«Fake news» i Mahad-saken

Mahad ble fratatt statsborgerskapet og «solgte» dette i media som et overgrep mot en som kom til Norge som 14-åring. Folk ble imidlertid ført bak lyset. Mahad er utvilsomt fra Djibouti og har ikke asylrett. Han løy også om alder: Mahad var myndig da han kom til Norge. Dette er status etter gjennomgang av Oslo tingretts dom.


I OSLO TINGRETT: Mahad Abdi Mahamud

SAKENS BAKGRUNN. Mahad Abib Mahamud kom til Norge i august 2000, angivelig kun 14 år gammel og angivelig som somalisk statsborger. Han skal ha kommet til Norge via Etiopia, som familien utvandret til. Han har i Norge utdannet seg til bioingeniør og greid seg bra.

I 2008 fikk han norsk statsborgerskap. I mai 2015, altså sju år senere, ble det norske statsborgerskapet tilbakekalt etter ny gjennomgang av saken der det konkluderes med at Mahad egentlig er fra nabolandet Djibouti.

Mahad gikk deretter til sak mot Staten for å få kjent tilbakekallelsen ugyldig.

I det som kunne fremstå som en velregissert medieaksjon, løftet Mahad og støttespillerne også saken betydelig opp i riksmedia. Svært sentralt var blant annet poenget om at det var urimelig eller inhumant at Mahad skulle miste sitt statsborgerskap på bakgrunn av en eventuelt uriktig forklaring gitt som barn, altså som 14-åring. Vi husker også bildene av Mahad med norske flagg og rød t-skjorte med påskriften «Jeg er bioingeniør».

Store deler av norsk presse bet på, og pressen skapte til dels sterke reaksjoner i befolkningen mot norske myndigheter. Blant annet ble en minister uriktig hengt ut som skyldig i tilbakekallelsen, og sentrale samfunnsaktører har krevd lovendringer som følge av Mahads sak.

Det er denne saken Mahad nå har tapt i Oslo tingrett, i en dom av 12. mars, som Mahad har varslet at han vil anke.

SAKENS KJERNE. Det sentrale i saken er selvfølgelig om Mahad har gitt riktige opplysninger om opprinnelsesland og identitet. Somalia har vært i langvarig borgerkrig, og i mange år fikk i praksis alle somaliere asyl i Norge. Bakgrunn fra Djibouti gir derimot ikke asyl.

Hvor holdbar er så Mahads historie og hva sier dommen om faktum?

ER MAHAD FRA DJIBOUTI? I henhold til dommen er det mange fakta som knytter Mahad til Djibout som opprinnelsesland:

 

1. Kunnskaper om fransk:

Djibouti er tidligere fransk koloni («Fransk Somaliland»). I motsetning til Somalia, er fransk ett av to offisielle språk, samt undervisningsspråk, i Djibouti.

Mahads karakterer fra norsk ungdomskole omtaler retten slik:

«Mahads karakterer lå stort sett på 2 og 3 (...) I fransk skriftlig fikk han 5 og i fransk muntlig fikk han 6. Dette er svært gode resultater etter 1 ½ års skolegang (...). Mahad har forklart at han kom til Norge analfabet med kun to års koranskole, og at han kun snakket somalisk og litt arabisk.»  

En nevropsykolog uttalte også i 2003:

«Det er slående hvor godt han snakker norsk etter under tre år i landet, men han hjelper seg også med fransk i en del av de språklige oppgavene».

 

2. Mahad har forklart at han driver forretningsvirksomhet i Djibouti. I den forbindelse har Mahad blant annet anskaffet en lastebil som i 2014 ble eksportert til i Djibouti.

 

3. Mahads forretningspartner/bror i Djibouti:

Staten og Mahad har vært uenig om identiteten til personen som tok imot lastebilen i Djibouti.

Staten mener dette er Mahads bror. Mahad hevder han kun er en forretningspartner. Hvis personen er Mahads bror, gir dette ytterligere holdepunkter for at Mahad er fra Djibouti og for at han først kom til Norge som voksen.

Politiet har fått tak i det djiboutiske passet til Abdoulkader Abdi Mohamed, som mannen legitimerte seg som ved mottak av lastebilen. Navnet på hans foreldre i passet, stemmer med navnet på Mahads foreldre. De gav asylforklaringer til norske myndigheter i 2002, i forbindelse med en (mislykket) søknad om familiegjenforening med Mahad. I asylforklaringene bekreftet de å ha en sønn med navn som samsvarer med eier av forannevnte pass.

Nasjonalt ID-senter har også gjort en sammenlikning, en  «morfologisk analyse», av bildet av Mahads bror Abdoulkader i hans gjenforeningssøknad i 2002, med bildet av mannen i Djibouti-passet. Senteret konkluderer med 

«sannsynlighetsovervekt for at det er samme person på bildene».

I Skype-chatter mellom Mahad og forretningspartneren/broren, kommuniseres det gjennomgående på fransk. Mahad har også forsøkt å skjule fransk og temaet Djibouti på internett: I en av chattene ber Mahad vedkommende «å slutte med meldinger som handler om Djibouti fordi myndighetene har begynt å forfølge folk på Facebook». Mahad ber ham også om å slå over fra fransk til somalisk i chatten, hvorpå vedkommende spør «til deg også», hvoretter resten av chattene likevel fortsatte på fransk.

Den 16.2.2017 kl 16.01 sendte staten kopi av chattene, kopi av forretningspartnerens/brorens Facebook-profil og annet materiale til Mahads advokat pr e-post. Om kvelden påfølgende dag registrerte politiet at forretningspartnerens/brorens Facebook-profil var fjernet fra Facebook. To dager senere var profilen tilbake, men da uten profilbildet. Politiets kommentar gjengis slik i dommen:

«dette at profiler endres når politi og utlendingsmyndigheter viser interesse, er noe de ser ofte.»

Mahad har for øvrig forklart at han ikke hadde «forretningspartnerens» telefonnummer, men retten skriver at politiet ved gjennomgang av Mahads mobil likevel fant at Mahad

«har lagret vedkommendes telefonnummer under navnet «Frero», avledet av det franske «frère» - bror.»

Med dette som bakgrunn konkluderte retten med at det foreligger

«vektige indikasjoner (...) for at Mahads forretningspartner i Djibouti er Mahads bror».

I klartekst: Retten legger til grunn at forretningspartneren er Mahads bror og fester ikke lit til Mahads forklaring om dette.

Et poeng i saken er at broren gir ytterligere holdepunkter som knytter Mahad til Djibouti, fordi dette dermed etablerer at Mahad også har familie boende i Djibouti, som Mahad løpende kommuniserer med på Djiboutis offisielle språk fransk.

Betydningen for Mahads alder ved ankomst til Norge, nevnes nedenfor.

Etter domsavsigelsen har Mahad varslet at han vil forsøke å finne personen i Djibouti og ta DNA-test.

 

4. Motstridende forklaringer fra Mahad og andre familiemedlemmer om familien og deres utvandring fra Somalia/Djibouti:

Mahad har for sin del gitt tre forklaringer til norsk forvaltning samt en forklaring nå i retten. Dommen inneholder en omfattende gjennomgang av en rekke motstridende opplysninger i forklaringene. I rettens oppsummering heter det blant annet:

«Retten oppsummerer at forholdene med hensyn til Mahads søsken, deres fødselsår og dødsår fremstår som uoversiktlige. (...) Det som står fast er at Mahad i sine forskjellige forklaringer har forklart seg motstridende om hvem som ble med faren til Kenya da familien flyktet i 1991, og om når og til dels hvor søstrene X og Y døde. 

(...) familiesituasjonen burde i følge Mahads historie ha vært nokså oversiktlig; med ham selv, moren, storesøster Y, storebror Abdoulkader og lillesøster Z, mens X på den tiden bodde med faren i Kenya. På denne bakgrunn virker det påfallende at Mahad gjennom sine ulike forklaringer har forklart seg såpass motstridende som han gjort, om når og til dels hvor søstrene X og Y døde.»

 

5. Mahad har i rettsaken fremlagt identifikasjonsdokumenter fra Somalia som retten, uvanlig nok, rett ut sier er forfalsket.

Da Mahad kom til Norge i august 2000 forklarte han at han var født i 1986, men ikke kjente sin egen fødselsdato. I mangel av andre opplysninger ble han av utlendingsmyndighetene innregistrerte med den tilfeldige fødselsdatoen 11. august 1986.

Men fødselsdato var altså ukjent. Likevel har han nå i rettssaken fremlagt en fødselsattest, angivelig utstedt i 1990 av somaliske myndigheter, som angir fødselsdato 11. august 1986, altså datoen som utlendingsmyndigheten tilfeldig benyttet ved innregistreringen. Det foreligger også en engelsk oversettelse av «fødselsattesten» datert fire dager etter attestutstedelsen i 1990, som retten finner «påfallende».

Mahad har videre fremlagt et somalisk ID-kort også utstedt 1990, med samme angivelige fødselsdato: 11. august 1986. ID-kortet er påført et fotografi av en voksen mann. Høyden er likevel angitt til 110 cm.

Retten sier også:

«Dette er dokumenter som har kommet til i saken etter at utlendingsmyndighetene tok Mahads sak opp igjen, til tross for at det i følge Landinfo ikke finnes noe fungerende registre i Somalia.»

Retten konkluderer etter dette slik om dokumentene:

«Fremleggelse av slike falske identifikasjonsdokumenter er ikke ensbetydende med at Mahad lyver om sin identitet, men etter rettens syn bidrar det til å svekke hans troverdighet.»

 

6. I desember 2008 giftet Mahad seg i Djibouti, med en kvinne som bodde i Djibouti. (Han har senere forklart at de også giftet seg «religiøst» i Etiopia.)

 

7. Det foreligger ulike pengeoverføringer fra Mahad til Djibouti.

 

8. Det er dokumentert at Mahad har reist fire ganger til Djibouti.

 

9. Mahads familie har hus i Djibouti der de overvintrer. Retten utdyper dette slik:

«Om dette har Mahad anført at «En periode med to måneders regntid i året er ikke forenelig med store deler av året. I Etiopia bodde familien i en teltleir, mens de i Djibouti bodde i et hus med betonggulv og murvegger.» (...) Det synes altså å være enighet om at Mahads familie disponerte et hus i Djibouti, et hus som i følge Mahad ble brukt i regntiden to måneder i året».

 

10. Da Mahads far levde, reiste han til Djibouti for medisinsk behandling.

 

11. Mahad har telefonnummeret til djiboutiske øvrighetspersoner, noe retten utdyper slik:

«I Mahads telefonliste har politiet funnet telefonnumre til følgende personer i Djibouti: Helseminister Ali Yacoub Mahamoud, forsvarsminister Hassan Darar Houffaneh og sikkerhetssjef Hassan Said Khaireh. Mahad har anført at det at han har kontaktinformasjon til afrikanske politikere i regionen, er på grunn av hans politiske engasjement. (...) For retten virker det (...) litt påfallende at Mahad skal ha telefonnumrene til disse tre djiboutiske øvrighetspersonene i sin telefonliste».

 

12. Mahad skal også ha forklart at tilbaketrekningssaken startet som følge av at han ble rapportert til norske myndigheter av «spioner» fra nettopp Djibouti (en bakvaskelseskampanje, ifølge hans støttespillere).

 

Det er etter dette totalt sett nokså mye som knytter Mahad til Djibouti, og som gjør at Mahad dessverre ikke fremstår som spesielt troverdig i saken.

ALDER. Om alder heter det i dommen:

«Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren [Abdoulkader]. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.»

I henhold til dette var Mahad dermed mellom 18 og 20 år han kom til Norge, ikke 14 år.

Også asylintervjuet av Mahads far i 2002 underbygger at Mahad var myndig da han kom til Norge. Farens gjennomgang av barnas alder, gjengis slik vedrørende Mahad:

«Mahad, er eldre enn disse, han tror han er rundt 20.»

(Saken fortsetter under bildet.)

«REPUBLIQUE DE DJIBOUTI»: Passet til saksøkers bror, Abdoulkader, født 6. august 1979, nasjonalitet "DJIBOUTIENNE".

RETTENS KONKLUSJON. Retten fester samlet sett ikke lit til Mahads forklaring om opprinnelse og identitet, og Mahad tapte følgelig saken i Oslo tingrett:

«Av rettens foranstående gjennomgang og drøftelse av de ulike sider av bevisbildet i saken, fremgår at retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahad har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap. (...)

Etter denne gjennomgangen er retten ved en samlet vurdering av bevisbildet i saken kommet til at det er sannsynlig at Mahad har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet. Retten mener at det er sannsynliggjort at Mahad og Abdoulkader Abdi Mohamed er brødre, og at Mahad i likhet med sin bror er borger av Djibouti. Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.

Det er åpenbart at Mahad har gitt sin uriktige historie til utlendingsmyndighetene vel vitende om at denne historien var feil, og således "mot bedre vitende" slik vilkåret lyder i statsborgerloven § 26 annet ledd. Det er videre klart at dette har hatt vesentlig betydning for utlendingsmyndighetenes innvilgelse av norsk statsborgerskap til Mahad.

Vilkårene for tilbakekall av Mahads norske statsborgerskap er etter dette oppfylt. Det er ikke hevdet at UNEs beslutning og vedtak om tilbakekall av Mahads statsborgerskap er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.»

Med de fakta og holdepunkter som fremkommer i dommen, virker det juridisk urealistisk at resultatet skulle snu i en ankesak.

Retten har også andre uttalelser som har en side mot samfunnsdebatten, blant annet det at Mahad har greid seg bra i Norge:

«Han har gjennomført en utvikling og integrering her i landet som må sies å være imponerende. (...) Det kan på denne bakgrunn synes urimelig for Mahad, for hans arbeidsgiver og kanskje også samfunnsmessig å utvise Mahad fra landet. 

På den annen side er forholdet Mahad har gjennomført svært alvorlig. Retten legger som nevnt til grunn at Mahad, da han kom til Norge i august 2000, ikke var 14 år og mindreårig, men at han var 19-20 år gammel. Mahad fortalte da sin uriktige historie første gang, en historie han så, med noen variasjoner, har gjentatt i senere intervjuer og søknader om oppholdstillatelser og statsborgerskap, og som han har gjentatt da saken hans nå har blitt tatt opp igjen, senest i sin partsforklaring for retten.

Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 534 heter det:

«(...) Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger (...). Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

(...) Mahad har (...) ikke hatt en "berettiget forventning" om å kunne ha opphold i Norge.

Alvoret i Mahads handling forsterkes ved at han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie, og på den måten lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte. 

(...) Mahad har en tilknytning til Djibouti som ikke gjør det uforholdsmessig for ham å ta opphold der. I Djibouti har han sin bror, og han har forretningsvirksomhet der. Han er en ressurssterk person som behersker både somali og fransk, samt også til dels andre språk. Videre har Mahad en god utdannelse og nyttig arbeidserfaring innen sitt fag.».

Mahad har varslet at han planlegger å flytte til Somalia før anken behandles i lagmannsretten. 

MEDIA. Det må rettes bebreidelser mot mange medier for å tegne bilde av et offer som mistet sitt statsborgerskap angivelig som følge av én forklaring han gav til norske myndigheter som barn.

Han var i realiteten myndig, kom fra Djibouti og har ikke asylrett. Mahad og støttespillerne presenterte en usann historie og journalister misligholdt sin plikt til å granske den kritisk. Historien ble i alt for stor grad svelget rå og avfødte kunstige debatter om eksempelvis hvilke lovendringer som må til og hvor inhumane ministre og andre norske myndigheter var mot en person som kom hit som «barn».

(Saken fortsetter under bildet.)


BESTE SENDETID PÅ NRK: Mahad i Debatten sammen med programleder Ingunn Solheim.

Det var ikke vanskelig for journalister å granske historien. Det selvsagte var å be Mahad dokumentere sin historie, slik også retten har gjort. To enkle tiltak var eksempelvis å be Mahad

  • fremlegge kopi av alle asylintervjuer til norske myndigheter.
  • frita UNE fra taushetsplikten.

Det ville vært god og kritisk journalistikk. På bakgrunn av asylintervjuene og saksopplysninger fra UNE, kunne media om nødvendig gått dypere inn i faktum.

Dersom Mahad hadde nektet på noen av disse to punktene, ville det neppe vært grunn til å publisere særlig mye stoff om Mahad i det hele tatt. Da ville han fremstått som lite troverdig.

Et av flere medier som gikk langt er NRK. Mahad-saken var for eksempel tema for Debatten torsdag 19. januar. Mahad fikk her argumentere tilnærmet uavbrutt og uimotsagt i 10 minutter av NRKs aller beste sendetid på TV. Han ble etterfulgt av arbeidsgiveren, som fikk lovprise Mahad som arbeidstaker.

Og senere i sendingen fikk Mahads advokat argumentere rettssaken uavbrutt og uimotsagt i til fordel for sin klient, og uttalte blant annet at Mahad har en

«usedvanlig sterk sak».

En representant fra UNE stilte også, men ingen i redaksjonen tenkte på å be Mahad løse ham fra taushetsplikt.

Begge debattpaneler som etterfulgte, var sammensatt med overvekt av Mahad-vennlige kontra Mahad-kritiske debattanter - de sistnevnte var Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og FrP-politiker Mazyar Keshvari. Denne metodikken er ikke ukjent fra andre sendinger av Debatten. Det er også underlig å se i ettertid at alle debattanter bl a diskuterte saken på basis av det «mediaetablerte faktum» at Mahad var 14 år da han kom til Norge, alt mens Mahad selv satt ringside i studio og hørte på.

Skal dette være kritisk journalistikk?

Man vil ikke tro at journalister regelrett forfalsker nyheter, men det virker som om gravingen og den kritiske sans forsvinner nå redaksjonen tilbys politisk innbydende konklusjoner. Det er ikke tillitvekkende.

VG-kommentator Hanne Skartveit har nylig skrevet at «norsk presse er blant verdens beste», og feil må aksepteres fordi journalistikk er «historiens kladdebok». Det er imidlertid ikke akseptabelt at kladdeboken er feil i ukesvis og månedsvis. Slike uttalelser bidrar ikke til å styrke folks tillit til media.

Denne gang skal Dagbladets nyhetsjournalister ha honnør for kritisk dekning og gode rettsreferater. Det burde neppe overraske at grundig journalistikk gir god journalistikk. Også Nettavisen og Fredrik Solvang i Dagsnytt Atten hadde balansert og kritisk dekning av saken belyst fra begge sider.

FORVALTNINGEN. Forvaltningen tenker sjeldent nytt, har liten tradisjon for å uttale seg i media og klamrer seg helst til taushetsplikten.

I et samfunn der media er stadig viktigere, blir det for passivt. Forvaltningen har ikke bare saksansvar, men skal også ivareta forvaltningens omdømme.

Dette er eksempel på en sak der også forvaltningen, herunder utlendingsmyndigheter, politi og Regjeringsadvokaten, burde ha bidratt mer til å dempe den ukritiske mediedekningen før rettssaken. Det hjelper sjeldent å vente til domstolens konklusjon foreligger, hvis motparten og media i månedsvis - noen ganger årevis - før dommen har fått banke inn og etablere usannheter i befolkningen. Dette kan gå så langt at når dommen til slutt kommer, blir den betraktet med vantro dersom den ikke er som «forventet».

Dette selv om denne og andre saker viser at det egentlig er norske dommere som ofte er Norges beste «gravejournalister».

Forvaltningsorganer bør informere mer når motparten går aktivt ut i media. Ofte er taushetsplikt til hindrer for god informasjon. Da bør forvaltningen rutinemessig be om at motparten fritar fra taushetsplikt. Hvis svaret er nei, bør forvaltningen i det minste få dette frem i nyhetsdekningen.

hits