hits

Feig leder? Spark en ansatt

Davy Wathne fra TV 2-sporten er i hardt vær om dagen. I kjølvannet av #metoo, har leppa fra Bergen blitt tvunget til å slutte frivillig i jobben. Men hvem har hovedansvaret?

TRENGER INGEN PRESENTASJON: Davy Wathne.

«Grafisk» språk

Det handler visst særlig om at Davy har et «friskt» og seksualisert språk:

«Dette gjelder hans måte å omtale kvinner på, kvinners utseende, fremtoning og bryster. For en kvinne er det provoserende å høre hvordan han snakker om kvinner»,

fremholder kvinnelige kolleger som står anonymt frem i media. Det er vanskelig å mene noe bestemt om alvorlighetsgraden ut fra de få opplysningene, men noen ganger kan omtale av andre eksempelvis ha en «dobbel bunn» som også rammer eller direkte krenker den som hører på.

Davy selv mener det hele er overdrevet og egentlig innenfor akseptabel sjargong i et røft journalistmiljø. Kvinnene provoseres og slår tilbake:

            «Det var sexprat og skittsnakk.»

Kvinnene peker også på at Davy jo er en voksen mann som burde forstå at han snakker på en måte som kan få andre til å reagere.

Sparken?

Ok. Men er det riktig å miste jobben av den grunn? Retter kvinnene hovedskytset i riktig retning?

Davy etterspør hvorfor ingen har tatt dette opp med ham tidligere. Han kunne jo ha forbedret seg.

Det kan være et betimelig spørsmål. Problemer i arbeidslivet skal tas opp og drøftes med dem det gjelder. Etter arbeidsmiljøloven § 15-1 er eksempelvis arbeidsgiver pålagt å ha drøftelsesmøte med den ansatte, før man avgjør om vedkommende skal få sparken. På liknende måte er det vanlig å ha medarbeidersamtaler med ansatte når problemer oppstår.

Det handler om kontradiksjon: Den ansatte må få mulighet til å imøtegå beskyldninger. Noen ganger er de helt feil. Andre ganger kan den ansatte ha handlet kritikkverdig, men kanskje ikke så alvorlig som man skulle ha det til. Dette er viktig for å rydde unna problemer og sette riktig straffenivå.

Videre handler dette om at ansatte som begår feil eller blir utsatt for kritikk, normalt bør få korreks og en sjanse til å forbedre seg. Å miste jobben er noe av det verste som kan ramme oss.

Og her kan det ligge et problem. Basert på det som så langt er kjent i media, kan en del tale for at krenkelsene - altså Davys «grafiske» språk - neppe er blitt påtalt overfor Davy selv.

Hva er da rett konsekvens av episodene og hvem bærer hovedansvaret?

Bør Davy miste jobben og livsgrunnlaget han har hatt siden 1992? Eller faller dette på kvinnene som ikke turte å si noe? Eller kanskje på ledelsen?

Etter arbeidsmiljøloven § 15-7 kan arbeidstakere bare sies opp dersom arbeidstakers adferd gir «saklig grunn» til det.

Terskelen er i utgangspunktet høy, og Høyesterett har tydelig markert ledelsens ansvar i dette. Hovedansvaret for å bevare et forsvarlig arbeidsmiljø hviler på ledelsen. I arbeidsmiljøloven § 4-1 heter det at

«Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. (...) Virksomheten skal innrettes for arbeidstakere av begge kjønn.»

Pornonedlasting

I 2005 hadde Høyesterett en sentral sak oppe til avgjørelse - den såkalte ConocoPhillips-saken. To plattformarbeidere hadde fått sparken etter å ha sittet på plattformen og lastet ned porno. «Irregulær surfing og nedlastning av pornografisk materiale», som det heter i dommen.

Dette var voksne mannfolk som selvfølgelig meget godt visste at det de gjorde langt fra var ok. Men fortjente de å få sparken?

Nei, mente Høyesterett, selv om surfing på sånne nettsteder innebar en forøket risiko for (data)virus, og dessuten var klart forbudt i henhold til selskapets interne regler. I stedet fikk de to ansatte erstatning fra oljeselskapet.

Avgjørende i dommen var at ledelsen, i nærmere fem år, hadde latt sine ansatte surfe fritt etter porno uten å gjøre noe med det. Hovedgrunnen til at arbeiderne vant rettssaken, var altså oljeselskapets svake og unnfallende ledelse. Høyesterett uttalte blant annet:

«At ledelsen over så lang tid har vært oppmerksom på et omfattende misbruk uten aktiv oppfølgning av reglene, har betydning også fordi det kunne være egnet til å skape det inntrykk hos de ansatte at man så gjennom fingrene med dette. Særlig i lys av at surfing på og nedlasting av nettsider med pornografisk innhold etter ledelsens oppfatning utgjorde en særlig sikkerhetsrisiko for dataanleggets operative funksjon, ville det ha vært nærliggende å iverksette nærmere undersøkelser.»

Ekofisk-senteret luftfoto

STATUS QUO: Antakelig var det kjedsomhet som drev ansatte til usømmelig tidsfordriv på Ekofisksenteret, her avbildet.

Ledelsen

Tilbake til Davy og TV 2.

Kvinner som ikke tør si ifra, kan man ha forståelse for. Formelt og juridisk var Davy neppe en leder i TV 2, men hans toneangivende figur ville kunne demotivere klager, eksempelvis av frykt for utfrysning i miljøet.

Dette kan imidlertid neppe være avgjørende, da det uansett kommer frem i media at en del kvinner likevel sa ifra og «advarte» om Davy Wathne. Til ledelsen.

En av dem sier det slik:

«Jeg meldte fra til nærmeste leder som sa «at Davy ikke mente noe med det, at det var sånn han var, og at vi måtte tolerere det».

Jeg skal ikke sitte her og være dommer over disse «episodene». Publikum vet ikke hva som er sagt eller i hvilken setting. Jeg skal heller ikke påstå at Davy er den eneste eller den «verste». Det har i det siste vært skrevet og snakket mye i media om antasting og trakassering i regi av andre TV 2-ansatte.

Men hvis Davy Wathne har gått over grensen, har nok TV 2-ledelsen et stort problem. Dersom dette har foregått i årevis - og Davy Wathne har jo vært i TV 2 siden oppstarten i 1992, hviler hovedansvaret for det hele uvegerlig tungt på TV 2s sjefer.

Ansatte med berettigede klager har et selvfølgelig krav på vern. Det er egentlig ikke tilgivelig dersom kvinner i år ut og år inn har gått rundt og følt på et konstant ubehag på jobb i TV 2, som ledelsen bevisst har sett mellom fingrene med. Feigt lederskap, i beste fall. 

Og den ansatte som blir beskyldt, har i utgangspunktet krav på advarsel og en ny sjanse før ledelsen raserer livsgrunnlaget til vedkommende.

Riktig ille er det hvis trakassering har blitt betraktet som direkte akseptabelt av ledere: «Dette må du finne deg i». Det kan ha pågått uavbrutt i årevis. Ikke til ledelsen selv sa "stopp, dette er for drøyt", men til problemet vokste seg så stort at saken eksploderer i media. Det er da ikke kvinnene, men eksplosjonen, som får ledelsen til å handle. Fordi  "the shit hits the fan" og media krever handling.

Og hoder på et fat. Hoderulling er nå uunngåelig. Men hva er ledelsens svar på det? Jo, ledere som i årevis har forsømt seg og egentlig selv burde tatt sin hatt og gått, redder skinnet ved å sparke andre. Skandalen er da total.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar