hits

Torbjørn Jaglands Symbolpris anno 2014

kommentarer

Tidenes yngste nobelprisvinner, Malala Yousafzai, har en hjerteskjærende forhistorie og fortjener masse sympati, anerkjennelse og priser.

Men er Nobels fredspris blant disse?

BLOGG. Malala ble som kjent utsatt for et brutalt attentat etter å ha blogget om pakistanske jenters problemer med å få skikkelig skolegang. Her er utdrag fra ett av innleggene hennes:

«Jeg er i dårlig humør fordi vinterferien starter i morgen. Rektor kunngjorde ferien, men nevner ikke når skolen åpner igjen etterpå. Dette er første gang at dette har skjedd. Tidligere har åpningsdatoen alltid blitt kunngjort klart. Rektor forklarte ikke årsaken til at åpningen ikke kunngjøres denne gangen, men jeg gjetter at det er fordi Taliban har forbudt jenters utdanning fra og med 15 januar.»

Bloggen er modig og prisverdig men det er likevel ikke lett å betrakte den som et arbeid for nedrustning og fred, iallfall ikke på et internasjonalt nivå slik man generelt vil forvente av en fredsprisvinner. Videre finnes det mange andre modige kritikere rundt om i undertrykkende land.

OFFERPRIS? For ganske nøyaktig 2 år siden, den 9. oktober 2012, ble den da 15 årige Malala skutt i hodet, trolig av et Taliban-medlem. Til alt hell overlevde hun.

Dette gjør Malala til et blodig offer for en kultur som vil hindre skolegang for jenter. Å bli offer for drapsforsøk gjør imidlertid ikke offeret til kandidat til Nobels fredspris. Man kan ikke dele ut Nobels fredspris til ofre fordi om man, berettiget nok, fylles av voldsomt sympati for personer som har lidd en grusom skjebne. Kampanjen for fredspris til Malala startet imidlertid allerede ved attentatforsøket.

SYMBOLPRIS? Etter attentatet undergikk Malala omfattende kirurgi i Storbritannia, hvor hun i dag bor. Historien, herunder at hun til alt hell overlevde attentatet, medførte at hun etter hvert ble trukket frem i ulike menneskerettsfora som et symbol på unge jenters kamp for utdanning og likestilling. Med rette.

Det er imidlertid vanskelig å se at det at organisasjoner velger å trekke Malala frem som et symbol, skulle gjøre henne fortjent til Nobels fredspris.

Malala har senere modnet i rollen og fremstår i dag som en troverdig representant og symbol på kampen for likestilling og for bedre kår for jenter i u-land. Det er hennes bidrag i senere tid. Dette er prisverdig og bra, og hun takler rollen godt. 

Men igjen: Er dette en omfattende nok innsats, og har det tilstrekkelig preg av fredsarbeid, til at det gjør nobelkomiteen berettiget til å tildele fredsprisen?

I følge Nobels testament skal prisen gå til den som har virket «mest eller bäst» i verden for fred. Det er flust av kandidater som har viet tiår av sitt liv til tungt fredsarbeid, kanskje hele sitt voksne liv.

Det er også nærliggende å si at prisen til skoleeleven Malala uansett har kommet på et alt for tidlig tidspunkt. Det er ikke lett å se at hun, i forhold til å utrette et arbeid for internasjonal fred, stiller i samme kategori som eksempelvis følgende tidligere fredsprisvinnere: Theodore Rooservelt (president som meglet avslutningen av den russisk-japanske krig), Woodrow Wilson (president som stiftet Folkeforbundet, forløperen til FN), Henry Kissinger og Le Duc Tho (fremforhandlet fred i Vietnamkrigen), Yasir Arafat, Yshak Rabin og Shimon Peres (arbeid for fred i Midt-Østen) og Røde kors (fredspriser for stor innsats under første og andre verdenskrig).

KAILASH SATYARTHI? Fredsprisen skal i følge Nobels testament gis

«åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser»

Nobelkomiteen gjør ikke en gang et forsøk på å begrunne at 2014-prisen gis for nedrustningsarbeid («afskaffande eller minskning af stående arméer») eller for etablering av fredskongresser. Komiteen knytter derimot årets prisutdeling til det tredje testamentsalternativet, om forbrødring mellom folk:

«Nobelkomiteen ser et viktig poeng i at en hindu og en muslim, en inder og en pakistaner møtes i en felles kamp for utdanning og mot ekstremisme.»

Dette bringer oss over til den andre fredsprisvinneren i år, indiske Kailash Satyarthi. Han har i mange år jobbet for barns rettigheter i India.

Men hvordan blir det hele en "forbrödrande" mellom folk?

FORBRØDRING? Meningen i Nobels testament må åpenbart være at prisvinneren har bidratt til forbrødring mellom land. Forholdet mellom Pakistan og India, med Kashmir-regionen som et sentralt konfliktpunkt, er imidlertid omtrent like elendig som det pleier.

Videre har skoleeleven Malala på 17 og inderen Kailash Satyarthi (60) meg bekjent ikke tidligere møtt hverandre eller samarbeidet om noe prosjekt. De vil imidlertid helt sikkert møtes i Oslo i desember, så det ligger iallfall an til en slags forbrødring mellom de to prisvinnerne i nær fremtid. Men i så fall synes det mest nærliggende å gi fredsprisen til Torbjørn Jagland og resten av nobelkomiteen selv, som har forårsaket en fremtidig forbrødring mellom "en inder og en pakistaner"?

Jeg antar at Kailash Satyarthi for de fleste er en ukjent figur. Jeg har iallfall ikke sett ham omtalt tidligere som en kandidat til fredsprisen. Hans meget prisverdige innsats til tross (som dog mangler preg av fredsarbeid), er det grunn til å spørre om ikke hovedgrunnen til den uventede tildelingen til Satyarthi egentlig er nobelkomiteens desperate behov for å begrunne at fredsprisen til Malala er innenfor nobeltestamentet.

Jeg sier desperat, for å kalle dette en forbrødring mellom folk er litt av en tilsnikelse. Jeg skulle gitt mye for å være «flue på veggen» da nobelkomiteen drøftet dette på kammerset.

UTENFOR NOBELTESTAMENTET. Det er interessant at en annen kommentator hedrer Malala som «en modig vinner» på en dag da det i utgangspunktet burde være mest naturlig å hedre vinneren som en «verdig» prisvinner. Årets prisutdeling synes for alle praktiske formål å ligge trygt utenfor Alfred Nobels testament, og nobelkomiteens forsøk på å begrunne det motsatte er pinlig.

Hovedpersonen Malala har selv ikke bedt om prisen. Noen vil si at verdens tyngste fredspris legger en urimelig byrde på skuldrene til en ung jente. Hun ønskes all hell og lykke i sitt videre arbeid for jenters og kvinners rettigheter.