hits

Breivik-dommen: En seier for domstolene

kommentarer

Det er ikke vanskelig å hate Breivik.

Terrorhandlingene 22. juli er noe av det verste som er gjort på norsk jord i nyere tid. Ved bombeattentatet mot institusjonene og det nådeløse slaktet av politiske ungdommer, gikk Breivik nærmest til krig mot samfunnet.

Soningssaken han anla mot staten gjorde ikke hans profil særlig bedre. Media gasset seg i Breivik-uttalelser under rettssaken, av typen: «Etter to års isolasjon har jeg begynt å elske «Paradise Hotel», noe som er klare bevis på at jeg er blitt alvorlig hjerneskadet». Om serveringen av Fjordland-mat skal han ha sagt at «alle på Oslo vest vil være enige med meg i at det er verre enn waterboarding» (vanntortur). Det var også andre eksempler.

Alt av media og eksperter dømte etter hvert søksmålet nord og ned. Mediakjøret ble ensidig: Breivik kunne umulig vinne saken, som tvert imot kostet en masse penger og var et «misbruk» av rettsapparatet. Breiviks advokat-team, som er eksperter på straffe- og soningsrett, ble i enkelte oppslag lettere latterliggjort og var angivelig «bare ute etter PR».

Saken handlet dog ikke om hva Breivik sa i retten, men om hvordan soningen objektivt sett foregikk.

Og ingen ler i dag.

Domsslutningen er at soningsforholdene krenker EMK artikkel 3 og at sakskostnader dekkes.

Blant de tapende parter er statsforvaltningen, som basert på dommen må sies å ha ilagt domfelte tilleggsstraff i form av konvensjonsstridig og helseskadelig isolasjon.

I en rettsstat skiller man først og fremst mellom kriminelle ved lengden på fengselsstraffen. Denne settes av domstolene, ikke av forvaltningen. De fleste mennesker ønsker nok Breivik en svært lang fengselsstraff, kanskje livet ut. Det blir imidlertid maktmisbruk når forvaltningen griper inn og i praksis øker straffen satt av domstolene, ved å forverre soningen uten lovgrunnlag.

På tapersiden har vi også media, som langt på vei har forsømt sin rolle som vaktbikkje mot urett begått av makthavere og øvrighet. På de aller fleste kom dagens dom svært overraskende, undertegnede inkludert. Saken er nok et eksempel på at vi ikke kan stole på at media utfører sitt samfunnsoppdrag, og på hvor ukritisk pressen kan være.

Selv om resultatet skulle snu i en eventuell anke, kan det allerede nå fastslås at dekningen ble for ensidig og uten motforestillinger.

På vinnersiden har vi selvsagt Breivik. Han fikk medhold i dommen.

Den største vinneren er imidlertid norske domstoler, og i særdeleshet dommer Helen Andenæs Sekulic. Når dommen skal skrives, er det neppe helt enkelt å ingorere latterliggjøringen av saksanlegget og enveiskjøringen i det offentlige rom, og i stedet si: Nå skal jeg løse denne saken basert på juss og ingen ting annet. Legge vekk det nærmest unisone kravet - fra media, Regjeringsadvokatens alvorlige advokater og fra samfunnet for øvrig, om å frifinne staten for menneskerettsbrudd, og det i en såvidt profilert sak.

Domsutfallet vitner om en uavhengighet, objektivitet og integritet hos norske domstoler, som trolig savner sidestykke hos andre norske institusjoner, og hos domstoler og rettsapparat i mange andre land i verden. Og dette står seg uavhengig av utfallet av en eventuell anke.

Rettsapparatet er fortsatt garantist for lov og rett når andre samfunnsinstitusjoner og mekanismer svikter. Vel blåst, tingrettsdommer Helen Andenæs Sekulic.