hits

Feig leder? Spark en ansatt

Davy Wathne fra TV 2-sporten er i hardt vær om dagen. I kjølvannet av #metoo, har leppa fra Bergen blitt tvunget til å slutte frivillig i jobben. Men hvem har hovedansvaret?

TRENGER INGEN PRESENTASJON: Davy Wathne.

«Grafisk» språk

Det handler visst særlig om at Davy har et «friskt» og seksualisert språk:

«Dette gjelder hans måte å omtale kvinner på, kvinners utseende, fremtoning og bryster. For en kvinne er det provoserende å høre hvordan han snakker om kvinner»,

fremholder kvinnelige kolleger som står anonymt frem i media. Det er vanskelig å mene noe bestemt om alvorlighetsgraden ut fra de få opplysningene, men noen ganger kan omtale av andre eksempelvis ha en «dobbel bunn» som også rammer eller direkte krenker den som hører på.

Davy selv mener det hele er overdrevet og egentlig innenfor akseptabel sjargong i et røft journalistmiljø. Kvinnene provoseres og slår tilbake:

            «Det var sexprat og skittsnakk.»

Kvinnene peker også på at Davy jo er en voksen mann som burde forstå at han snakker på en måte som kan få andre til å reagere.

Sparken?

Ok. Men er det riktig å miste jobben av den grunn? Retter kvinnene hovedskytset i riktig retning?

Davy etterspør hvorfor ingen har tatt dette opp med ham tidligere. Han kunne jo ha forbedret seg.

Det kan være et betimelig spørsmål. Problemer i arbeidslivet skal tas opp og drøftes med dem det gjelder. Etter arbeidsmiljøloven § 15-1 er eksempelvis arbeidsgiver pålagt å ha drøftelsesmøte med den ansatte, før man avgjør om vedkommende skal få sparken. På liknende måte er det vanlig å ha medarbeidersamtaler med ansatte når problemer oppstår.

Det handler om kontradiksjon: Den ansatte må få mulighet til å imøtegå beskyldninger. Noen ganger er de helt feil. Andre ganger kan den ansatte ha handlet kritikkverdig, men kanskje ikke så alvorlig som man skulle ha det til. Dette er viktig for å rydde unna problemer og sette riktig straffenivå.

Videre handler dette om at ansatte som begår feil eller blir utsatt for kritikk, normalt bør få korreks og en sjanse til å forbedre seg. Å miste jobben er noe av det verste som kan ramme oss.

Og her kan det ligge et problem. Basert på det som så langt er kjent i media, kan en del tale for at krenkelsene - altså Davys «grafiske» språk - neppe er blitt påtalt overfor Davy selv.

Hva er da rett konsekvens av episodene og hvem bærer hovedansvaret?

Bør Davy med leppa miste jobben og livsgrunnlaget han har hatt siden 1992? Eller faller dette på kvinnene som ikke turte å si noe? Eller kanskje på ledelsen?

Etter arbeidsmiljøloven § 15-7 kan arbeidstakere bare sies opp dersom arbeidstakers adferd gir «saklig grunn» til det.

Terskelen er i utgangspunktet høy, og Høyesterett har tydelig markert ledelsens ansvar i dette. Hovedansvaret for å bevare et forsvarlig arbeidsmiljø hviler på ledelsen. I arbeidsmiljøloven § 4-1 heter det at

«Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. (...) Virksomheten skal innrettes for arbeidstakere av begge kjønn.»

Pornonedlasting

I 2005 hadde Høyesterett en sentral sak oppe til avgjørelse - den såkalte ConocoPhillips-saken. To plattformarbeidere hadde fått sparken etter å ha sittet på plattformen og lastet ned porno. «Irregulær surfing og nedlastning av pornografisk materiale», som Høyesterett kaller det i dommen.

Dette var voksne mannfolk som selvfølgelig meget godt visste at det de gjorde langt fra var ok. Men fortjente de å få sparken?

Nei, mente Høyesterett, selv om surfing på sånne nettsteder innebar en forøket risiko for (data)virus, og dessuten var klart forbudt i henhold til selskapets interne regler. I stedet fikk de to ansatte erstatning fra oljeselskapet.

Avgjørende i dommen var at ledelsen, i nærmere fem år, hadde latt sine ansatte surfe fritt etter porno uten å gjøre noe med det. Hovedgrunnen til at arbeiderne vant rettssaken, var altså oljeselskapets svake og unnfallende ledelse. Høyesterett uttalte blant annet:

«At ledelsen over så lang tid har vært oppmerksom på et omfattende misbruk uten aktiv oppfølgning av reglene, har betydning også fordi det kunne være egnet til å skape det inntrykk hos de ansatte at man så gjennom fingrene med dette. Særlig i lys av at surfing på og nedlasting av nettsider med pornografisk innhold etter ledelsens oppfatning utgjorde en særlig sikkerhetsrisiko for dataanleggets operative funksjon, ville det ha vært nærliggende å iverksette nærmere undersøkelser.»

Ekofisk-senteret luftfoto

STATUS QUO: Antakelig var det kjedsomhet som drev ansatte til usømmelig tidsfordriv på Ekofisksenteret, her avbildet.

Ledelsen

Tilbake til Davy og TV 2.

Kvinner som ikke tør si ifra, kan man ha forståelse for. Formelt og juridisk var Davy neppe en leder i TV 2, men hans toneangivende figur ville kunne demotivere klager, eksempelvis av frykt for utfrysning i miljøet.

Dette kan imidlertid neppe være avgjørende, da det uansett kommer frem i media at en del kvinner likevel sa ifra og «advarte» om Davy Wathne. Til ledelsen.

En av dem sier det slik:

«Jeg meldte fra til nærmeste leder som sa «at Davy ikke mente noe med det, at det var sånn han var, og at vi måtte tolerere det».

Jeg skal ikke sitte her og være dommer over disse «episodene». Publikum vet ikke hva som er sagt eller i hvilken setting. Jeg skal heller ikke påstå at Davy er den eneste eller den «verste». Det har i det siste vært skrevet og snakket mye i media om antasting og trakassering i regi av andre TV 2-ansatte.

Men hvis Davy Wathne har gått over grensen, har nok TV 2-ledelsen et stort problem. Dersom dette har foregått i årevis - og Davy Wathne har jo vært i TV 2 siden oppstarten i 1992, hviler hovedansvaret for det hele uvegerlig tungt på TV 2s sjefer.

Ansatte med berettigede klager har et selvfølgelig krav på vern. Det er egentlig ikke tilgivelig dersom kvinner i år ut og år inn har gått rundt og følt på et konstant ubehag på jobb i TV 2, som ledelsen bevisst har sett mellom fingrene med. Feigt lederskap, i beste fall. 

Og den ansatte som blir beskyldt, har i utgangspunktet krav på advarsel og en ny sjanse før ledelsen raserer livsgrunnlaget til vedkommende.

Riktig ille er det hvis trakassering har blitt betraktet som direkte akseptabelt av ledere: «Dette må du finne deg i». Det kan ha pågått uavbrutt i årevis. Ikke til ledelsen selv sa "stopp, dette er for drøyt", men til problemet vokste seg så stort at saken eksploderer i media. Det er da ikke kvinnene, men eksplosjonen, som får ledelsen til å handle. Fordi  "the shit hits the fan" og media krever handling.

Og hoder på et fat. Hoderulling er nå uunngåelig. Men hva er ledelsens svar på det? Jo, ledere som i årevis har forsømt seg og egentlig selv burde tatt sin hatt og gått, redder skinnet ved å sparke andre. Skandalen er da total.

Dømt til fengsel for uthenging på sosiale medier

Det er grunn til å advare mot «naming and shaming» i media. Før helgen ble en person dømt til 75 dagers fengsel for «privat rettshåndhevelse» på sosiale medier.

Av Carl Bore, advokat (H) og partner i Dalan advokatfirma DA

Det er så forkastelig: Menn, for det er særlig menn, som voldtar, beføler kjønnsorganer og bruker sin posisjon som filmregissør eller leder til å tiltvinge seg sex eller til å seksuelt trakassere.

#Metoo-debatten, som startet med sexskandalene rundt den mektige Hollywood-produsenten Harvey Weinstein, ruller nå også over Norge. Forrige helg ble den antent ved Aleksander Schaus tvitring av 24 grove hendelser i Medie-Norge.

SKAPTE FLODBØLGE: Slik bidro Aleksander Skau til en flod av nye beskyldninger og berettelser om trakasseringer i og utenfor Medie-Norge.

Bør mennene identifiseres? Skjelettene, episodene og berettelsene om trakassering, velter nå ut i offentligheten i årets trolig viktigste debatt. Men bør mennene også identifiseres med navn og bilde, uthenges i medienes gapestokk til spott og spe og advarsel for alle?

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen er blant dem som vil dra debatten videre og få opp navn. Det er menneskelig: Slike individer vil man i bunn og grunn alt vondt. De bør etterforskes, straffes og settes bak lås og slå, der det er riktig.

Men «naming and shaming» i mediene før sakene er klarlagt, er det grunn til å advare mot. Og det er et sunnhetstegn at mediene nå tenker seg om.

Forkastelige handlinger. Før helgen falt en dom i Kongsberg tingrett om et lignende tilfelle. Tiltalte hadde her lagt ut Youtube-videoer med fullt navn og bilde på fem personer. Videoene fikk voldsom spredning. Det fremgikk av videoene at de fem kunne mistenkes for grooming av barn gjennom internett, altså helt forkastelige handlinger i og for seg.

Formålet med uthengingen i videoene var aktverdig nok: Å straffe de fem mennene.

I ettertid viste det seg imidlertid uheldig å felle denne «Youtube-dommen» før sakene var etterforsket av politiet. Av de fem sakene, endte det kun med reaksjon i to av sakene, hvorav én lagmannsrettsdom og ett forelegg. I en tredje sak var det ikke grunnlag for etterforskning. De siste to sakene ble etterforsket, men henlagt.

75 dagers fengsel for Youtube-outing. «Uheldig» er egentlig mildt sagt, for videoene fikk alvorlige konsekvenser for de involverte. Tiltalte som la ut filmene, ble dømt til 75 dagers fengsel, hvorav 30 dager ubetinget. I dommen heter det blant annet at:

«Som nevnt fikk publiseringen dramatiske konsekvenser. (...) Tiltalte forklarte i avhør at da filmen av A lå ute i ca. et døgn ble den delt over 17 000 ganger. B forklarte at den siste publiseringen av filmen av ham på Youtube hadde 2,5 millioner visninger. (...) Denne saken viser hvor store ringvirkningene av slik publisering på internett kan bli.»

En av dem ble

«angrepet av en mann med balltre og slått i kjeven. Ved en annen anledning ble han truet av en mann som holdt en revolver mot hodet hans og sa at han burde vært død. (...) Han forklarte at han i en episode var så langt nede at han ønsket å avslutte livet sitt. Han har flyttet utenlands fordi det ble vanskelig å bo i Norge. Han er redd, og ser seg hele tiden over skulderen. (...) Hans ekskone har hatt hærverk på bilen sin utenfor huset. For datteren hans gikk det hardt utover hennes skolegang.»

I nevnte lagmannsrettsdom, den der den ene altså ble domfelt for grooming (LF-2016-106879), uttrykte retten

«sterk misbilligelse overfor denne form for privat rettshåndhevelse med påfølgende offentliggjøring på ulike nettsider - før saken er blitt etterforsket av politiet og saken eventuelt iretteført for domstolene».

 OUTET PÅ YOUTUBE: Bildet viser hvordan domfelte filmet og eksponerte personer mistenkt for grooming. (Her tilføyd sladd.)

Gapestokkenes tid er forbi. Dette handler ikke om å bagatellisere handlinger til mulige seksualovergripere. Det handler om at befolkningen hverken skal eller kan gjøre jobben som politi og domstol. Politiadvokat Kjell Johan Abrahamsen i Buskerud har sagt det slik:

«Gapestokken tilhører en forgangen tid, det hører ikke hjemme i 2016. Vi må huske på at vi lever i en rettsstat, folk er uskyldige til de er domfelt.»

Det gjenstår å se om Kongsberg tingretts dom blir anket, og hva utfallet av en eventuell ankesak blir.

"Fuck you rapist bastard" - outet som voldtektsmann. En rykende fersk dom fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), Egill Einarsson mot Island, avsagt 7. november, kan imidlertid tyde på at tingrettsdommen er korrekt.

Bakgrunnen var at Einarsson på en åpen Instagram-profil ble outet som voldtektsmann. Et bilde av Einarsson ble publisert med et opp ned-kors på pannen og teksten «Fuck you rapist bastard» over bildet. En uke tidligere hadde etterforskning av to voldtektsanklager mot Einarsson blitt henlagt på grunn av manglende bevis.

"FUCK YOU RAPIST BASTARD": Dette skal være Instagram-posteringen som krenket personvernet til Egill Einarsson, her avbildet.

Einarsson krevde senere straff og erstatningsansvar for innehaveren av Instagram-profilen, men fikk ikke medhold i de islandske domstoler. Einarsson reiste da sak for EMD med påstand om at dommene krenket hans personvern etter EMK artikkel 8, og Einarsson vant i EMD: Angrepet på Instagram var ikke vernet av ytringsfriheten.

EMD la vesentlig vekt på at posteringen inneholdt anklage om et alvorlig straffbart forhold, voldtekt, som det ikke forelå bevis for. Etter sikker EMD-praksis krever alvorlige anklager et solid faktisk bevisgrunnlag.

Dommen er imidlertid også interessant fordi Einarsson vant i EMD til tross for at han er en kjent mediepersonlighet på Island, og dessuten i forkant hadde gått ut med friske og provoserende medieutsagn om voldtektsanklagene. EMD skriver:

«When [Einarsson] appeared in the aforementioned newspaper interview and employed provocative, if not derogatory, comments about others, including the girl who had accused him of sexual violence, he launched a public debate and should, moreover, have known that his comments would result in strong reactions from those who strongly disliked his abovementioned views».

Relevant også i Norge. Dette er også relevant for norske forhold: Mange av historiene som nå sirkulerer i mediene og på sosiale medier, gjelder nettopp svært kjente personer hvorav flere også kan ha kommet med «hårete» uttalelser om forholdet til det annet kjønn, mv.

Men dette er altså ikke nok til å legitimere publiseringen av grove anklager som ikke kan dokumenteres. Bevisføringsplikten er i prinsippet den samme for nasjonale medier som for enkeltpersoner som henger ut andre på sosiale medier.

#metoo #stilleforopptak

Nerdrum slipper fengsel - grunnen er hemmelig

Kunstneren Odd Nerdrum er dømt til å sone ett år i fengsel. Dommen er alvorlig og gjelder grovt skattesvik ved at han unnlot å innberette sju millioner i inntekt fra malerisalg.  

Nylig ble imidlertid Nerdrum benådet av Regjeringen, melder Dagens Næringsliv. Det betyr at han likevel slipper fengselsstraffen sin. Men begrunnelsen for benådningen er hemmelig.

Likhet for loven. Likhet for loven følger av Grunnloven § 98 og er en grunnpilar i enhver rettsstat. Det undergrave borgernes tillit til myndighetene og respekten for loven hvis noen slipper straff for forbrytelser de fleste straffedømte må betale dyrt for.

Det skal svært mye til for å bli benådet. Av de totalt 10.411 som i 2010 ble idømt fengselsstraff, ble tjue benådet. Regjeringens benådningsadgang etter Grunnloven § 20 er ment som en ren «sikkerhetsventil» for å hindre de verste utslag av straffeloven. Bare hvor fengsel blir en helt ekstraordinær påkjenning for domfelte, er det aktuelt å vurdere benådning.

DN-avsløringen i 2005. Det har til ulike tider blitt hevdet at benådningsreglene misbrukes for å frigi kriminelle som egentlig skulle sittet i fengsel.

I 2005 avslørte Dagens Næringsliv at to erfarne og meritterte helsepersonell - en psykiater og en psykolog - i stor skala hadde solgt falske legeattester til kriminelle som søkte benådning, behagelige soningsforhold og liknende. De to ble senere dømt til 2,5 års fengsel og fratatt lisensen.

Den ene av «kundene» var en straffedømt kunsthandler. Han hadde tidligere fått avslag på benådning, men lyktes med bistand fra sine nye «hjelpere». Benådningen av kunsthandleren var som vanlig hemmeligstemplet, og Justisdepartementet avslo tre ganger DNs innsynsbegjæringer. Senere ble altså psykiateren og psykologen dømt til strenge fengselsstraffer.

Treholt-saken. Den saken gjaldt altså korrupsjon. En annen kjent «skandalesak» er benådningen av spiondømte Arne Treholt den 3. juli 1992. Da hadde han sonet under halvparten av fengselsstraffen sin. Kritikerne hevdet her at Brundtland-regjeringens benådning var partipolitisk motivert. Jusprofessor Fleischer mente at flere av statsrådene som stemte for benådning, kunne være inhabile grunnet vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte, og legene som anbefalte benådning kjente visstnok Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five var «rystet» over det hun mente så ut som en særbehandling av Treholt i slike saker. VG skrev på lederplass at «Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn.»

Benådningen var altså begrunnet med at Treholts helse var for dårlig til å sone. I ettertid har Treholt hatt stor suksess som investor i utlandet.

HJEMME: Treholt i sitt mangeårige hjemsted på Kypros.

Taushetsplikt og transparens. Folk flest får altså ikke vite hvorfor kunstmaler Odd Nerdrum er blitt benådet når han egentlig skulle ha sonet ett år i fengsel. Begrunnelsen er hemmeligstemplet og unndratt offentlighetens søkelys.

Transparens er en grunnstein i en velfungerende rettsstat. Ting vil stort sett gå rett for seg hvis makthaverne vet at de kan kikkes i kortene. I lys av at benådningsinstituttet altså kan misbrukes, er det problematisk at grunnlaget for benådning er undergitt full taushetsplikt etter offentlighetsloven og forvaltningsloven § 13.

Denne taushetsplikten, som omfatter «noens personlige forhold», har gode grunner for seg: Personlige helseopplysninger er sensitivt og noe offentligheten i utgangspunktet ikke har noe med.

Dette stiller seg imidlertid annerledes i straffesaker, hvor utgangspunktet er at vedkommende har «brutt samfunnskontrakten». Ved grove lovbrudd som kvalifiserer til fengsel - samfunnets strengeste reaksjonsform, er saken ikke lenger en privatsak men vedkommer allmennheten. Det er derfor det offentlige griper inn, arresterer, etterforsker o l. Videre er rettssaker og dommer generelt offentlige selv om de ikke sjeldent omtaler svært personsensitive forhold som for eksempel helseopplysninger.

Nerdrum-saken. Etter det som er kjent i media, foreligger ingen spesiell grunn til å hevde at benådningen av Nerdrum er uriktig, men det er likevel beklagelig at lovverket hindrer innsynet i begrunnelsen og i dokumentene benådningen av Nerdrum bygger på.

Også konkrete forhold ved saken kan tilsi at benådningsgrunnlaget burde vært offentlig. For det første er saken alvorlig. Når Nerdrum unnlot å innberette sju millioner kroner i inntekt, betyr det at staten gikk glipp av om lag 3,5 millioner skattekroner. I den rettskraftige lagmannsrettsdommen heter det at «Overtredelsene er begått på en utspekulert måte som har gjort det vanskelig og tidkrevende å avdekke forholdet. Både varigheten og gjennomføringsmåten viser at Nerdrum har hatt et fast forsett om å unndra store inntekter fra beskatning». Retten konkluderte videre med at hans helsetilstand ikke påvirket hans forståelse av skatteplikten: «Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at Nerdrum har handlet forsettlig, og utelukker at hans psykiske lidelse har hatt noen betydning for hans forståelse av utbetalingene og skatteplikten», heter det i dommen.

SLOTTSEIER: Ved utgangen av 2012 ble Nerdrum ansett å vært god for minst 80 millioner kroner, og eide bl a dette franske slottet - Chateau de Banlieue - i utkanten av Paris.

For det andre har rettsapparatet allerede vurdert at Nerdrums helsesituasjon ikke tilsier at han skal slippe fengsel. Ifølge lagmannsrettsdommen er Nerdrum plaget av Tourettes syndrom, som han har hatt siden barndommen. Etter en sammenlikning med liknende høyesterettssaker, avslo domstolen å gjøre hele Nerdrums straff på ett år og åtte måneder fengsel betinget. Kun 8 måneder ble gjort betinget. («Betinget» = skal ikke sones.) Dette har altså med likhet for loven å gjøre.

Det sitter mange i norske fengsler med til dels store helseproblemer uten at de benådes og slipper ut før tiden.

For det tredje følger det dermed også av dommen at vesentlige helseopplysninger om Nerdrum allerede er offentliggjort.

For det fjerde er det ikke bare domstolene som har konkludert med at Nerdrums helse ikke er alvorlig nok til å slippe soning. Nerdrums etterfølgende benådningssøknad ble nemlig først avslått av Justisdepartementet, som således også mener at Nerdrum ikke har gode nok helsemessige grunner til å benådes, sammenliknet med andre søkere av benådning.

Det har dermed desto større interesse å se begrunnelsen for at Regjeringen har vurdert dette annerledes.

For det femte skal det, meg bekjent, i motsetning til i Treholt-saken ikke foreligge spesielle partibånd e l mellom Nerdrum og regjeringsmedlemmene som benådet ham, men det er likevel egnet til å svekke borgernes tillit til prosessen at Nerdrums forsvarer vitterlig er stortingsrepresentant (vara) for det dominerende regjeringspartiet Høyre.

For det sjette er det av generell offentlig interesse hvem legen eller legene som skrev Nerdrums legeerklæringer er, ref historikken med legeerklæringer i 1993 og 2005 som ble trukket i tvil.  

En del vil si det er en overdrivelse å spørre om systemet særbehandler en internasjonal kunstner og andre privilegerte nordmenn foran «menigmann», men tanken blir uvegerlig tenkt rundt omkring. Full åpenhet om benådningsgrunnlaget ville ha satt en stopper for spekulasjon i denne retning.

Hvorvidt Nerdrums helse har forverret seg i ettertid, eller om det foreligger andre forhold, blir, sett fra allmenhetens ståsted, en spekulasjon. Det er heller ikke kjent hvorvidt en eventuelt ny helsemessig svekkelse er tilstrekkelig til å begrunne benådning. Mangelen på innsyn i saken er uansett uakseptabel.

Forvaltningsloven er for tiden under revidering. Saken belyser et punkt i taushetsplikten som absolutt bør revurderes.

«Hatprat» i valgkampen

HØYRESIDE VS VENSTRESIDE?: Innvandringsminister Sylvi Listhaug og jusprofessor Mads Andenæs

Menneskerettsprofessor Mads Andenæs på juridisk fakultet i Oslo er i hardt vær etter å ha kastet seg for fullt inn i valgkampen.

Tirsdag bekreftet politiet at den savnede BI-studenten Rakavan Jeevaharan er funnet død i Nidelva i Trondheim. På Twitter la Andenæs da ut link til avisoppslaget "Savnet BI-student funnet død", ledsaget av følgende tweet:

«Tragedie. Hatprat fra statsråd kan bidra til vold».

TWEETEN: Faksimile fra Andenæs' Twitter-konto.

Andenæs har bekreftet at han med «statsråd» siktet til innvandringsminister Sylvi Listhaug. Noen dager tidligere trakk for øvrig Andenæs, på NRK radio, en slags parallell mellom Listhaug og Nazi-Tysklands behandling av jødene.

Når den - angivelige - volden endte i dødsfall, blir dette i realiteten en beskyldning om at man kan ha medvirket til drap. I tweeten har Andenæs dermed i praksis beskyldt en minister for det.

Endog uten at det er holdepunkter for noen form for voldshandlinger mot avdøde, langt mindre drap. Faktisk har politiet avkreftet dette.

Drapspåstander uten faktisk dekning fra en jusprofessor er i seg selv oppsiktsvekkende nok.

La meg presisere med en gang at tweeten ikke kan forstås som at Listhaug fysisk sett har begått drap eller fysisk har medvirket til et drap. Det Andenæs sier, er at Listhaug gjennom hatprat mot innvandrere kan ha medvirket til drap (herunder vold med dødelig utfall).

Det er uansett ikke hyggelig å bli beskyldt for medvirkning til drap, på den ene eller andre måten. Spørsmålet er om dette også kan ha rettslige konsekvenser for professor Andenæs.

Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMDs) praksis er etter hvert omfattende og inneholder også en noe parallell sak fra 2003, Pfeifer mot Østerrike (12556/03):

Våren 2000 begikk en østerriksk professor -  Werner Pfeifenberger - selvmord. Bakgrunnen var at han i 1995 hadde skrevet en artikkel der han bagatelliserte nazi-regimets forbrytelser mot jødene, noe han naturlig nok fikk mye kritikk for. Blant kritikerne var journalisten Karl Pfeifer, som samme år skrev en kommentar der han i røffe ordelag angrep professoren for nazisme.

OVERLEVDE KRIGEN: Journalist Karl Pfeifer er jøde og var 12 år i 1940.

Etter hvert ble professoren også siktet etter lovgivning som forbyr nazivirksomhet, og begikk selvmordet kort tid før saken skulle opp.

Etter dødsfallet publiserte et høyreekstremt magasin, Zur Zeit, sterke beskyldninger mot Pfeifer og andre som hadde kritisert professoren. Artikkelen het «Dødelig dydsterror». Den påstod at Pfeifers kommentar i 1995 hadde utløst en «menneskejakt» som resulterte i professorens død. Pfeifer, og en rekke andre kritikere av professoren, ble omtalt som medlemmer av et «jaktsamfunn» som med naziforbudsloven som verktøy hadde «jaget offeret til selvmord». Også senere tilskrev magasinet sine abonnenter med liknende påstander.

Spørsmålet i EMD var om Zur Zeit var erstatningsansvarlig etter injuriene mot Pfeifer.

I likhet med Andenæs, hadde heller ikke Zur Zeit kommet med beskyldninger om drap i vanlig forstand, men i mer metaforisk retning - en påstand om et slags moralsk ansvar for professorens død.

Den østerrikske stat mente at Zur Zeit-artikkelen derfor måtte være beskyttet av ytringsfriheten, men det førte ikke frem. EMD konkluderte med at personvernet etter EMK artikkel 8 var krenket og dømte Østerrike til å betale den erstatning Pfeifer skulle ha fått i det østerrikske rettsapparatet. 

Dette, mente EMD, måtte bli konsekvensen siden ingen hadde bevist noen faktisk årsakssammenheng mellom Pfeifers artikkel og selvmordet:

«Although it is undisputed that the applicant [dvs Karl Pfeifer] had written a critical commentary on P.'s [dvs professorens] article in 1995 and that, years later, in 2000, P. had been charged under the Prohibition Act in relation to this article and had committed suicide, the defendant had not offered any proof for the alleged causal link between the applicant's article and P.'s death. It is true that statements that shock or offend the public or a particular person are also protected by the right to freedom of expression under Article 10. However, the statement here at issue went beyond that, claiming that the applicant had caused Professor P.'s death by ultimately driving him to commit suicide. By writing this, Mr M.'s letter to the subscribers to Zur Zeit overstepped acceptable limits, because it in fact accused the applicant of acts tantamount to criminal behaviour.

Even if the statement were to be understood as a value judgment in so far as it implied that the applicant and others were morally responsible for P.'s death, the Court considers that it lacked a sufficient factual basis.»

Det kan følgelig argumenteres godt for at også den injurierende tweeten om Listhaug overskrider grensene for ytringsfriheten. Det spørs om Andenæs klarer å vise årsakssammenheng mellom Listhaugs taler og volden/drapet - en hendelse som altså ikke har skjedd, ifølge politiet.

Skulle en domstol komme til at tweeten utløser erstatningsansvar, blir det i så fall ikke første gang dette skjer med en jusprofessor fra Oslo. Enkelte vil huske jusprofessor Ståle Eskeland, som i 2009 ble dømt til å betale en kvart million kroner i erstatning etter injurierende utsagn i Torgersen-saken om at enkelte nærstående personer av drapsofferet angivelig kunne ha begått drapet fremfor domfelte Fredrik Fasting Torgersen. (Eskelands påstander/spekulasjoner var totalt grunnløse.)

TEAM: Eskeland forsøkte å få Torgersens sak gjenopptatt, men lyktes ikke.

Første bud for en menneskerettsprofessor burde være å ikke selv bryte menneskerettighetene. Professor Andenæs har naturlig nok møtt kritikk etter tweeten, hvilket avstedkom en «beklagelse» i nettavisen Abcnyheter. Dessverre får den liten verdi all den tid Andenæs likevel opprettholder og gjentar beskyldningen mot Listhaug langt på vei:

«Jeg sier at det «kan» føre til voldelige handlinger. (...) hatprat kan få konsekvenser, særlig hvis Listhaug skrur sin hat-retorikk videre opp. Det er ikke bra om dette skjerpes. Den som gjør det kan få moralsk ansvar for vold». (Understrekning tilføyd.)

Ikke så ydmykt, kanskje. Uavhengig av jussen bevitner saken manglende impulskontroll når man serverer en tankeløs morgentwitter som får selv Donald Trump til å blekne. En studie av twitterkontoen avdekker ellers en «imponerende produksjon» på godt over 7000 tweets, med omfattende daglig tweeting i august og klar overrepresentasjon av tweets om, og bilder av, Sylvi Listhaug.

En personfiksering?

Det er neppe «etter boken» at en embetsmann i en fri stilling på fellesskapets regning, bruker professortittelen og en uforholdsmessig stor del av dagen på sin valgkamp på Twitter.

 

Derfor er Johaug-dommen for streng

Jeg har vært blant kritikerne av "frifinnelseslinjen" i Johaug-saken. I en idrettsverden som fortsatt gjennomsyres av doping, har ikke systemet råd til å være for naivt overfor utøvere som på den ene eller andre måten har fått i seg forbudte, prestasjonsfremmende stoffer. Hver utøver har et selvstendig ansvar for å unngå det.

Men spørsmålet er hvor strengt systemet bør slå tilbake, og om utøvere som er "tatt i doping" har den nødvendige rettssikkerhet. Med dette menes bl a om systemet evner å behandle like eller liknende tilfeller likt.

Johaug-avgjørelsen fra CAS - idrettens øverste domstol - er lang og grundig.

Og hard. Utestengelsen på 13 måneder fra NIFs domsutvalg i februar i år, er nå jekket opp til 18 måneder. Dermed ryker i praksis ikke én men to sesonger for Johaug, herunder OL i PyeongChang i 2018. Neste OL-mulighet vil være Beijing i 2022 for en utøver som i år fylte 29.

PROKURATOREN: FIS' advokat, Stephan Netzle fra Sveits, fikk medhold i sin strenge straffepåstand mot Therese Johaug.

Avgjørelsen fremstår streng når en sammenlikner med to tidligere CAS-avgjørelser i liknende saker.

Den trolig likeste er Squizzato-saken (CAS 2005/A/830), der en italiensk svømmer også hadde benyttet sårkremen Trofodermin med det anabole virkestoffet Clostebol. Dette var altså nøyaktig samme krem som Johaug er felt for. I avgjørelsen fremholdt CAS bl a at svømmeren

"failed to abide by her duty of diligence. With a simple check, she could have realised that the cream was containing a doping agent, as clostebol is indicated on the product itself both on the packaging and on the notice of use. At least she could have asked her doctor, coach or any other competent person to double-check the contents of the cream bought by her mother.

(...) Furthermore, the Panel is of the view that it is indeed negligent for an athlete willing to compete in continental or world events to use a medical product without the advice of a doctor or, at the very least, a physiotherapist." (Understrekning tilføyd.)

På bakgrunn av dette kan det hevdes at svømmerens skyld, om noe, var større enn Johaugs, ettersom Johaug jo forhåndskonfererte med lege, slik CAS mente at svømmeren burde ha gjort. Johaug fikk endog kremen av en meget erfaren og spesialisert landslagslege, mens svømmerens mor formodentlig ikke hadde noen medisinsk kompetanse overhodet.

Likevel har Johaug altså nå fått en 50 prosent strengere straff enn svømmeren, som slapp unna med kun 12 måneder utestengelse. Med 12 måneder hadde Johaug rukket PyeongChang-OL i februar 2018 uten problemer.

CAS: I dette huset i Lausanne avvikles sakene i Court of Arbitration for Sport (CAS), som er idrettens øverste voldgiftsdomstol.

En annen nokså parallell sak gjaldt den argentinske tennisproffen Cañas (CAS 2005/A/951). Han hadde bedt en turneringslege om medisin mot det som ser ut til å ha vært forkjølelse. Slik medisin ble også skrevet ut, men problemet oppstod ved forsendelsen, som skjedde gjennom en form for kurertjeneste. Medikamentet utskrevet til Cañas ble i den forbindelse forbyttet med medisinen til en annen mottaker, med den følge at Cañas ikke fikk i seg medisinen utskrevet av legen, men et medikament som inneholdt et dopinglistet stoff.

Heller ikke Cañas ble frikjent av CAS, som ila tennisspilleren 15 måneders utestengelse.

Avgjørelsen er interessant fordi også den gjaldt en utøver som, i likhet med Johaug, stolte på legen og ikke gjorde noen egen sjekk av medikamentet. Med en 15-måneders utestengelse til Johaug, kan det se ut til at hun fortsatt ville ha rukket PyeongChang-OL i 2018. 

Cañas-saken er imidlertid særlig interessant fordi CAS også indikerer at tennisspilleren ville ha vært aktsom og unngått utestengelse uten å sjekke medikamentet selv, dersom det uriktige medikamentet hadde blitt gitt utøveren av legen personlig, slik Johaug fikk:

"The question then is whether the Player had a duty to investigate the actual medication that he had received to ascertain whether it was indeed the medication prescribed by the Tournament doctor. (...) It would have been normal for him to rely on the trustworthiness and knowledge of the Tournament doctor if the doctor had handed the medications to him but any professional athlete these days has to be wary when, as in this case, he receives medications which, he knows, have gone through several hands." (Understrekning tilføyd.)

Med en slik vurdering er det vanskelig å se hvorfor Johaug skal utestenges i mer enn 15 måneder. Tvert imot indikerer også denne avgjørelsen en lavere straff til Johaug enn 15 måneder.

Både Squizzato- og Cañas-sakene er eksplisitt nevnt i CAS' nylige avgjørelse om Johaug, idet CAS benytter avgjørelsene som begrunnelse for at heller ikke Johaug kunne anses å være skyldfri.

Desto mer skuffende er det at CAS, når domstolen går over i drøftelsen av Johaugs skyldgrad og straffenivå, overhodet ikke nevner noen av de ovennevnte aspektene ved Squizzato- og Cañas-sakene.

Heller ingen andre liknende saker trekkes inn ved fastsettelsen av straffenivået på 18 måneder.

Det er ingen rimelighet i at CAS kun benytter det som i de to sakene er negativt for Johaug, og unnlater å forholder seg til det som klart taler til hennes fordel.

PANELET: Voldgiftsdommerne som forseglet Johaugs skjebne var, fra venstre, LA-advokat Jeffrey G Benz, rettens formann og London-advokat Romano F Subiotto og finsk advokat Markus Manninen.

Totalinntrykket er at utestengelsen av Johaug i hele 18 måneder fremstår som streng og som et vilkårlig valg fra de aktuelle dommerne i CAS. Det er vanskelig å si at domstolen her har fulgt sine egne avgjørelser. Johaug-avgjørelsen representerer dermed ikke et overbevisende juridisk håndverk - eller "hel ved" om man vil - fra CAS i det som var sakens reelle springende punkt, nemlig lengden på utestengelsen.

CAS' avgjørelse er skuffende streng. Den er ikke god, rimelig eller riktig fordi om den er avsagt av idrettens høyeste domsorgan. Men den er endelig - og man kan dermed ha forståelse for Johaugs reaksjon.