkelighetens verden".

DALAN advokatfirma DA: www.dalan.no
CV: dalan.no/ansatt/carl-bore
Facebook: facebook.com/advokatbore

Youtube: advokatBLOGGEN

Musikk: Heartbeat - DJ John Val'a (C) 2017.

Stikkord: salg av bolig, kjøp, fast eiendom, erstatning, eiendomsmegler, megler, ansvarsforsikring, ansvar, advokat, søksmål, saksøke, forsikring, advokatkostnader, eiendom, feil, skade, rettshjelp, mangler, eiendomsmeglingsloven, feil, avhendingslova, avhendingsloven, bustadoppføringslova, entreprise, Carl Bore, DALAN advokatfirma DA, nøytral reklamasjon, spesiell reklamasjon, Mesterhusdommen, realitetsdrøftelser, reklamasjon, klage.




 

Hvor grovt kan jeg ærekrenke i debatten om Trump?

Ærekrenkelser i media...

 

I DISSE "TRUMP-TIDER" GÅR DEBATTEN mer enn hett for seg på sosiale medier, i massemediene og ellers i samfunnet.

Da kan det være greit å minne om at det fortsatt finnes rettslige grense for krenkende omtale og hva man kan si om andre.

I 2014 slo eksempelvis Høyesterett fast at det ikke er fritt frem for å kalle andre for rasist. Undertegnede prosederte saken for den krenkede part, som vant frem og fikk erstatning. 

Her følger en podcast om hvilke regler og rettslige grenser som gjelder for ærekrenkelser i samfunnsdebatten og ellers i det offentlige rom, basert på rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. For øvrig bør ærekrenkelser selvfølgelig unngås. :)

(Klikk på linken under for å avspille podcasten.)

PODCAST: http://po.st/1VIDYw

 


Advokat Carl Bore - partner i DALAN advokatfirma DA.

 

Stikkord: Injurie, ærekrenkelse, omdømme, søksmål, advokat, erstatning, oppreisning, Høyesterett, EMD, Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg, rettssak, krav, rettsstrid, henge ut, nettroll.

 

Hull i HELPs forsikring: Vil ikke ta meglere

MANGE ER IKKE KLAR OVER at HELP ikke vil kjøre saker mot eiendomsmeglere. Meglerne hjelper HELP med å selge forsikringer. Her er det altså et hull i HELPs forsikring.

Hvis man tror eller mistenker at megler har gjort feil og påført deg tap, hvordan bør man da gå frem? AdvokatBLOGGEN ved advokat Carl Bore i DALAN advokatfirma DA, kommenterer temaet og gir råd i denne videobloggen:

(Klikk på bildet nedenfor for avspilling.)

4_ywgenb2Ok

HAR DU ET SPØRSMÅL OM JUS? Poster det gjerne nedenfor eller send det pr e-post til advokat Carl Bore (bore@dalan.no) og spørsmålet kan bli besvart per e-post eller i en fremtidig videoblogg. Takk for alle bidrag til konkrete temaer.

DALAN advokatfirma DA: www.dalan.no
CV: dalan.no/ansatt/carl-bore
Facebook: facebook.com/advokatbore

Youtube: advokatBLOGGEN

Artikkel om manglende tinglysing: "Tapte mange hundre millioner på blancoskjøte"
http://dalan.no/2017/01/tapte-mange-h...

Musikk: Heartbeat - DJ John Val'a (C) 2017.

Stikkord: salg av bolig, kjøp, fast eiendom, erstatningsansvar, eiendomsmegler, megler, ansvarsforsikring, ansvar, profesjonsansvar, hull, HELP, advokat, søksmål, saksøke, forsikring, advokatkostnader, eiendom, feil, skade, innbo, rettshjelp, rettshjelpsforsikring, saksomkostninger, mangler, eiendomsmeglingsloven.


Tapte mange hundre millioner på blancoskjøte

Et utviklerselskap unnlot å tinglyse eiendom verdt mange hundre millioner kroner, for å spare dokumentavgift på 1,8 millioner. En tidligere eier gikk senere konkurs og utviklerselskapet tapte da hele eiendomskjøpet til konkursboet. Dette er lagt til grunn i ny rettspraksis fra Høyesterett.

I EIENDOMSBRANSJEN er det stadig en utbredt praksis å droppe tinglysing av eiendomskjøp for å spare dokumentavgiften på 2,5 prosent av salgsverdien. I en del tilfeller velges alternative ordninger ment å gi beskyttelse mot tidligere eieres kreditorer og mot dobbeltsalg, herunder generalfullmakter, blancoskjøte og tinglysing av sikringsobligasjon med urådighet.

Som advokater har vi i alle år advart mot slike ordninger fordi de ikke er trygge, noe en nylig avsagt høyesterettsdom befester - Høyesteretts dom av 9. januar 2017.

I dommen gikk et utviklerselskap fra Stavanger-området på en mildt sagt solid smell grunnet manglende tinglysing. I 2003 kjøpte selskapet flere utviklingseiendommer for 73 millioner kroner. Eiendommene er i dag verdt flere hundre millioner. Utviklerselskapet unnlot bevisst å tinglyse ervervet for å spare dokumentavgiften på noe over 1,8 millioner, og har som følge av dette nå tapt alle eiendommene.

Bakgrunnen er denne: I 2012 gikk en av de tidligere eierne av eiendommene konkurs. Bostyrer noterte raskt at eiendommene fortsatt var tinglyst på det konkursrammede selskapet, kontaktet utviklerselskapet og gjorde krav på eiendommene.

Det var på det rene at eiendommene ikke lenger var eid av konkursdebitor, samtidig som nåværende eier altså bevisst hadde droppet tinglysing og dokumentavgift.

Utviklerselskapet bestred boets krav, men tapte i alle rettsinstanser, senest nå i januar i Høyesterett.

HØYESTERETTS LOVTOLKING er alt annet enn overraskende. Det følger klart nok av tinglysingsloven § 23 at frivillige erverv (herunder kjøp) må tinglyses for at kjøper skal ha beskyttelse (rettsvern) mot at selgers konkursbo senere gjør krav på eiendommen. Dette var da også Høyesteretts konklusjon på det punktet.

Begrunnelsen for regelen er i korthet at debitor, ved en konkurs, vanskelig skal kunne lure unna verdier fra konkursboet ved f eks å late som at dette er blitt solgt, pantsatt e.l. Loven krever derfor at kjøper «der og da» skal «gi tydelig beskjed» om at en eiendel faktisk er kjøpt, og måten kjøper gjør dette på er ved å tinglyse/registrere kjøpet i grunnboken. Dette er altså viktig for å sikre at konkursboet ikke blir lurt, men har samtidig den «ulempe» at helt reelle kjøpere kan bli rammet hvis de unnlater å tinglyse. Aktørene vet imidlertid, eller bør vite, at man må tinglyse for å være trygg.

HØYESTERETT VURDERTE OGSÅ «subsidiært» om kjøper uansett kunne anses beskyttet gjennom prinsipper om hevd:

Hevd av eiendomsrett etter hevdsloven skjer når man i god tro har brukt en eiendom som sin egen i over 20 år. Det interessante er at hevderen uten tinglysing har beskyttelse mot tidligere eiers kreditorer eller dobbeltsalg (såkalt aksessorisk rettsvernshevd). Dette står uttrykkelig i tinglysingsloven. Spørsmålet i høyesterettssaken var om også en eier som har anskaffet eiendommen ved kjøp - ikke hevd - kunne ha beskyttelse (rettsvern) uten tinglysing, hensett til at konkursdebitor hadde solgt eiendommen for mer enn 20 år siden (såkalt selvstendig rettsvernshevd).

Dette, som har vært et omdiskutert spørsmål i jussfaget, svarte Høyesterett et klart nei på, hensett til at utviklerselskapet altså bevisst hadde tatt en sjanse for å spare dokumentavgift. Det kunne da ikke komme på tale med noen nåde.

MAN KAN KANSKJE DISKUTERE om dette noe «hardkokte» resultatet er fornuftig, bl a hensett til at det var på det rene at konkursdebitor ikke lenger eide eiendommene. Behovet for å beskytte konkursboet mot å bli snytt for eiendommene, gjorde seg med andre ord ikke gjeldende. Videre fikk kreditorene i konkursboet en mildest talt formidabel «windfall profit» på flere hundre millioner kroner. Er det bedre enn at en eier som beviselig har kjøpt eiendommen og eid eiendommen lenge, skal miste store verdier?

DET ER UANSETT INGEN TVIL om hva som er gjeldende rett på dette området. En eiendomskjøper som bevisst ikke tinglyser kjøpet, må påregne å tape hele eiendommen dersom selger senere går konkurs.

For utviklerselskapet som skulle spare penger ble altså dette til slutt en dyrekjøpt lærdom. Det måtte vinke farvel til utviklingseiendom verdt flere hundre millioner kroner.

POLITIET BRØT LOVEN I DOBBELTDRAPS-SAKEN

Avbildet: Politileder Terje Kaddeberg Skaar i Agder politidistrikt

 

ETTER DOBBELTDRAPET I KRISTIANSAND ble siktede - en gutt på 15 år - avhørt av politiet og «tilsto» uten at han var bistått av forsvarer.

Forsvareren som ble oppnevnte i ettertid, har protestert. Det har også Advokatforeningen.

Kristiansand-politiet slår imidlertid tilbake: Under siste pressekonferanse avfeide Terje Kaddeberg Skaar, sjef for Felles kriminalenhet i Agder all kritikk og fastslo at politiet ikke brøt loven.

Men stemmer dette? Gutten er godt under myndighetsalder, og har verken stemmerett, lov til å kjøre bil eller til å kjøpe alkohol. Videre er han også omtrent så ung det går an å være for å kunne pådra seg straffansvar: Den kriminelle lavalder i Norge er nettopp 15 år (straffeloven § 20).

Gutten har dessuten psykiske problemer og skal ha blitt overført til psykiatrisk sykehus etter avhøret. I tillegg er det selvfølgelig tale om en særdeles alvorlig straffesak. All mulig fornuft tilsier at gutten hadde et sterkt behov for forsvarer.

Skal ha takket nei til forsvarer

Tidlige avhør kan få stor betydning for utfallet av en alvorlig straffesak. Straffeprosessloven slår fast at siktede har rett til å la seg bistå av forsvarer ethvert trinn av saken, også i politiavhør.

Dette er imidlertid ikke det samme som plikt til å ha forsvarer. Etter straffeprosessloven kan avhøret fortsette uten forsvarer hvis siktede får valget og takker nei.

I Kristiansand-saken opplyser politiet at siktede, under avhøret skal ha takket nei, og politiet forsvarer på denne bakgrunn at man gjennomførte avhøret uten advokat.

All mulig fornuft tilsier at gutten hadde et sterkt behov for forsvarer.

At voksne personer velger bort forsvarer kan man akseptere. Men en gutt som aldersmessig ligger helt ned mot aldersgrensen for straffbarhet, med psykiske utfordringer og i en svært alvorlig straffesak? Det virker ikke riktig. Etter avhøret skal han blant annet ha blitt overført til psykiatrisk sykehus.

Politiet plikter også å respektere guttens rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Dette følger av både straffeprosessloven og menneskerettsloven.

Noe lignende skjedde i Tyrkia

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har tolket EMK artikkel 6 i en noe liknende sak som Kristiansand-saken, nemlig i Güveç mot Tyrkia i 2009(70337/01).

Også her hadde en 15 år gammel gutt - Oktay Güveç - uten forsvarerbistand blitt arrestert, avhørt og siktet i en meget alvorlig straffesak. Saken var meget tyngende for siktede, som også ble overført til psykiatrisk sykehus for undersøkelser.

Güveç påstod også andre brudd på sine rettssikkerhetsgarantier, og klaget på denne bakgrunn Tyrkia inn for EMD for brudd på sin rett etter EMK artikkel 6 til forsvarer og til en «fair trial».

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Tyrkia forsvarte seg på liknende måte som Kristiansand-politiet nå gjør: Güveç hadde visst nok blitt informert om grunnlaget for siktelsen og om sine straffeprosessuelle rettigheter til blant annet å velge advokat, og Tyrkia ser ut til å ha hevdet at Güveç hadde takket nei til advokat.

Myndighetene skal sikre mindreåriges mulighet

EMD gikk for sin del ikke inn på om Güvec var blitt spurt om han ønsket advokat, og om han i så fall avslo.

I stedet tok domstolen et mye mer prinsipielt utgangspunkt: Spørsmålet var, mente EMD, om den tyrkiske stat hadde lagt til rette for «the effective participation of a minor in his trial (...) «Effective participation» in this context presupposes that the accused has a broad understanding of the nature of the trial process and of what is at stake for him or her, including the significance of any penalty which may be imposed».

EMD fastslår altså her at politiet og andre myndigheter skal sikre at mindreårige har reell mulighet til å ivareta sitt tarv i saken basert på en bred forståelse av anklagen, prosessen og konsekvensene, herunder straffen man risikerer.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg skaper rett.

Vanskelig å se at mindreårige har tilstrekkelig innsikt

Det er meget vanskelig å se at de to mindreårige - altså Güveç i Tyrkia og den siktede i Kristiansand - selv kan ha hatt tilstrekkelig innsikt i saken og saksgangen til å delta med «bred» forståelse, all den tid de stod uten advokat.

EMD oppstiller dermed her langt på vei en hovedregel om at mindreårige siktede generelt må bistås av forsvarer, iallfall i mer alvorlige saker.

EMDs konklusjon i saken kom i 2009. Domstolen mente at Tyrkia brøt EMK ved at Güveç ikke fikk advokatbistand, og EMD vektla interessant nok flere av de samme forhold som gjør seg gjeldende i Kristiansand-saken: «the applicant's young age, the seriousness of the offences with which he was charged, the seemingly contradictory allegations levelled against him». I tillegg vektla man også den siktedes psykiske tilstand.

I sum betyr dette at også siktede i Kristiansand-saken skulle ha vært bistått av advokat under avhøret.

Det er noe uklart om den siktede i Kristiansand var ifølge med sin mor i avhørsrommet. Uansett hadde 15-åringen ikke kvalifisert advokatbistand, og dette synes å være det avgjørende: I Güvec mot Tyrkia la nemlig EMD til grunn at Tyrkia brøt selv etter at Güvec fikk oppnevnt advokat. Dette skyldtes, ifølge EMD, at advokaten ikke gjorde jobben sin, hvilket understreker nødvendigheten av kvalifisert juridisk bistand til mindreårige siktede i alvorlige straffesaker.

I sum betyr dette at også siktede i Kristiansand-saken skulle ha vært bistått av advokat under avhøret.

Kristiansand-politiet på nivå med det tyrkiske politiet

Kristiansand-politiets arbeid synes altså her til dels å være på nivå med tyrkisk politi, og Tyrkia er ikke akkurat anerkjent for rettssikkerhet eller overholdelse av menneskerettigheter.

Konklusjonen er at Agder-politiet har brutt straffeprosessloven, menneskerettsloven og EMK artikkel 6. Hvilke konsekvenser kan dette få i Kristiansand-saken?

Noen vil kanskje hevde at straffesaken nå uansett er «klar». Politiet har blant annet nylig meddelt at det er funnet DNA-spor som knytter siktede til åstedet.

Konklusjonen er at Agder-politiet har brutt straffeprosessloven, menneskerettsloven og EMK artikkel 6.

Saken er absolutt ikke klar

Nei, saken er absolutt ikke klar, selv om det skulle bli fastslått at siktede påførte knivstikkene. Vidt forskjellige utfall står fortsatt åpne, slik saken foreløpig er opplyst i media:

Frifinnelse: Allmennheten vet fortsatt ingenting om bakgrunnen for knivstikkingen. Det er eksempelvis fortsatt ikke grunnlag for å avvise nødverge. Vi vet heller ikke nok til å utelukke at det har vært psykoser hos siktede inne i bildet. Hvert av disse grunnlagene kan lede til at en drapssiktet blir fullstendig frifunnet.

Domfellelse for kroppskrenkelse eller kroppsskade: Drap forutsetter at siktede tok livet av de fornærmede med hensikt, eller iallfall holdt det som sannsynlig at de ville kunne miste livet (drapsforsett). I motsatt fall vil saken fortsatt kunne ende med domfellelse, men da etter de vesentlig mindre alvorlige lovparagrafene om kroppskrenkelse eller kroppsskade.

Uaktsomt drap: Dersom drapsforsett mangler, vil et alternativ kunne være dom for uaktsomt drap. Dette er stadig en vesentlig mildere bestemmelse enn en regulær drapsdom.

Forsettlig drap: Hvis retten skulle konkludere med at det forelå drapsforsett, vil det til slutt oppstå spørsmål om det forelå skjerpende omstendigheter, eksempelvis om handlingene var planlagt (overlagt) eller ikke.

Mulig «ulovlig ervervet bevis»

Et tidlig politiavhør normalt kunne få stor betydning i en senere rettssak. EMK-bruddet ved avhøret i Kristiansand vil imidlertid gjøre det vanskelig for påtalemyndigheten å bruke dette avhøret i en senere sak mot 15-åringen.

Forsvarer fikk eksempelvis ikke stilt oppfølgingsspørsmål, som ofte vil nyanserer eller endog beriktige andre opplysninger i avhøret. Det kan dessuten tenkes at forsvarer av helsemessige årsaker ville rådet 15-åringen til å vente med avhør til etter den psykiatriske undersøkelsen.

På denne bakgrunn vil det eksempelvis nå kunne bli aktuelt for forsvarer å forsøke å få hele avhøret avskåret som et «ulovlig ervervet bevis», altså at avhøret i sin helhet ikke skal være tillatt å bruke av domstolen.

På denne bakgrunn vil det eksempelvis nå kunne bli aktuelt for forsvarer å forsøke å få hele avhøret avskåret som et «ulovlig ervervet bevis», altså at avhøret i sin helhet ikke skal være tillatt å bruke av domstolen.

Dersom domstolen ikke avviser beviset, vil det uansett kunne bli vanskelig for aktor å overtale straffedomstolen til å legge særlig vekt på det som står i avhøret.

Muligheten til å få et «tidlig avhør» av siktede uten disse problemene, er dessuten nå spolert for alltid. Det kan dermed også hevdes at politiet allerede har skadet etterforskningen og oppklaringen av saken.

 

Av advokat Carl Bore, partner i DALAN advokatfirma DA

 

Breivik-dommen: En seier for domstolene

Det er ikke vanskelig å hate Breivik.

Terrorhandlingene 22. juli er noe av det verste som er gjort på norsk jord i nyere tid. Ved bombeattentatet mot institusjonene og det nådeløse slaktet av politiske ungdommer, gikk Breivik nærmest til krig mot samfunnet.

Soningssaken han anla mot staten gjorde ikke hans profil særlig bedre. Media gasset seg i Breivik-uttalelser under rettssaken, av typen: «Etter to års isolasjon har jeg begynt å elske «Paradise Hotel», noe som er klare bevis på at jeg er blitt alvorlig hjerneskadet». Om serveringen av Fjordland-mat skal han ha sagt at «alle på Oslo vest vil være enige med meg i at det er verre enn waterboarding» (vanntortur). Det var også andre eksempler.

Alt av media og eksperter dømte etter hvert søksmålet nord og ned. Mediakjøret ble ensidig: Breivik kunne umulig vinne saken, som tvert imot kostet en masse penger og var et «misbruk» av rettsapparatet. Breiviks advokat-team, som er eksperter på straffe- og soningsrett, ble i enkelte oppslag lettere latterliggjort og var angivelig «bare ute etter PR».

Saken handlet dog ikke om hva Breivik sa i retten, men om hvordan soningen objektivt sett foregikk.

Og ingen ler i dag.

Domsslutningen er at soningsforholdene krenker EMK artikkel 3 og at sakskostnader dekkes.

Blant de tapende parter er statsforvaltningen, som basert på dommen må sies å ha ilagt domfelte tilleggsstraff i form av konvensjonsstridig og helseskadelig isolasjon.

I en rettsstat skiller man først og fremst mellom kriminelle ved lengden på fengselsstraffen. Denne settes av domstolene, ikke av forvaltningen. De fleste mennesker ønsker nok Breivik en svært lang fengselsstraff, kanskje livet ut. Det blir imidlertid maktmisbruk når forvaltningen griper inn og i praksis øker straffen satt av domstolene, ved å forverre soningen uten lovgrunnlag.

På tapersiden har vi også media, som langt på vei har forsømt sin rolle som vaktbikkje mot urett begått av makthavere og øvrighet. På de aller fleste kom dagens dom svært overraskende, undertegnede inkludert. Saken er nok et eksempel på at vi ikke kan stole på at media utfører sitt samfunnsoppdrag, og på hvor ukritisk pressen kan være.

Selv om resultatet skulle snu i en eventuell anke, kan det allerede nå fastslås at dekningen ble for ensidig og uten motforestillinger.

På vinnersiden har vi selvsagt Breivik. Han fikk medhold i dommen.

Den største vinneren er imidlertid norske domstoler, og i særdeleshet dommer Helen Andenæs Sekulic. Når dommen skal skrives, er det neppe helt enkelt å ingorere latterliggjøringen av saksanlegget og enveiskjøringen i det offentlige rom, og i stedet si: Nå skal jeg løse denne saken basert på juss og ingen ting annet. Legge vekk det nærmest unisone kravet - fra media, Regjeringsadvokatens alvorlige advokater og fra samfunnet for øvrig, om å frifinne staten for menneskerettsbrudd, og det i en såvidt profilert sak.

Domsutfallet vitner om en uavhengighet, objektivitet og integritet hos norske domstoler, som trolig savner sidestykke hos andre norske institusjoner, og hos domstoler og rettsapparat i mange andre land i verden. Og dette står seg uavhengig av utfallet av en eventuell anke.

Rettsapparatet er fortsatt garantist for lov og rett når andre samfunnsinstitusjoner og mekanismer svikter. Vel blåst, tingrettsdommer Helen Andenæs Sekulic.

En vernet bedrift?

Spesialenheten for politisaker har ilagt Hordaland politidistrikt bot på 100.000 for «grov uforstand i tjenesten» i Monika-saken.

Ingen holdes personlig ansvarlig for den grove uforstanden.

FAKTUM I SAKEN. I november 2011 ble 8 år gamle Monika Sviglinskaja funnet død hjemme på Sotra. Funnene var makabre: Hun var hengt med et belte fra dørhåndtaket på en innvendig dør.

I august 2012 ble saken henlagt av en politiinspektør i Bergen som mente at saken var oppklart: Dødsfallet skyldtes selvmord og det forelå «intet straffbart forhold».

Dette til tross for flere mistenkelige funn. Blant annet var vindussprossene på ytterdøren til leiligheten løsnet, vinduet i ytterdøren var knust og det lå en øks i yttergangen.

Altså tydelige tegn på innbrudd. Videre overså politiet viktige vitneobservasjoner nær åstedet.

Skulle en jente på bare 8 år ha hengt seg selv? Og var funnene på ytterdør og i yttergang rene tilfeldigheter i en sak der et barn var funnet død?

Spesialenheten er i ettertid kritisk til henleggelsen: «Da beslutningen om henleggelse ble truffet forelå ikke et tilstrekkelig bevismessig grunnlag for at saken var oppklart og at det hadde funnet sted et selvdrap.»

Dette er meget pent sagt. Ubegripelig og grovt uforsvarlig synes mer passende.

VARSLEREN. Monika-saken er også historien om en varsler. I januar 2014 leverte politioverbetjent Robin Schaefer ved Bergen sentrum politistasjon en rapport som konkluderte med at saken burde gjenåpnes. Det forelå ifølge rapporten sterke indikasjoner på en straffbar handling, blant annet Monikas alder og livssituasjon, omstendigheter på åstedet med knust ytterdør og øks, at Monikas mobiltelefon ikke var funnet og at viktige vitneobservasjoner nær åstedet ikke var blitt fulgt opp. Rapporten foreslo også 21 nye etterforskingsskritt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


FRA DRAPSETTERFORSKER TIL VARSLER: Robin Schaefer.

I ettertid mener Spesialenheten at Schaefers rapport var god og burde ha ledet til gjenåpning: «Spørsmålene som ble stilt av Schaefer m.fl. var saklige, godt forankret i sakens faktum og ga grunnlag for tvil om krav til kvalitet var ivaretatt i etterforskingen og den påtalemessige behandlingen av saken», skriver Spesialenheten.

Politiinspektøren som henla saken i 2012, lot seg imidlertid ikke rikke: Allerede 15. januar 2014 besluttet politiinspektøren at saken forble henlagt som et oppklart selvmord.

Ikke ulikt andre varslere som risikerer jobb og posisjon, opplevde også Schaefer at han ble skubbet vekk av ledere ved politistasjonen. Han skal blant annet ha fått klar beskjed fra overordnede om å «holde seg unna saken».

Først da politiskandalen en god stund senere havnet på førstesidene i landets aviser, ble saken gjenåpnet. Resten er «historie»: En mann er nå siktet og varetektsfengslet for drap på jenta. Og visst nok var det lenge «kjent» blant familiens landsmenn i Bergen hvem som var ansvarlig for drapet.

FEIL SIGNALER FRA SPESIALENHETEN. Spesialenheten har altså ilagt Hordaland politidistrikt foretaksstraff i form av en bot (forelegg) på 100.000 kroner etter brudd på straffeloven og «grov uforstand i tjenesten». Derimot har Spesialenhetens etterforskning ikke fått konsekvenser for noen involverte polititjenestemenn.

Dette selv om politiets behandling av drapet på Monika er skandaløs.

Spesialenhetens beslutning gir helt feil signal i flere henseender.

ANSVARSPULVERISERING - VERNET BEDRIFT. Hva betyr denne foretaksstraffen? Jo, den betyr i praksis at staten skal betale en bot til staten.

Til syvende og sist er det en helt uskyldig part, nemlig befolkningen i Hordaland, som straffes for politiets feil, ved at politiet får 100.000 mindre å rutte med til kriminalitetsforebyggende arbeid.

Kan det bli mer meningsløst og bakvendt enn det?

Et viktig formål med straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten er prevensjon. Når lovbrytere straffes, vil både lovbryteren og andre i politietaten skjerpe seg ved neste korsvei. På den måten bygger man en god kultur i etaten. Det er svært vanskelig å se annet enn at Spesialenhetens konklusjon gir helt feil signal til politistyrken. «Vær så god, fortsett som før. Lovbrudd får ingen konsekvenser her.»

Ansvaret pulveriseres.

Det er forholdene i 2014 som er grunnlag for boten: «Politidistriktets behandling av Schaefers rapport var samlet sett utilstrekkelig (...) og innebar risiko for at en alvorlig sak forble henlagt på et uriktig grunnlag», heter det i forelegget fra Spesialenheten.

I sentrum av dette står politiinspektørens beslutning i 2014 om ikke å gjenoppta saken. Det er dermed grunn til å spørre om ikke Spesialenheten iallfall burde ha straffet politiinspektøren. Saken mot vedkommende er i stedet henlagt «etter bevisets stilling», en konklusjon som tyder på at den ikke var helt klar. Det er iallfall dårlig samsvar mellom Spesialenhetens harde kritikk og det at ingen ilegges personlig ansvar.

En politiinsektør er ellers en høyere gradert politiadvokat, altså en ansvarsfull og fremskutt posisjon i rettspleien.

Spesialenheten tar utgangspunkt i at Schaefers rapport var god og tilsa at saken skulle vært gjenåpnet i 2014. I stedet ble Schaefer dårlig behandlet ved politistasjonen. Det er umulig helt å fri seg fra tanken om at noen kan ha avvist rapporten på bekostning av rettferdighet for Monika og hennes pårørende, for å skjule begåtte feil.

I saker som dette blir det lett fremmet krav om at involverte skal miste jobben og at «hoder skal rulle». Med mindre hendelsen eventuelt føyer seg inn i et mønster for den eller de involverte, er det ikke grunnlag for det. Men en følbar bot til tjenestemannen som en tydelig advarsel etter hendelsen, burde være aktuelt.

ET HELT POLITIDISTRIKT HENGES UT. Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle har allerede vært ute i media og hengt ut Hordaland politidistrikt som et historisk dårlig politidistrikt. Vi er dermed over i det andre gale signalet som Spesialenhetens beslutning gir.

Foretaksstraffen er mot Hordaland politidistrikt, altså mot et helt politidistrikt.

Hordaland politidistriktet består av i alt 24 enkeltstående politi- og lensmannsstasjoner. Spesialenhetens beslutning oppfattes lett som en uthengning  av et helt politidistrikt med 24 stasjoner for feil begått av enkelte tjenestemenn ved én politistasjon. Det må føles relativt urettferdig for alle andre ansatte i Hordaland politidistrikt.

MEDIEUTHENGNING AV EN POLITIMESTER. Naturligvis krever Stanghelle også at politimesteren i Hordaland politidistrikt nå må gå. Kravet føyer seg inn i en «kampanje» som media i lengre tid har kjørt mot politimesteren. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ifølge Spesialenhetens redegjørelse har imidlertid politimesteren ikke vært involvert i behandlingen av Monika-saken, hvilket det heller ikke vil være noen automatikk i, i vanlige tilfeller.

Det blir rett og slett for lettvint og populistisk av Stanghelle og andre å kreve at en organisatorisk leder skal gå etter feil gjort av enkeltpersoner ved én av 24 politistasjoner. Det blir like feil å straffe politimesteren for politiinspektørens feil, som å rose politimesteren for politioverbetjent Schaefers glimrende arbeid. Både politiinspektøren og politioverbetjenten tilhører Hordaland politidistrikt. Politimesteren var ikke involvert.

Uten nærmere begrunnelse mener Stanghelle at Monika-saken beviser en «gjennomgripende ukultur» i politiet. Kanskje, men i så fall burde Stanghelle ha krevd at samtlige politimestere i Norge gikk av, og eventuelt også andre ledere i Politi-Norge. Men det gjør han ikke.

Politimesterens rolle må vurderes ut fra hvordan han har taklet etterforskningsskandalen som nå er avdekket. Meg bekjent er det ikke påvist at politimesteren har håndtert saken på en uriktig eller uhensiktsmessig måte.

Som ledd i norsk medias kroniske hang til å «sparke oppover», sparker nå Stanghelle og andre journalister mot en uskyldig politimester, etter en enkeltstående feil begått lenger ned i systemet.

Debatten om kulturen i politiet må kunne tas uten å kreve en politimesters "umiddelbare" avgang.

DISKRIMINERING? MANGLENDE RESSURSER I POLITIET. Det er vanskelig å unngå spørsmål om det ubevisst spilte inn ved henleggelsen at offeret var en ressurssvak liten litauisk familie - mor og datter - og at dødsfallet opprinnelig ikke var kjent i media. Det er en ubehagelig tanke som vi ikke helt kan fri oss fra.

Politiet har skremmende lite ressurser til å drive etterforskning for, og det kan til tider virke som om ressursmangelen gjør at politifolk benytter nær sagt enhver mulighet eller unnskyldning til å skyve på saker eller avslutte saker. Regjeringen og andre styrende politikere har et ansvar for dette. Uavhengig av det er det helt uakseptabelt av politiet hvis et mulig drap på et barn nedprioriteres som følge av knappe ressurser. 

SPESIALENHETEN "INHABIL"? En annen tanke er også om det skjer forskjellsbehandling på et annet plan: Skal det mer til for å straffe politiet enn for å straffe andre borgere? Er det for stor nærhet mellom politistyrken og den enhet - Spesialenheten - som er satt til å passe på politiet? Både Monika-saken og andre saker kan tyde på det.

hits