hits

Blogg

Feig leder? Spark en ansatt

Davy Wathne fra TV 2-sporten er i hardt vær om dagen. I kjølvannet av #metoo, har leppa fra Bergen blitt tvunget til å slutte frivillig i jobben. Men hvem har hovedansvaret?

TRENGER INGEN PRESENTASJON: Davy Wathne.

«Grafisk» språk

Det handler visst særlig om at Davy har et «friskt» og seksualisert språk:

«Dette gjelder hans måte å omtale kvinner på, kvinners utseende, fremtoning og bryster. For en kvinne er det provoserende å høre hvordan han snakker om kvinner»,

fremholder kvinnelige kolleger som står anonymt frem i media. Det er vanskelig å mene noe bestemt om alvorlighetsgraden ut fra de få opplysningene, men noen ganger kan omtale av andre eksempelvis ha en «dobbel bunn» som også rammer eller direkte krenker den som hører på.

Davy selv mener det hele er overdrevet og egentlig innenfor akseptabel sjargong i et røft journalistmiljø. Kvinnene provoseres og slår tilbake:

            «Det var sexprat og skittsnakk.»

Kvinnene peker også på at Davy jo er en voksen mann som burde forstå at han snakker på en måte som kan få andre til å reagere.

Sparken?

Ok. Men er det riktig å miste jobben av den grunn? Retter kvinnene hovedskytset i riktig retning?

Davy etterspør hvorfor ingen har tatt dette opp med ham tidligere. Han kunne jo ha forbedret seg.

Det kan være et betimelig spørsmål. Problemer i arbeidslivet skal tas opp og drøftes med dem det gjelder. Etter arbeidsmiljøloven § 15-1 er eksempelvis arbeidsgiver pålagt å ha drøftelsesmøte med den ansatte, før man avgjør om vedkommende skal få sparken. På liknende måte er det vanlig å ha medarbeidersamtaler med ansatte når problemer oppstår.

Det handler om kontradiksjon: Den ansatte må få mulighet til å imøtegå beskyldninger. Noen ganger er de helt feil. Andre ganger kan den ansatte ha handlet kritikkverdig, men kanskje ikke så alvorlig som man skulle ha det til. Dette er viktig for å rydde unna problemer og sette riktig straffenivå.

Videre handler dette om at ansatte som begår feil eller blir utsatt for kritikk, normalt bør få korreks og en sjanse til å forbedre seg. Å miste jobben er noe av det verste som kan ramme oss.

Og her kan det ligge et problem. Basert på det som så langt er kjent i media, kan en del tale for at krenkelsene - altså Davys «grafiske» språk - neppe er blitt påtalt overfor Davy selv.

Hva er da rett konsekvens av episodene og hvem bærer hovedansvaret?

Bør Davy miste jobben og livsgrunnlaget han har hatt siden 1992? Eller faller dette på kvinnene som ikke turte å si noe? Eller kanskje på ledelsen?

Etter arbeidsmiljøloven § 15-7 kan arbeidstakere bare sies opp dersom arbeidstakers adferd gir «saklig grunn» til det.

Terskelen er i utgangspunktet høy, og Høyesterett har tydelig markert ledelsens ansvar i dette. Hovedansvaret for å bevare et forsvarlig arbeidsmiljø hviler på ledelsen. I arbeidsmiljøloven § 4-1 heter det at

«Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. (...) Virksomheten skal innrettes for arbeidstakere av begge kjønn.»

Pornonedlasting

I 2005 hadde Høyesterett en sentral sak oppe til avgjørelse - den såkalte ConocoPhillips-saken. To plattformarbeidere hadde fått sparken etter å ha sittet på plattformen og lastet ned porno. «Irregulær surfing og nedlastning av pornografisk materiale», som det heter i dommen.

Dette var voksne mannfolk som selvfølgelig meget godt visste at det de gjorde langt fra var ok. Men fortjente de å få sparken?

Nei, mente Høyesterett, selv om surfing på sånne nettsteder innebar en forøket risiko for (data)virus, og dessuten var klart forbudt i henhold til selskapets interne regler. I stedet fikk de to ansatte erstatning fra oljeselskapet.

Avgjørende i dommen var at ledelsen, i nærmere fem år, hadde latt sine ansatte surfe fritt etter porno uten å gjøre noe med det. Hovedgrunnen til at arbeiderne vant rettssaken, var altså oljeselskapets svake og unnfallende ledelse. Høyesterett uttalte blant annet:

«At ledelsen over så lang tid har vært oppmerksom på et omfattende misbruk uten aktiv oppfølgning av reglene, har betydning også fordi det kunne være egnet til å skape det inntrykk hos de ansatte at man så gjennom fingrene med dette. Særlig i lys av at surfing på og nedlasting av nettsider med pornografisk innhold etter ledelsens oppfatning utgjorde en særlig sikkerhetsrisiko for dataanleggets operative funksjon, ville det ha vært nærliggende å iverksette nærmere undersøkelser.»

Ekofisk-senteret luftfoto

STATUS QUO: Antakelig var det kjedsomhet som drev ansatte til usømmelig tidsfordriv på Ekofisksenteret, her avbildet.

Ledelsen

Tilbake til Davy og TV 2.

Kvinner som ikke tør si ifra, kan man ha forståelse for. Formelt og juridisk var Davy neppe en leder i TV 2, men hans toneangivende figur ville kunne demotivere klager, eksempelvis av frykt for utfrysning i miljøet.

Dette kan imidlertid neppe være avgjørende, da det uansett kommer frem i media at en del kvinner likevel sa ifra og «advarte» om Davy Wathne. Til ledelsen.

En av dem sier det slik:

«Jeg meldte fra til nærmeste leder som sa «at Davy ikke mente noe med det, at det var sånn han var, og at vi måtte tolerere det».

Jeg skal ikke sitte her og være dommer over disse «episodene». Publikum vet ikke hva som er sagt eller i hvilken setting. Jeg skal heller ikke påstå at Davy er den eneste eller den «verste». Det har i det siste vært skrevet og snakket mye i media om antasting og trakassering i regi av andre TV 2-ansatte.

Men hvis Davy Wathne har gått over grensen, har nok TV 2-ledelsen et stort problem. Dersom dette har foregått i årevis - og Davy Wathne har jo vært i TV 2 siden oppstarten i 1992, hviler hovedansvaret for det hele uvegerlig tungt på TV 2s sjefer.

Ansatte med berettigede klager har et selvfølgelig krav på vern. Det er egentlig ikke tilgivelig dersom kvinner i år ut og år inn har gått rundt og følt på et konstant ubehag på jobb i TV 2, som ledelsen bevisst har sett mellom fingrene med. Feigt lederskap, i beste fall. 

Og den ansatte som blir beskyldt, har i utgangspunktet krav på advarsel og en ny sjanse før ledelsen raserer livsgrunnlaget til vedkommende.

Riktig ille er det hvis trakassering har blitt betraktet som direkte akseptabelt av ledere: «Dette må du finne deg i». Det kan ha pågått uavbrutt i årevis. Ikke til ledelsen selv sa "stopp, dette er for drøyt", men til problemet vokste seg så stort at saken eksploderer i media. Det er da ikke kvinnene, men eksplosjonen, som får ledelsen til å handle. Fordi  "the shit hits the fan" og media krever handling.

Og hoder på et fat. Hoderulling er nå uunngåelig. Men hva er ledelsens svar på det? Jo, ledere som i årevis har forsømt seg og egentlig selv burde tatt sin hatt og gått, redder skinnet ved å sparke andre. Skandalen er da total.

Dømt til fengsel for uthenging på sosiale medier

Det er grunn til å advare mot «naming and shaming» i media. Før helgen ble en person dømt til 75 dagers fengsel for «privat rettshåndhevelse» på sosiale medier.

Av Carl Bore, advokat (H) og partner i Dalan advokatfirma DA

Det er så forkastelig: Menn, for det er særlig menn, som voldtar, beføler kjønnsorganer og bruker sin posisjon som filmregissør eller leder til å tiltvinge seg sex eller til å seksuelt trakassere.

#Metoo-debatten, som startet med sexskandalene rundt den mektige Hollywood-produsenten Harvey Weinstein, ruller nå også over Norge. Forrige helg ble den antent ved Aleksander Schaus tvitring av 24 grove hendelser i Medie-Norge.

SKAPTE FLODBØLGE: Slik bidro Aleksander Skau til en flod av nye beskyldninger og berettelser om trakasseringer i og utenfor Medie-Norge.

Bør mennene identifiseres? Skjelettene, episodene og berettelsene om trakassering, velter nå ut i offentligheten i årets trolig viktigste debatt. Men bør mennene også identifiseres med navn og bilde, uthenges i medienes gapestokk til spott og spe og advarsel for alle?

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen er blant dem som vil dra debatten videre og få opp navn. Det er menneskelig: Slike individer vil man i bunn og grunn alt vondt. De bør etterforskes, straffes og settes bak lås og slå, der det er riktig.

Men «naming and shaming» i mediene før sakene er klarlagt, er det grunn til å advare mot. Og det er et sunnhetstegn at mediene nå tenker seg om.

Forkastelige handlinger. Før helgen falt en dom i Kongsberg tingrett om et lignende tilfelle. Tiltalte hadde her lagt ut Youtube-videoer med fullt navn og bilde på fem personer. Videoene fikk voldsom spredning. Det fremgikk av videoene at de fem kunne mistenkes for grooming av barn gjennom internett, altså helt forkastelige handlinger i og for seg.

Formålet med uthengingen i videoene var aktverdig nok: Å straffe de fem mennene.

I ettertid viste det seg imidlertid uheldig å felle denne «Youtube-dommen» før sakene var etterforsket av politiet. Av de fem sakene, endte det kun med reaksjon i to av sakene, hvorav én lagmannsrettsdom og ett forelegg. I en tredje sak var det ikke grunnlag for etterforskning. De siste to sakene ble etterforsket, men henlagt.

75 dagers fengsel for Youtube-outing. «Uheldig» er egentlig mildt sagt, for videoene fikk alvorlige konsekvenser for de involverte. Tiltalte som la ut filmene, ble dømt til 75 dagers fengsel, hvorav 30 dager ubetinget. I dommen heter det blant annet at:

«Som nevnt fikk publiseringen dramatiske konsekvenser. (...) Tiltalte forklarte i avhør at da filmen av A lå ute i ca. et døgn ble den delt over 17 000 ganger. B forklarte at den siste publiseringen av filmen av ham på Youtube hadde 2,5 millioner visninger. (...) Denne saken viser hvor store ringvirkningene av slik publisering på internett kan bli.»

En av dem ble

«angrepet av en mann med balltre og slått i kjeven. Ved en annen anledning ble han truet av en mann som holdt en revolver mot hodet hans og sa at han burde vært død. (...) Han forklarte at han i en episode var så langt nede at han ønsket å avslutte livet sitt. Han har flyttet utenlands fordi det ble vanskelig å bo i Norge. Han er redd, og ser seg hele tiden over skulderen. (...) Hans ekskone har hatt hærverk på bilen sin utenfor huset. For datteren hans gikk det hardt utover hennes skolegang.»

I nevnte lagmannsrettsdom, den der den ene altså ble domfelt for grooming (LF-2016-106879), uttrykte retten

«sterk misbilligelse overfor denne form for privat rettshåndhevelse med påfølgende offentliggjøring på ulike nettsider - før saken er blitt etterforsket av politiet og saken eventuelt iretteført for domstolene».

 OUTET PÅ YOUTUBE: Bildet viser hvordan domfelte filmet og eksponerte personer mistenkt for grooming. (Her tilføyd sladd.)

Gapestokkenes tid er forbi. Dette handler ikke om å bagatellisere handlinger til mulige seksualovergripere. Det handler om at befolkningen hverken skal eller kan gjøre jobben som politi og domstol. Politiadvokat Kjell Johan Abrahamsen i Buskerud har sagt det slik:

«Gapestokken tilhører en forgangen tid, det hører ikke hjemme i 2016. Vi må huske på at vi lever i en rettsstat, folk er uskyldige til de er domfelt.»

Det gjenstår å se om Kongsberg tingretts dom blir anket, og hva utfallet av en eventuell ankesak blir.

"Fuck you rapist bastard" - outet som voldtektsmann. En rykende fersk dom fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), Egill Einarsson mot Island, avsagt 7. november, kan imidlertid tyde på at tingrettsdommen er korrekt.

Bakgrunnen var at Einarsson på en åpen Instagram-profil ble outet som voldtektsmann. Et bilde av Einarsson ble publisert med et opp ned-kors på pannen og teksten «Fuck you rapist bastard» over bildet. En uke tidligere hadde etterforskning av to voldtektsanklager mot Einarsson blitt henlagt på grunn av manglende bevis.

"FUCK YOU RAPIST BASTARD": Dette skal være Instagram-posteringen som krenket personvernet til Egill Einarsson, her avbildet.

Einarsson krevde senere straff og erstatningsansvar for innehaveren av Instagram-profilen, men fikk ikke medhold i de islandske domstoler. Einarsson reiste da sak for EMD med påstand om at dommene krenket hans personvern etter EMK artikkel 8, og Einarsson vant i EMD: Angrepet på Instagram var ikke vernet av ytringsfriheten.

EMD la vesentlig vekt på at posteringen inneholdt anklage om et alvorlig straffbart forhold, voldtekt, som det ikke forelå bevis for. Etter sikker EMD-praksis krever alvorlige anklager et solid faktisk bevisgrunnlag.

Dommen er imidlertid også interessant fordi Einarsson vant i EMD til tross for at han er en kjent mediepersonlighet på Island, og dessuten i forkant hadde gått ut med friske og provoserende medieutsagn om voldtektsanklagene. EMD skriver:

«When [Einarsson] appeared in the aforementioned newspaper interview and employed provocative, if not derogatory, comments about others, including the girl who had accused him of sexual violence, he launched a public debate and should, moreover, have known that his comments would result in strong reactions from those who strongly disliked his abovementioned views».

Relevant også i Norge. Dette er også relevant for norske forhold: Mange av historiene som nå sirkulerer i mediene og på sosiale medier, gjelder nettopp svært kjente personer hvorav flere også kan ha kommet med «hårete» uttalelser om forholdet til det annet kjønn, mv.

Men dette er altså ikke nok til å legitimere publiseringen av grove anklager som ikke kan dokumenteres. Bevisføringsplikten er i prinsippet den samme for nasjonale medier som for enkeltpersoner som henger ut andre på sosiale medier.

#metoo #stilleforopptak

Nerdrum slipper fengsel - grunnen er hemmelig

Kunstneren Odd Nerdrum er dømt til å sone ett år i fengsel. Dommen er alvorlig og gjelder grovt skattesvik ved at han unnlot å innberette sju millioner i inntekt fra malerisalg.  

Nylig ble imidlertid Nerdrum benådet av Regjeringen, melder Dagens Næringsliv. Det betyr at han likevel slipper fengselsstraffen sin. Men begrunnelsen for benådningen er hemmelig.

Likhet for loven. Likhet for loven følger av Grunnloven § 98 og er en grunnpilar i enhver rettsstat. Det undergrave borgernes tillit til myndighetene og respekten for loven hvis noen slipper straff for forbrytelser de fleste straffedømte må betale dyrt for.

Det skal svært mye til for å bli benådet. Av de totalt 10.411 som i 2010 ble idømt fengselsstraff, ble tjue benådet. Regjeringens benådningsadgang etter Grunnloven § 20 er ment som en ren «sikkerhetsventil» for å hindre de verste utslag av straffeloven. Bare hvor fengsel blir en helt ekstraordinær påkjenning for domfelte, er det aktuelt å vurdere benådning.

DN-avsløringen i 2005. Det har til ulike tider blitt hevdet at benådningsreglene misbrukes for å frigi kriminelle som egentlig skulle sittet i fengsel.

I 2005 avslørte Dagens Næringsliv at to erfarne og meritterte helsepersonell - en psykiater og en psykolog - i stor skala hadde solgt falske legeattester til kriminelle som søkte benådning, behagelige soningsforhold og liknende. De to ble senere dømt til 2,5 års fengsel og fratatt lisensen.

Den ene av «kundene» var en straffedømt kunsthandler. Han hadde tidligere fått avslag på benådning, men lyktes med bistand fra sine nye «hjelpere». Benådningen av kunsthandleren var som vanlig hemmeligstemplet, og Justisdepartementet avslo tre ganger DNs innsynsbegjæringer. Senere ble altså psykiateren og psykologen dømt til strenge fengselsstraffer.

Treholt-saken. Den saken gjaldt altså korrupsjon. En annen kjent «skandalesak» er benådningen av spiondømte Arne Treholt den 3. juli 1992. Da hadde han sonet under halvparten av fengselsstraffen sin. Kritikerne hevdet her at Brundtland-regjeringens benådning var partipolitisk motivert. Jusprofessor Fleischer mente at flere av statsrådene som stemte for benådning, kunne være inhabile grunnet vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte, og legene som anbefalte benådning kjente visstnok Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five var «rystet» over det hun mente så ut som en særbehandling av Treholt i slike saker. VG skrev på lederplass at «Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn.»

Benådningen var altså begrunnet med at Treholts helse var for dårlig til å sone. I ettertid har Treholt hatt stor suksess som investor i utlandet.

HJEMME: Treholt i sitt mangeårige hjemsted på Kypros.

Taushetsplikt og transparens. Folk flest får altså ikke vite hvorfor kunstmaler Odd Nerdrum er blitt benådet når han egentlig skulle ha sonet ett år i fengsel. Begrunnelsen er hemmeligstemplet og unndratt offentlighetens søkelys.

Transparens er en grunnstein i en velfungerende rettsstat. Ting vil stort sett gå rett for seg hvis makthaverne vet at de kan kikkes i kortene. I lys av at benådningsinstituttet altså kan misbrukes, er det problematisk at grunnlaget for benådning er undergitt full taushetsplikt etter offentlighetsloven og forvaltningsloven § 13.

Denne taushetsplikten, som omfatter «noens personlige forhold», har gode grunner for seg: Personlige helseopplysninger er sensitivt og noe offentligheten i utgangspunktet ikke har noe med.

Dette stiller seg imidlertid annerledes i straffesaker, hvor utgangspunktet er at vedkommende har «brutt samfunnskontrakten». Ved grove lovbrudd som kvalifiserer til fengsel - samfunnets strengeste reaksjonsform, er saken ikke lenger en privatsak men vedkommer allmennheten. Det er derfor det offentlige griper inn, arresterer, etterforsker o l. Videre er rettssaker og dommer generelt offentlige selv om de ikke sjeldent omtaler svært personsensitive forhold som for eksempel helseopplysninger.

Nerdrum-saken. Etter det som er kjent i media, foreligger ingen spesiell grunn til å hevde at benådningen av Nerdrum er uriktig, men det er likevel beklagelig at lovverket hindrer innsynet i begrunnelsen og i dokumentene benådningen av Nerdrum bygger på.

Også konkrete forhold ved saken kan tilsi at benådningsgrunnlaget burde vært offentlig. For det første er saken alvorlig. Når Nerdrum unnlot å innberette sju millioner kroner i inntekt, betyr det at staten gikk glipp av om lag 3,5 millioner skattekroner. I den rettskraftige lagmannsrettsdommen heter det at «Overtredelsene er begått på en utspekulert måte som har gjort det vanskelig og tidkrevende å avdekke forholdet. Både varigheten og gjennomføringsmåten viser at Nerdrum har hatt et fast forsett om å unndra store inntekter fra beskatning». Retten konkluderte videre med at hans helsetilstand ikke påvirket hans forståelse av skatteplikten: «Lagmannsretten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at Nerdrum har handlet forsettlig, og utelukker at hans psykiske lidelse har hatt noen betydning for hans forståelse av utbetalingene og skatteplikten», heter det i dommen.

SLOTTSEIER: Ved utgangen av 2012 ble Nerdrum ansett å vært god for minst 80 millioner kroner, og eide bl a dette franske slottet - Chateau de Banlieue - i utkanten av Paris.

For det andre har rettsapparatet allerede vurdert at Nerdrums helsesituasjon ikke tilsier at han skal slippe fengsel. Ifølge lagmannsrettsdommen er Nerdrum plaget av Tourettes syndrom, som han har hatt siden barndommen. Etter en sammenlikning med liknende høyesterettssaker, avslo domstolen å gjøre hele Nerdrums straff på ett år og åtte måneder fengsel betinget. Kun 8 måneder ble gjort betinget. («Betinget» = skal ikke sones.) Dette har altså med likhet for loven å gjøre.

Det sitter mange i norske fengsler med til dels store helseproblemer uten at de benådes og slipper ut før tiden.

For det tredje følger det dermed også av dommen at vesentlige helseopplysninger om Nerdrum allerede er offentliggjort.

For det fjerde er det ikke bare domstolene som har konkludert med at Nerdrums helse ikke er alvorlig nok til å slippe soning. Nerdrums etterfølgende benådningssøknad ble nemlig først avslått av Justisdepartementet, som således også mener at Nerdrum ikke har gode nok helsemessige grunner til å benådes, sammenliknet med andre søkere av benådning.

Det har dermed desto større interesse å se begrunnelsen for at Regjeringen har vurdert dette annerledes.

For det femte skal det, meg bekjent, i motsetning til i Treholt-saken ikke foreligge spesielle partibånd e l mellom Nerdrum og regjeringsmedlemmene som benådet ham, men det er likevel egnet til å svekke borgernes tillit til prosessen at Nerdrums forsvarer vitterlig er stortingsrepresentant (vara) for det dominerende regjeringspartiet Høyre.

For det sjette er det av generell offentlig interesse hvem legen eller legene som skrev Nerdrums legeerklæringer er, ref historikken med legeerklæringer i 1993 og 2005 som ble trukket i tvil.  

En del vil si det er en overdrivelse å spørre om systemet særbehandler en internasjonal kunstner og andre privilegerte nordmenn foran «menigmann», men tanken blir uvegerlig tenkt rundt omkring. Full åpenhet om benådningsgrunnlaget ville ha satt en stopper for spekulasjon i denne retning.

Hvorvidt Nerdrums helse har forverret seg i ettertid, eller om det foreligger andre forhold, blir, sett fra allmenhetens ståsted, en spekulasjon. Det er heller ikke kjent hvorvidt en eventuelt ny helsemessig svekkelse er tilstrekkelig til å begrunne benådning. Mangelen på innsyn i saken er uansett uakseptabel.

Forvaltningsloven er for tiden under revidering. Saken belyser et punkt i taushetsplikten som absolutt bør revurderes.

«Hatprat» i valgkampen

HØYRESIDE VS VENSTRESIDE?: Innvandringsminister Sylvi Listhaug og jusprofessor Mads Andenæs

Menneskerettsprofessor Mads Andenæs på juridisk fakultet i Oslo er i hardt vær etter å ha kastet seg for fullt inn i valgkampen.

Tirsdag bekreftet politiet at den savnede BI-studenten Rakavan Jeevaharan er funnet død i Nidelva i Trondheim. På Twitter la Andenæs da ut link til avisoppslaget "Savnet BI-student funnet død", ledsaget av følgende tweet:

«Tragedie. Hatprat fra statsråd kan bidra til vold».

TWEETEN: Faksimile fra Andenæs' Twitter-konto.

Andenæs har bekreftet at han med «statsråd» siktet til innvandringsminister Sylvi Listhaug. Noen dager tidligere trakk for øvrig Andenæs, på NRK radio, en slags parallell mellom Listhaug og Nazi-Tysklands behandling av jødene.

Når den - angivelige - volden endte i dødsfall, blir dette i realiteten en beskyldning om at man kan ha medvirket til drap. I tweeten har Andenæs dermed i praksis beskyldt en minister for det.

Endog uten at det er holdepunkter for noen form for voldshandlinger mot avdøde, langt mindre drap. Faktisk har politiet avkreftet dette.

Drapspåstander uten faktisk dekning fra en jusprofessor er i seg selv oppsiktsvekkende nok.

La meg presisere med en gang at tweeten ikke kan forstås som at Listhaug fysisk sett har begått drap eller fysisk har medvirket til et drap. Det Andenæs sier, er at Listhaug gjennom hatprat mot innvandrere kan ha medvirket til drap (herunder vold med dødelig utfall).

Det er uansett ikke hyggelig å bli beskyldt for medvirkning til drap, på den ene eller andre måten. Spørsmålet er om dette også kan ha rettslige konsekvenser for professor Andenæs.

Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMDs) praksis er etter hvert omfattende og inneholder også en noe parallell sak fra 2003, Pfeifer mot Østerrike (12556/03):

Våren 2000 begikk en østerriksk professor -  Werner Pfeifenberger - selvmord. Bakgrunnen var at han i 1995 hadde skrevet en artikkel der han bagatelliserte nazi-regimets forbrytelser mot jødene, noe han naturlig nok fikk mye kritikk for. Blant kritikerne var journalisten Karl Pfeifer, som samme år skrev en kommentar der han i røffe ordelag angrep professoren for nazisme.

OVERLEVDE KRIGEN: Journalist Karl Pfeifer er jøde og var 12 år i 1940.

Etter hvert ble professoren også siktet etter lovgivning som forbyr nazivirksomhet, og begikk selvmordet kort tid før saken skulle opp.

Etter dødsfallet publiserte et høyreekstremt magasin, Zur Zeit, sterke beskyldninger mot Pfeifer og andre som hadde kritisert professoren. Artikkelen het «Dødelig dydsterror». Den påstod at Pfeifers kommentar i 1995 hadde utløst en «menneskejakt» som resulterte i professorens død. Pfeifer, og en rekke andre kritikere av professoren, ble omtalt som medlemmer av et «jaktsamfunn» som med naziforbudsloven som verktøy hadde «jaget offeret til selvmord». Også senere tilskrev magasinet sine abonnenter med liknende påstander.

Spørsmålet i EMD var om Zur Zeit var erstatningsansvarlig etter injuriene mot Pfeifer.

I likhet med Andenæs, hadde heller ikke Zur Zeit kommet med beskyldninger om drap i vanlig forstand, men i mer metaforisk retning - en påstand om et slags moralsk ansvar for professorens død.

Den østerrikske stat mente at Zur Zeit-artikkelen derfor måtte være beskyttet av ytringsfriheten, men det førte ikke frem. EMD konkluderte med at personvernet etter EMK artikkel 8 var krenket og dømte Østerrike til å betale den erstatning Pfeifer skulle ha fått i det østerrikske rettsapparatet. 

Dette, mente EMD, måtte bli konsekvensen siden ingen hadde bevist noen faktisk årsakssammenheng mellom Pfeifers artikkel og selvmordet:

«Although it is undisputed that the applicant [dvs Karl Pfeifer] had written a critical commentary on P.'s [dvs professorens] article in 1995 and that, years later, in 2000, P. had been charged under the Prohibition Act in relation to this article and had committed suicide, the defendant had not offered any proof for the alleged causal link between the applicant's article and P.'s death. It is true that statements that shock or offend the public or a particular person are also protected by the right to freedom of expression under Article 10. However, the statement here at issue went beyond that, claiming that the applicant had caused Professor P.'s death by ultimately driving him to commit suicide. By writing this, Mr M.'s letter to the subscribers to Zur Zeit overstepped acceptable limits, because it in fact accused the applicant of acts tantamount to criminal behaviour.

Even if the statement were to be understood as a value judgment in so far as it implied that the applicant and others were morally responsible for P.'s death, the Court considers that it lacked a sufficient factual basis.»

Det kan følgelig argumenteres godt for at også den injurierende tweeten om Listhaug overskrider grensene for ytringsfriheten. Det spørs om Andenæs klarer å vise årsakssammenheng mellom Listhaugs taler og volden/drapet - en hendelse som altså ikke har skjedd, ifølge politiet.

Skulle en domstol komme til at tweeten utløser erstatningsansvar, blir det i så fall ikke første gang dette skjer med en jusprofessor fra Oslo. Enkelte vil huske jusprofessor Ståle Eskeland, som i 2009 ble dømt til å betale en kvart million kroner i erstatning etter injurierende utsagn i Torgersen-saken om at enkelte nærstående personer av drapsofferet angivelig kunne ha begått drapet fremfor domfelte Fredrik Fasting Torgersen. (Eskelands påstander/spekulasjoner var totalt grunnløse.)

TEAM: Eskeland forsøkte å få Torgersens sak gjenopptatt, men lyktes ikke.

Første bud for en menneskerettsprofessor burde være å ikke selv bryte menneskerettighetene. Professor Andenæs har naturlig nok møtt kritikk etter tweeten, hvilket avstedkom en «beklagelse» i nettavisen Abcnyheter. Dessverre får den liten verdi all den tid Andenæs likevel opprettholder og gjentar beskyldningen mot Listhaug langt på vei:

«Jeg sier at det «kan» føre til voldelige handlinger. (...) hatprat kan få konsekvenser, særlig hvis Listhaug skrur sin hat-retorikk videre opp. Det er ikke bra om dette skjerpes. Den som gjør det kan få moralsk ansvar for vold». (Understrekning tilføyd.)

Ikke så ydmykt, kanskje. Uavhengig av jussen bevitner saken manglende impulskontroll når man serverer en tankeløs morgentwitter som får selv Donald Trump til å blekne. En studie av twitterkontoen avdekker ellers en «imponerende produksjon» på godt over 7000 tweets, med omfattende daglig tweeting i august og klar overrepresentasjon av tweets om, og bilder av, Sylvi Listhaug.

En personfiksering?

Det er neppe «etter boken» at en embetsmann i en fri stilling på fellesskapets regning, bruker professortittelen og en uforholdsmessig stor del av dagen på sin valgkamp på Twitter.

 

Derfor er Johaug-dommen for streng

Jeg har vært blant kritikerne av "frifinnelseslinjen" i Johaug-saken. I en idrettsverden som fortsatt gjennomsyres av doping, har ikke systemet råd til å være for naivt overfor utøvere som på den ene eller andre måten har fått i seg forbudte, prestasjonsfremmende stoffer. Hver utøver har et selvstendig ansvar for å unngå det.

Men spørsmålet er hvor strengt systemet bør slå tilbake, og om utøvere som er "tatt i doping" har den nødvendige rettssikkerhet. Med dette menes bl a om systemet evner å behandle like eller liknende tilfeller likt.

Johaug-avgjørelsen fra CAS - idrettens øverste domstol - er lang og grundig.

Og hard. Utestengelsen på 13 måneder fra NIFs domsutvalg i februar i år, er nå jekket opp til 18 måneder. Dermed ryker i praksis ikke én men to sesonger for Johaug, herunder OL i PyeongChang i 2018. Neste OL-mulighet vil være Beijing i 2022 for en utøver som i år fylte 29.

PROKURATOREN: FIS' advokat, Stephan Netzle fra Sveits, fikk medhold i sin strenge straffepåstand mot Therese Johaug.

Avgjørelsen fremstår streng når en sammenlikner med to tidligere CAS-avgjørelser i liknende saker.

Den trolig likeste er Squizzato-saken (CAS 2005/A/830), der en italiensk svømmer også hadde benyttet sårkremen Trofodermin med det anabole virkestoffet Clostebol. Dette var altså nøyaktig samme krem som Johaug er felt for. I avgjørelsen fremholdt CAS bl a at svømmeren

"failed to abide by her duty of diligence. With a simple check, she could have realised that the cream was containing a doping agent, as clostebol is indicated on the product itself both on the packaging and on the notice of use. At least she could have asked her doctor, coach or any other competent person to double-check the contents of the cream bought by her mother.

(...) Furthermore, the Panel is of the view that it is indeed negligent for an athlete willing to compete in continental or world events to use a medical product without the advice of a doctor or, at the very least, a physiotherapist." (Understrekning tilføyd.)

På bakgrunn av dette kan det hevdes at svømmerens skyld, om noe, var større enn Johaugs, ettersom Johaug jo forhåndskonfererte med lege, slik CAS mente at svømmeren burde ha gjort. Johaug fikk endog kremen av en meget erfaren og spesialisert landslagslege, mens svømmerens mor formodentlig ikke hadde noen medisinsk kompetanse overhodet.

Likevel har Johaug altså nå fått en 50 prosent strengere straff enn svømmeren, som slapp unna med kun 12 måneder utestengelse. Med 12 måneder hadde Johaug rukket PyeongChang-OL i februar 2018 uten problemer.

CAS: I dette huset i Lausanne avvikles sakene i Court of Arbitration for Sport (CAS), som er idrettens øverste voldgiftsdomstol.

En annen nokså parallell sak gjaldt den argentinske tennisproffen Cañas (CAS 2005/A/951). Han hadde bedt en turneringslege om medisin mot det som ser ut til å ha vært forkjølelse. Slik medisin ble også skrevet ut, men problemet oppstod ved forsendelsen, som skjedde gjennom en form for kurertjeneste. Medikamentet utskrevet til Cañas ble i den forbindelse forbyttet med medisinen til en annen mottaker, med den følge at Cañas ikke fikk i seg medisinen utskrevet av legen, men et medikament som inneholdt et dopinglistet stoff.

Heller ikke Cañas ble frikjent av CAS, som ila tennisspilleren 15 måneders utestengelse.

Avgjørelsen er interessant fordi også den gjaldt en utøver som, i likhet med Johaug, stolte på legen og ikke gjorde noen egen sjekk av medikamentet. Med en 15-måneders utestengelse til Johaug, kan det se ut til at hun fortsatt ville ha rukket PyeongChang-OL i 2018. 

Cañas-saken er imidlertid særlig interessant fordi CAS også indikerer at tennisspilleren ville ha vært aktsom og unngått utestengelse uten å sjekke medikamentet selv, dersom det uriktige medikamentet hadde blitt gitt utøveren av legen personlig, slik Johaug fikk:

"The question then is whether the Player had a duty to investigate the actual medication that he had received to ascertain whether it was indeed the medication prescribed by the Tournament doctor. (...) It would have been normal for him to rely on the trustworthiness and knowledge of the Tournament doctor if the doctor had handed the medications to him but any professional athlete these days has to be wary when, as in this case, he receives medications which, he knows, have gone through several hands." (Understrekning tilføyd.)

Med en slik vurdering er det vanskelig å se hvorfor Johaug skal utestenges i mer enn 15 måneder. Tvert imot indikerer også denne avgjørelsen en lavere straff til Johaug enn 15 måneder.

Både Squizzato- og Cañas-sakene er eksplisitt nevnt i CAS' nylige avgjørelse om Johaug, idet CAS benytter avgjørelsene som begrunnelse for at heller ikke Johaug kunne anses å være skyldfri.

Desto mer skuffende er det at CAS, når domstolen går over i drøftelsen av Johaugs skyldgrad og straffenivå, overhodet ikke nevner noen av de ovennevnte aspektene ved Squizzato- og Cañas-sakene.

Heller ingen andre liknende saker trekkes inn ved fastsettelsen av straffenivået på 18 måneder.

Det er ingen rimelighet i at CAS kun benytter det som i de to sakene er negativt for Johaug, og unnlater å forholder seg til det som klart taler til hennes fordel.

PANELET: Voldgiftsdommerne som forseglet Johaugs skjebne var, fra venstre, LA-advokat Jeffrey G Benz, rettens formann og London-advokat Romano F Subiotto og finsk advokat Markus Manninen.

Totalinntrykket er at utestengelsen av Johaug i hele 18 måneder fremstår som streng og som et vilkårlig valg fra de aktuelle dommerne i CAS. Det er vanskelig å si at domstolen her har fulgt sine egne avgjørelser. Johaug-avgjørelsen representerer dermed ikke et overbevisende juridisk håndverk - eller "hel ved" om man vil - fra CAS i det som var sakens reelle springende punkt, nemlig lengden på utestengelsen.

CAS' avgjørelse er skuffende streng. Den er ikke god, rimelig eller riktig fordi om den er avsagt av idrettens høyeste domsorgan. Men den er endelig - og man kan dermed ha forståelse for Johaugs reaksjon.

Taximonopolet faller - priskutt i vente

Et ferskt ESA-vedtak har pålagt Norge å avvikle taximonopolet innen to måneder. EFTA er i ferd med å gjøre det Uber ikke klarte.

I ALLE ÅR har det vært et fast tak for antall taxiløyver i hvert fylke. Begrensningen av taxitilbudet gir nødvendigvis høyere taxipriser for forbruker. Det er dette som i korthet kalles «taximonopolet». Det er strengt tatt mer et oligopol, eller ufullkommen konkurranse.

Tidligere ble forbrukeren beskyttet av prisregler som holdt taxiprisene kunstig nede. Prisreguleringen ble imidlertid fjernet i 1999, med eskalerende taxipriser som konsekvens. Dette utløste en galopperende prisvekst. I Oslo viser undersøkelser eksempelvis at taxiprisene steg med over 75 prosent fra 2007 til 2011.

UBER har i senere tid utfordret monopolet ved å sette nye drosjer på veiene uten å definere dem som drosjer. Myndighetene har imidlertid «skåret gjennom» og sagt at dette i realiteten er drosjer uten løyve, altså ulovlig og straffbar drosjekjøring. Forsøket er dermed i praksis slått ned.

Nå utfordres monopolet fra en annen kant, fra en svært mektig utfordrer: EØS.

EØS-AVTALENS REGLER om de fire friheter krever lik rett til å konkurrere over landegrensene. Norge og andre medlemsland plikter å fjerne regler som hindrer utenlandske konkurrenter innpass eller som vrir konkurransen til fordel for nasjonale aktører.

For en tid tilbake ble Norge innklaget til EFTA-systemet av en norsk utfordreraktør, Økotaxi AS, og den 22. februar fattet EFTAs overvåkningsorgan ESA et vedtak («reasoned opinion») som om kort tid trolig for all fremtid vil snu opp ned på taxibransjen:

ESA konkluderer med at det norske taximonopolet strider mot EØS-avtalens krav om fri konkurranse. I vedtaket som er sendt norske myndigheter, pålegges Norge nå å fjerne:

  • the «numerical limitation of licences»
  • løyvehaveres plikt til å være tilknyttet drosjesentral.

ESA mener videre at taximonopolet også på andre måter praktiseres «diskriminerende», altså hemmer konkurranse over landegrensene.

Dersom norske myndigheter sier seg uenig, vil saken kunne gå til EFTA-domstolen for ny vurdering og endelig avgjørelse - en prosess som kan ta flere år.

Rettssak er imidlertid av flere grunner lite sannsynlig:

  • Det er juridisk sett temmelig opplagt at taximonopolet hindrer etableringsfriheten etter EØS-avtalen ved at det hemmer eller hindrer utenlandske selskapers etablering i Norge. En utenlandsk aktør som søker løyve i Norge, vil med stor sikkerhet få avslag med den begrunnelse at alle løyver allerede er delt ut. Oslo har visst nok ikke innvilget en eneste drosjesøknad (fra noen) siden 1999.
  • Norske myndigheter har ved krav fra Esa stort sett bøyd av, for å unngå prestisjenederlaget ved at ESA tar saken til EFTA-domstolen og vinner der.
  • Vi har spesifikt sett at norske myndigheter har bøyd av for ESA i andre saker om norske godkjenningsordninger, som godkjenning av byggefirmaer i byggesaker (fjernet i 2016).


NEPPE INVOLVERT: Taximonopolet kommer neppe opp i EFTA-domstolen.

KONKLUSJONEN ER at norske myndigheter nok vil bøye seg for ESA også her og vedta nye regler om kort tid. Kanskje er et nytt regelverk på plass allerede innen få måneder.

Prisene på taxi vil snart falle, og vil kunne falle betydelig til fordel for norske forbrukere.

Er det riktig at norske regler skal endres for å bedre konkurranseevnen for utlendinger når klagen til EFTA-systemet - som her - kommer fra en innenlandsk aktør?

For ESA og andre EØS-organer er dette likegyldig. De er opptatt av at EØS-avtalen følges uansett hvem som klager. I praksis er det ikke uvanlig at norske bedrifter bruker EØS-avtalen for å deregulere ulike norske bransjer.

HVA VIL SKJE I TAXIBRANSJEN NÅ? I kjølvannet av ESA-vedtaket er det allerede sendt inn et betydelig antall nye løyvesøknader med krav om løyvetildeling uten hensyn til maksimumstaket. Vi vet således allerede at det i det nye norske taximarkedet vil komme til et stort antall nye drosjer, og det kan dermed ventes et større fall i prisene.

De som er redd for en «flom» av nye, useriøse taxisjåfører som konsekvens av EØS, kan trolig ta det med ro. EØS-avtalen gir norske myndigheter rett til regler nødvendig for å sikre god tjenestekvalitet, selv om det eventuelt skulle vri konkurransen.

Kjentmannsprøve i en eller annen form vil for eksempel trolig fortsatt kunne kreves.

En stor taper i det nye drosjemarkedet blir trolig løyvehavere som ikke kjører selv. Det synes lite rimelig at norske forbruker skal finansiere aktører som tar «royalties» fra sjåførene som faktisk erverver inntekten ved å kjøre bilen sent og tidlig. I tillegg til at forbrukerne vil tjene på dereguleringen, vil prisnedgang også gi flere arbeidsplasser enn det vi har i dag.

Dereguleringen åpner også et rom for innovasjon og nye måter å organisere taxivirksomhet på. Uber ser altså nå ut til å bli reddet av «gonggongen».


Kommentaren ble opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 20. april 2017.
https://www.facebook.com/advokatbore/

"Nazifrisør" kan få erstatning

Bryne-frisør Merete Hodne har nå gått til erstatningssak etter å ha blitt hengt ut som "nazifrisør" av revygruppen Løgnaslaget. Jeg har vært gjest i NRK radio og vurdert hennes mulighet for å vinne saken:

Etter rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol har Løgnaslaget motbakke, og er det realistisk at Hodne kan vinne saken. Erstatningskravet på 600.000 kroner virker dog for høyt.

Du kan høre hele intervjuet her - klikk på lenke (fra minutt 10:16):

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01006317/29-03-2017#t=10m16s




 

 



 

«Fake news» i Mahad-saken

Mahad ble fratatt statsborgerskapet og «solgte» dette i media som et overgrep mot en som kom til Norge som 14-åring. Folk ble imidlertid ført bak lyset. Mahad er utvilsomt fra Djibouti og har ikke asylrett. Han løy også om alder: Mahad var myndig da han kom til Norge. Dette er status etter gjennomgang av Oslo tingretts dom.


I OSLO TINGRETT: Mahad Abdi Mahamud

SAKENS BAKGRUNN. Mahad Abib Mahamud kom til Norge i august 2000, angivelig kun 14 år gammel og angivelig som somalisk statsborger. Han skal ha kommet til Norge via Etiopia, som familien utvandret til. Han har i Norge utdannet seg til bioingeniør og greid seg bra.

I 2008 fikk han norsk statsborgerskap. I mai 2015, altså sju år senere, ble det norske statsborgerskapet tilbakekalt etter ny gjennomgang av saken der det konkluderes med at Mahad egentlig er fra nabolandet Djibouti.

Mahad gikk deretter til sak mot Staten for å få kjent tilbakekallelsen ugyldig.

I det som kunne fremstå som en velregissert medieaksjon, løftet Mahad og støttespillerne også saken betydelig opp i riksmedia. Svært sentralt var blant annet poenget om at det var urimelig eller inhumant at Mahad skulle miste sitt statsborgerskap på bakgrunn av en eventuelt uriktig forklaring gitt som barn, altså som 14-åring. Vi husker også bildene av Mahad med norske flagg og rød t-skjorte med påskriften «Jeg er bioingeniør».

Store deler av norsk presse bet på, og pressen skapte til dels sterke reaksjoner i befolkningen mot norske myndigheter. Blant annet ble en minister uriktig hengt ut som skyldig i tilbakekallelsen, og sentrale samfunnsaktører har krevd lovendringer som følge av Mahads sak.

Det er denne saken Mahad nå har tapt i Oslo tingrett, i en dom av 12. mars, som Mahad har varslet at han vil anke.

SAKENS KJERNE. Det sentrale i saken er selvfølgelig om Mahad har gitt riktige opplysninger om opprinnelsesland og identitet. Somalia har vært i langvarig borgerkrig, og i mange år fikk i praksis alle somaliere asyl i Norge. Bakgrunn fra Djibouti gir derimot ikke asyl.

Hvor holdbar er så Mahads historie og hva sier dommen om faktum?

ER MAHAD FRA DJIBOUTI? I henhold til dommen er det mange fakta som knytter Mahad til Djibout som opprinnelsesland:

 

1. Kunnskaper om fransk:

Djibouti er tidligere fransk koloni («Fransk Somaliland»). I motsetning til Somalia, er fransk ett av to offisielle språk, samt undervisningsspråk, i Djibouti.

Mahads karakterer fra norsk ungdomskole omtaler retten slik:

«Mahads karakterer lå stort sett på 2 og 3 (...) I fransk skriftlig fikk han 5 og i fransk muntlig fikk han 6. Dette er svært gode resultater etter 1 ½ års skolegang (...). Mahad har forklart at han kom til Norge analfabet med kun to års koranskole, og at han kun snakket somalisk og litt arabisk.»  

En nevropsykolog uttalte også i 2003:

«Det er slående hvor godt han snakker norsk etter under tre år i landet, men han hjelper seg også med fransk i en del av de språklige oppgavene».

 

2. Mahad har forklart at han driver forretningsvirksomhet i Djibouti. I den forbindelse har Mahad blant annet anskaffet en lastebil som i 2014 ble eksportert til i Djibouti.

 

3. Mahads forretningspartner/bror i Djibouti:

Staten og Mahad har vært uenig om identiteten til personen som tok imot lastebilen i Djibouti.

Staten mener dette er Mahads bror. Mahad hevder han kun er en forretningspartner. Hvis personen er Mahads bror, gir dette ytterligere holdepunkter for at Mahad er fra Djibouti og for at han først kom til Norge som voksen.

Politiet har fått tak i det djiboutiske passet til Abdoulkader Abdi Mohamed, som mannen legitimerte seg som ved mottak av lastebilen. Navnet på hans foreldre i passet, stemmer med navnet på Mahads foreldre. De gav asylforklaringer til norske myndigheter i 2002, i forbindelse med en (mislykket) søknad om familiegjenforening med Mahad. I asylforklaringene bekreftet de å ha en sønn med navn som samsvarer med eier av forannevnte pass.

Nasjonalt ID-senter har også gjort en sammenlikning, en  «morfologisk analyse», av bildet av Mahads bror Abdoulkader i hans gjenforeningssøknad i 2002, med bildet av mannen i Djibouti-passet. Senteret konkluderer med 

«sannsynlighetsovervekt for at det er samme person på bildene».

I Skype-chatter mellom Mahad og forretningspartneren/broren, kommuniseres det gjennomgående på fransk. Mahad har også forsøkt å skjule fransk og temaet Djibouti på internett: I en av chattene ber Mahad vedkommende «å slutte med meldinger som handler om Djibouti fordi myndighetene har begynt å forfølge folk på Facebook». Mahad ber ham også om å slå over fra fransk til somalisk i chatten, hvorpå vedkommende spør «til deg også», hvoretter resten av chattene likevel fortsatte på fransk.

Den 16.2.2017 kl 16.01 sendte staten kopi av chattene, kopi av forretningspartnerens/brorens Facebook-profil og annet materiale til Mahads advokat pr e-post. Om kvelden påfølgende dag registrerte politiet at forretningspartnerens/brorens Facebook-profil var fjernet fra Facebook. To dager senere var profilen tilbake, men da uten profilbildet. Politiets kommentar gjengis slik i dommen:

«dette at profiler endres når politi og utlendingsmyndigheter viser interesse, er noe de ser ofte.»

Mahad har for øvrig forklart at han ikke hadde «forretningspartnerens» telefonnummer, men retten skriver at politiet ved gjennomgang av Mahads mobil likevel fant at Mahad

«har lagret vedkommendes telefonnummer under navnet «Frero», avledet av det franske «frère» - bror.»

Med dette som bakgrunn konkluderte retten med at det foreligger

«vektige indikasjoner (...) for at Mahads forretningspartner i Djibouti er Mahads bror».

I klartekst: Retten legger til grunn at forretningspartneren er Mahads bror og fester ikke lit til Mahads forklaring om dette.

Et poeng i saken er at broren gir ytterligere holdepunkter som knytter Mahad til Djibouti, fordi dette dermed etablerer at Mahad også har familie boende i Djibouti, som Mahad løpende kommuniserer med på Djiboutis offisielle språk fransk.

Betydningen for Mahads alder ved ankomst til Norge, nevnes nedenfor.

Etter domsavsigelsen har Mahad varslet at han vil forsøke å finne personen i Djibouti og ta DNA-test.

 

4. Motstridende forklaringer fra Mahad og andre familiemedlemmer om familien og deres utvandring fra Somalia/Djibouti:

Mahad har for sin del gitt tre forklaringer til norsk forvaltning samt en forklaring nå i retten. Dommen inneholder en omfattende gjennomgang av en rekke motstridende opplysninger i forklaringene. I rettens oppsummering heter det blant annet:

«Retten oppsummerer at forholdene med hensyn til Mahads søsken, deres fødselsår og dødsår fremstår som uoversiktlige. (...) Det som står fast er at Mahad i sine forskjellige forklaringer har forklart seg motstridende om hvem som ble med faren til Kenya da familien flyktet i 1991, og om når og til dels hvor søstrene X og Y døde. 

(...) familiesituasjonen burde i følge Mahads historie ha vært nokså oversiktlig; med ham selv, moren, storesøster Y, storebror Abdoulkader og lillesøster Z, mens X på den tiden bodde med faren i Kenya. På denne bakgrunn virker det påfallende at Mahad gjennom sine ulike forklaringer har forklart seg såpass motstridende som han gjort, om når og til dels hvor søstrene X og Y døde.»

 

5. Mahad har i rettsaken fremlagt identifikasjonsdokumenter fra Somalia som retten, uvanlig nok, rett ut sier er forfalsket.

Da Mahad kom til Norge i august 2000 forklarte han at han var født i 1986, men ikke kjente sin egen fødselsdato. I mangel av andre opplysninger ble han av utlendingsmyndighetene innregistrerte med den tilfeldige fødselsdatoen 11. august 1986.

Men fødselsdato var altså ukjent. Likevel har han nå i rettssaken fremlagt en fødselsattest, angivelig utstedt i 1990 av somaliske myndigheter, som angir fødselsdato 11. august 1986, altså datoen som utlendingsmyndigheten tilfeldig benyttet ved innregistreringen. Det foreligger også en engelsk oversettelse av «fødselsattesten» datert fire dager etter attestutstedelsen i 1990, som retten finner «påfallende».

Mahad har videre fremlagt et somalisk ID-kort også utstedt 1990, med samme angivelige fødselsdato: 11. august 1986. ID-kortet er påført et fotografi av en voksen mann. Høyden er likevel angitt til 110 cm.

Retten sier også:

«Dette er dokumenter som har kommet til i saken etter at utlendingsmyndighetene tok Mahads sak opp igjen, til tross for at det i følge Landinfo ikke finnes noe fungerende registre i Somalia.»

Retten konkluderer etter dette slik om dokumentene:

«Fremleggelse av slike falske identifikasjonsdokumenter er ikke ensbetydende med at Mahad lyver om sin identitet, men etter rettens syn bidrar det til å svekke hans troverdighet.»

 

6. I desember 2008 giftet Mahad seg i Djibouti, med en kvinne som bodde i Djibouti. (Han har senere forklart at de også giftet seg «religiøst» i Etiopia.)

 

7. Det foreligger ulike pengeoverføringer fra Mahad til Djibouti.

 

8. Det er dokumentert at Mahad har reist fire ganger til Djibouti.

 

9. Mahads familie har hus i Djibouti der de overvintrer. Retten utdyper dette slik:

«Om dette har Mahad anført at «En periode med to måneders regntid i året er ikke forenelig med store deler av året. I Etiopia bodde familien i en teltleir, mens de i Djibouti bodde i et hus med betonggulv og murvegger.» (...) Det synes altså å være enighet om at Mahads familie disponerte et hus i Djibouti, et hus som i følge Mahad ble brukt i regntiden to måneder i året».

 

10. Da Mahads far levde, reiste han til Djibouti for medisinsk behandling.

 

11. Mahad har telefonnummeret til djiboutiske øvrighetspersoner, noe retten utdyper slik:

«I Mahads telefonliste har politiet funnet telefonnumre til følgende personer i Djibouti: Helseminister Ali Yacoub Mahamoud, forsvarsminister Hassan Darar Houffaneh og sikkerhetssjef Hassan Said Khaireh. Mahad har anført at det at han har kontaktinformasjon til afrikanske politikere i regionen, er på grunn av hans politiske engasjement. (...) For retten virker det (...) litt påfallende at Mahad skal ha telefonnumrene til disse tre djiboutiske øvrighetspersonene i sin telefonliste».

 

12. Mahad skal også ha forklart at tilbaketrekningssaken startet som følge av at han ble rapportert til norske myndigheter av «spioner» fra nettopp Djibouti (en bakvaskelseskampanje, ifølge hans støttespillere).

 

Det er etter dette totalt sett nokså mye som knytter Mahad til Djibouti, og som gjør at Mahad dessverre ikke fremstår som spesielt troverdig i saken.

ALDER. Om alder heter det i dommen:

«Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren [Abdoulkader]. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.»

I henhold til dette var Mahad dermed mellom 18 og 20 år han kom til Norge, ikke 14 år.

Også asylintervjuet av Mahads far i 2002 underbygger at Mahad var myndig da han kom til Norge. Farens gjennomgang av barnas alder, gjengis slik vedrørende Mahad:

«Mahad, er eldre enn disse, han tror han er rundt 20.»

(Saken fortsetter under bildet.)

«REPUBLIQUE DE DJIBOUTI»: Passet til saksøkers bror, Abdoulkader, født 6. august 1979, nasjonalitet "DJIBOUTIENNE".

RETTENS KONKLUSJON. Retten fester samlet sett ikke lit til Mahads forklaring om opprinnelse og identitet, og Mahad tapte følgelig saken i Oslo tingrett:

«Av rettens foranstående gjennomgang og drøftelse av de ulike sider av bevisbildet i saken, fremgår at retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahad har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap. (...)

Etter denne gjennomgangen er retten ved en samlet vurdering av bevisbildet i saken kommet til at det er sannsynlig at Mahad har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet. Retten mener at det er sannsynliggjort at Mahad og Abdoulkader Abdi Mohamed er brødre, og at Mahad i likhet med sin bror er borger av Djibouti. Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.

Det er åpenbart at Mahad har gitt sin uriktige historie til utlendingsmyndighetene vel vitende om at denne historien var feil, og således "mot bedre vitende" slik vilkåret lyder i statsborgerloven § 26 annet ledd. Det er videre klart at dette har hatt vesentlig betydning for utlendingsmyndighetenes innvilgelse av norsk statsborgerskap til Mahad.

Vilkårene for tilbakekall av Mahads norske statsborgerskap er etter dette oppfylt. Det er ikke hevdet at UNEs beslutning og vedtak om tilbakekall av Mahads statsborgerskap er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.»

Med de fakta og holdepunkter som fremkommer i dommen, virker det juridisk urealistisk at resultatet skulle snu i en ankesak.

Retten har også andre uttalelser som har en side mot samfunnsdebatten, blant annet det at Mahad har greid seg bra i Norge:

«Han har gjennomført en utvikling og integrering her i landet som må sies å være imponerende. (...) Det kan på denne bakgrunn synes urimelig for Mahad, for hans arbeidsgiver og kanskje også samfunnsmessig å utvise Mahad fra landet. 

På den annen side er forholdet Mahad har gjennomført svært alvorlig. Retten legger som nevnt til grunn at Mahad, da han kom til Norge i august 2000, ikke var 14 år og mindreårig, men at han var 19-20 år gammel. Mahad fortalte da sin uriktige historie første gang, en historie han så, med noen variasjoner, har gjentatt i senere intervjuer og søknader om oppholdstillatelser og statsborgerskap, og som han har gjentatt da saken hans nå har blitt tatt opp igjen, senest i sin partsforklaring for retten.

Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 534 heter det:

«(...) Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger (...). Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

(...) Mahad har (...) ikke hatt en "berettiget forventning" om å kunne ha opphold i Norge.

Alvoret i Mahads handling forsterkes ved at han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie, og på den måten lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte. 

(...) Mahad har en tilknytning til Djibouti som ikke gjør det uforholdsmessig for ham å ta opphold der. I Djibouti har han sin bror, og han har forretningsvirksomhet der. Han er en ressurssterk person som behersker både somali og fransk, samt også til dels andre språk. Videre har Mahad en god utdannelse og nyttig arbeidserfaring innen sitt fag.».

Mahad har varslet at han planlegger å flytte til Somalia før anken behandles i lagmannsretten. 

MEDIA. Det må rettes bebreidelser mot mange medier for å tegne bilde av et offer som mistet sitt statsborgerskap angivelig som følge av én forklaring han gav til norske myndigheter som barn.

Han var i realiteten myndig, kom fra Djibouti og har ikke asylrett. Mahad og støttespillerne presenterte en usann historie og journalister misligholdt sin plikt til å granske den kritisk. Historien ble i alt for stor grad svelget rå og avfødte kunstige debatter om eksempelvis hvilke lovendringer som må til og hvor inhumane ministre og andre norske myndigheter var mot en person som kom hit som «barn».

(Saken fortsetter under bildet.)


BESTE SENDETID PÅ NRK: Mahad i Debatten sammen med programleder Ingunn Solheim.

Det var ikke vanskelig for journalister å granske historien. Det selvsagte var å be Mahad dokumentere sin historie, slik også retten har gjort. To enkle tiltak var eksempelvis å be Mahad

  • fremlegge kopi av alle asylintervjuer til norske myndigheter.
  • frita UNE fra taushetsplikten.

Det ville vært god og kritisk journalistikk. På bakgrunn av asylintervjuene og saksopplysninger fra UNE, kunne media om nødvendig gått dypere inn i faktum.

Dersom Mahad hadde nektet på noen av disse to punktene, ville det neppe vært grunn til å publisere særlig mye stoff om Mahad i det hele tatt. Da ville han fremstått som lite troverdig.

Et av flere medier som gikk langt er NRK. Mahad-saken var for eksempel tema for Debatten torsdag 19. januar. Mahad fikk her argumentere tilnærmet uavbrutt og uimotsagt i 10 minutter av NRKs aller beste sendetid på TV. Han ble etterfulgt av arbeidsgiveren, som fikk lovprise Mahad som arbeidstaker.

Og senere i sendingen fikk Mahads advokat argumentere rettssaken uavbrutt og uimotsagt i til fordel for sin klient, og uttalte blant annet at Mahad har en

«usedvanlig sterk sak».

En representant fra UNE stilte også, men ingen i redaksjonen tenkte på å be Mahad løse ham fra taushetsplikt.

Begge debattpaneler som etterfulgte, var sammensatt med overvekt av Mahad-vennlige kontra Mahad-kritiske debattanter - de sistnevnte var Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og FrP-politiker Mazyar Keshvari. Denne metodikken er ikke ukjent fra andre sendinger av Debatten. Det er også underlig å se i ettertid at alle debattanter bl a diskuterte saken på basis av det «mediaetablerte faktum» at Mahad var 14 år da han kom til Norge, alt mens Mahad selv satt ringside i studio og hørte på.

Skal dette være kritisk journalistikk?

Man vil ikke tro at journalister regelrett forfalsker nyheter, men det virker som om gravingen og den kritiske sans forsvinner nå redaksjonen tilbys politisk innbydende konklusjoner. Det er ikke tillitvekkende.

VG-kommentator Hanne Skartveit har nylig skrevet at «norsk presse er blant verdens beste», og feil må aksepteres fordi journalistikk er «historiens kladdebok». Det er imidlertid ikke akseptabelt at kladdeboken er feil i ukesvis og månedsvis. Slike uttalelser bidrar ikke til å styrke folks tillit til media.

Denne gang skal Dagbladets nyhetsjournalister ha honnør for kritisk dekning og gode rettsreferater. Det burde neppe overraske at grundig journalistikk gir god journalistikk. Også Nettavisen og Fredrik Solvang i Dagsnytt Atten hadde balansert og kritisk dekning av saken belyst fra begge sider.

FORVALTNINGEN. Forvaltningen tenker sjeldent nytt, har liten tradisjon for å uttale seg i media og klamrer seg helst til taushetsplikten.

I et samfunn der media er stadig viktigere, blir det for passivt. Forvaltningen har ikke bare saksansvar, men skal også ivareta forvaltningens omdømme.

Dette er eksempel på en sak der også forvaltningen, herunder utlendingsmyndigheter, politi og Regjeringsadvokaten, burde ha bidratt mer til å dempe den ukritiske mediedekningen før rettssaken. Det hjelper sjeldent å vente til domstolens konklusjon foreligger, hvis motparten og media i månedsvis - noen ganger årevis - før dommen har fått banke inn og etablere usannheter i befolkningen. Dette kan gå så langt at når dommen til slutt kommer, blir den betraktet med vantro dersom den ikke er som «forventet».

Dette selv om denne og andre saker viser at det egentlig er norske dommere som ofte er Norges beste «gravejournalister».

Forvaltningsorganer bør informere mer når motparten går aktivt ut i media. Ofte er taushetsplikt til hindrer for god informasjon. Da bør forvaltningen rutinemessig be om at motparten fritar fra taushetsplikt. Hvis svaret er nei, bør forvaltningen i det minste få dette frem i nyhetsdekningen.

«Fake news» i nazifrisør-saken

Et tilnærmet samlet norsk pressekorps gikk sist fredag «fem på» i injuriesaken mellom Bryne-frisør Merete Hodne og revygruppen Løgnaslaget. Nyheten om at Stavanger tingrett mener det er lov å kalle henne «nazifrisør», stemmer nemlig ikke.

ADVANTAGE MERETE HODNE: Torkelsen er "ute og kjører".

SAKENS BAKGRUNN er velkjent: Hodne har tidligere fått en bot på 7.000 kroner etter å ha avvist en norsk kvinne med hijab i salongen sin (saken skal være påanket). Løgnaslaget, ledet av komiker Per Inge Torkelsen, lagde deretter en revyoppsetning der Hodne omtales som «nazifrisør».

Hodne fant seg ikke i ærekrenkelsen og ba Stavanger tingrett om midlertidig avgjørelse (såkalt «midlertidig forføyning») for å stanse videre bruk av nazi-nummeret i revyen.

DET SENTRALE i tvisten er selvfølgelig om de har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør», dvs om dette er vernet av ytringsfriheten.

Stavanger tingretts kjennelse ble kjent fredag 10. mars, og Hodne fikk der ikke medhold i stans av revynummeret.

MEDIA. Stort sett alle norske hovedmedier omtalte samme dag kjennelsen som at tingretten nå har bestemt at det er lov å kalle Hodne «nazifrisør»:

Aftenposten - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Dagbladet: «Frisør Merete Hodne fikk ikke medhold i sitt krav (...) Dermed kan Løgnaslaget fortsette å bruke ordet «nazifrisør»»

TV 2 nett - overskrift: «Komikere får lov å kalle Merete Hodne «nazifrisør»»

Stavanger Aftenblad - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Nettavisen (som viste til Stavanger Aftenblad): «Retten mener Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin»

NRK.no - ingress: «Revygruppa Løgnaslaget kan halda fram med å bruka omgrepet «nazifrisør» i sin revy.»

Dagsavisen: «Løgnaslaget fikk ja til å bruke «nazifrisør»». Ingress: «Stavanger tingrett slår fast at Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin.»

Til dette er det å si at: NEI, tingrettsdommer Magne Revheim Mæland i Stavanger har nettopp ikke slått fast eller konkludert med at Løgnaslaget kan bruker ordet «nazifrisør».

Retten har kun konkludert med at revynummeret ikke kan stanses nå, men holder det åpent både om injurien er ulovlig og om Hodne har krav på erstatning fra Løgnaslaget.

Det kan tilføyes at VG refererte kjennelsen nøytralt og korrekt. Men for øvrig gikk altså norsk presse stort sett «fem på».

De uriktige nyhetsmeldingene spredte seg raskt og ledet til dels til reaksjoner og hoderysting i sosiale medier mot tingretten og tingrettsdommeren. Men altså: Det hele var basert på feil faktum fra media.

FOR ORDENS SKYLD: Hvordan kunne Hodne tape saken uten at retten tok stilling til om bruken av ordet «nazifrisør» er lovlig eller ulovlig?

Dette henger litt forenklet sammen med at Hodne, for å vinne her (dvs for å få stanset revynummeret), måtte oppfylle to kriterier:

A.  At det er ulovlig å bruke ordet «nazifrisør».

B.  At stansing av revynummeret ville spare Hodne for vesentlig skade eller ulempe i tiden fremover (også kalt sikringsgrunn).

Dette betyr samtidig at Hodne ville tape saken dersom hun ikke klarte å overbevise retten om enten A eller B. Konkret kom retten til at kriteriet B ikke var oppfylt, og det var da ikke nødvendig for retten å konkludere på A, dvs på om revynummeret er lovlig eller ulovlig.

I relasjon til punkt B, viste retten til at nesten alle forestillingene allerede var gjennomført, altså at så å si all skade allerede er skjedd, etter rettens mening. Hodne fikk derfor ikke medhold i at stansing av resterende forestillinger ville medføre vesentlig begrensning av skade eller ulempe for Hodne.

Revynummeret ble således ikke stanset.

ERSTATNING. Det Hodne derimot ikke krevde nå, var erstatning. Det skyldes at erstatningssaker har en annen og grundigere behandlingsmåte i retten, og tar lenger tid.

Hodne sier imidlertid nå at hun planlegger erstatningssak mot Løgnaslaget. Injuriesaken er med andre ord langt fra over ennå.

I en erstatningssak vil det utelukkende være spørsmål om det er lovlig for revyen å bruke ordet «nazifrisør». I en erstatningssak vil retten med andre ord ikke kunne unngå å konkludere på lovligheten av ordbruken.

HVA SIER TINGRETTEN OM LOVLIGHETEN? Selv om Stavanger tingrett i den nå avsluttede forføyningssaken altså ikke konkluderte på lovligheten av å kalle Hodne «nazifrisør» i revyen, har likevel retten i sin kjennelse en lang pro & contra-drøftelse av lovligheten. Her gir retten anerkjennelse ikke bare til argumenter fra Løgnaslaget, men i stor grad også og anerkjennelse til argumenter fra Hodne i retning av at «nazifrisør» er ulovlig.

Det eneste Stavanger tingrett således i praksis sier til Løgnaslaget nå gjennom kjennelsen, er at: Dere kan inntil videre fortsette forestillingene deres, men på eget ansvar. Det kan hende dere blir erstatningsansvarlig senere.

Og hvis Løgnaslaget senere blir kjent skyldig i erstatningsansvar, må erstatningen i utgangspunktet bli høyere jo flere forestillinger man har holdt, herunder jo flere forestillinger revyen gjennomfører etter at kjennelsen nå har falt.

Det er derfor sterkt misvisende og feil når medium etter medium likevel refererer Stavanger tingretts kjennelse som en konstatering av at Løgnaslaget har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

(Saken fortsetter under bildet.)


PER INGE TORKELSEN: Kan fortsatt bli historisk...

Avslutningsvis kan det være grunn til å referere avsnitt i kjennelsen der retten sier seg enig argumenter fra Hodne som taler i retning av at revynummeret er ulovlig og i strid med ytringsfriheten. Som man vil se, er det tale om nokså omfattende kommentarer der retten langt på vei støtter Hodne, dog altså uten å konkludere endelig. Merkelig nok er fint lite av dette blitt referert i media hittil. Retten uttaler blant annet:

«(...) ordet er svært negativt, og kan lett assosieres med det å være eller opptre på enkelte områder som en nazist (...)»

«Også ved revyer, hvor satire, ironi og humor benyttes, er det tale om fremføring av beskyldninger for et stort publikum. En beskyldning i så henseende kan da være vel så sårende, og med store skadevirkninger, som om det til sammenligning fremgikk i en aviskommentar eller fra avisens lederartikkel. Det at det benyttes sammen med humor, slår begge veier. En slik beskyldning som her, vil det normalt være svært vanskelig å kunne forsvare seg imot. Det siste blir særlig fremtredende når beskyldningen og harseleringen retter seg mot en enkeltperson, som heller ikke er en høytstående eller fremtredende person i samfunnslivet, og ei heller representerer verken makt- eller myndighetspersoner, verken direkte eller indirekte. I så måte kan angrepet fra scenen, selv om det skjer gjennom ironi og satire, lett bli en offentlig uthengning og få mer preg av mobbehumor mot en enkeltperson, og kan da bli både sårende og skadegjørende.»

«Retten vil (...) rent generelt bemerke at det å bli beskyldt for å være nazi eller nazi frisør, er objektivt sett en alvorlig beskyldning.»

«Retten vil (...) avslutningsvis bemerke at det som nazismen representerer i et historisk perspektiv, særlig på bakgrunn i hva dets idegrunnlag har forårsaket over tid, både hva gjelder masseutryddelsen av jøder jf. Holocaust, drap og forfølgelse av uskyldige i politisk øyemed, men også i forhold til de mange liv og familier som ble ødelagt i kjølvannet av nazismen - både gjennom okkupasjonen her i landet - men også gjennom en brutal verdenskrig, gjør at det fremdeles representerer en alvorlig beskyldning å bli - betegnet eller assosiert med det å være nazist, men dette kan også gjelde nazi, selv om det skjer i regi av et humorshow og revy. Retten vil også legge til at nazismen fremdeles etterlater seg arr og sår hos mange personer i Norge, også den dag i dag. Dette gjelder både fra gjenlevende som opplevde den selv på kroppen, men også fra etterkommere som har sett hva dette gjorde med foreldre, søsken, familiemedlemmer og venner mv., og som i løpet av okkupasjonen var ofre for nazismens brutalitet og konsekvenser.»

Etter mitt skjønn er det god grunn til å tro at Hodne faktisk ville ha vunnet i Stavanger tingrett i spørsmålet om ærekrenkelse med «nazifrisør» er ulovlig, dersom tingretten her hadde vært tvunget til å konkludere om dette.

HOLDBAR JUSS? Det er samtidig grunn til å helle en smule «kaldt vann i årene» her, for argumentasjonen tingretten her trekker frem til fordel for Hodne, er ikke spesielt juridisk. For eksempel er det i disse springende punktene ingen henvisninger til rettspraksis (tidligere dommer) som støtter og underbygger argumentasjonen. Argumentasjonen fremstår dermed som de man litt flåsete kan kalle «ren synsing» og som dommerens private oppfatning av sunn fornuft. Man kan gjerne være enig i dommerens fornuftsfølelse, men solid juss er dette ikke. 

Betydningen av dette viser seg særlig dersom saken går videre til høyere rettsinstanser, altså til lagmannsrett og eventuelt Høyesterett. Hvis man ikke har noe annet enn denne typen argumentasjon - uten støtte i rettspraksis eller andre tunge «rettskilder» - vil argumentasjonen med stor sannsynlighet bli funnet for lett og Hodne vil tape saken i rettsapparatet.

Det finnes rettspraksis som kan gi god støtte i Hodnes sak, særlig fra Den europeiske menneskerettsdomstol, men Stavanger tingrett ser ikke ut til å være oppmerksom på den. Kvaliteten på avgjørelsen påvirkes for øvrig av materialet som leveres i retten.

HALV SEIER TIL HODNE. Hodne har uansett grunn til å glede seg over å ha vunnet en «halv seier» på spørsmålet om ærekrenkelsens lovlighet, idet tingrettsdommeren altså går langt i å støtte Hodne. Kjennelsen kan altså definitivt ikke tas til orde for at Per Inge Torkelsen og Løgnaslaget nå har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

Dette forklarer også hvorfor Løgnaslaget heller ikke fikk erstattet sine saksomkostninger fra Hodne. På saksomkostninger endte det nemlig med at hver av partene bærer sine egne omkostninger

Det er ikke bare norske medier som har kommer gærent ut i refereringen av kjennelsen og resultatet. Også Løgnaslagets og deres advokat Brynjar Melings, uttalelser etter at kjennelsen falt, kommer i et noe underlig lys. Advokat Brynjar Meling blir eksempelvis sitert slik i Aftenposten:

«Det er en seier for ytringsfriheten. En viktig avgjørelse. Den viser at også humorister har et stort slingringsmonn i hvordan de kan ytre seg i samfunnsdebatten».

En seier for ytringsfriheten og stort slingringsmonn for hvordan humorister kan uttale seg? Det er nesten så man kan lure på om advokat Meling i det hele tatt rakk å lest kjennelsen før han uttalte seg i media. Man kan også lure på om feilfremstillingen av kjennelsen i media har sammenheng med dette.

Etter rettspraksis vil erstatningen kunne komme opp i et sekssifret kronebeløp for Melings klienter, Løgnaslaget, dersom de skulle bli funnet skyldig. 

BRYNJAR MELING: Glad i å spissformulere i media.

 

100-årig byggeforbud stoppet utbygger - ny dom

En ny lagmannsrettsdom gir et privat byggeforbud («villaklausul») forrang foran Småhusplanen, Oslo kommuens viktigste reguleringsplan. Dommen er et kraftig varsku til utbyggere og et håp for naboer som vil stanse fortetting i nabolaget sitt, også utenfor Oslo.

 




Bevaring eller modernisering? Villaeiere setter slett ikke alltid pris på det siste.

BYGGEFORBUD VS. REGULERINGSPLAN: HVA GJELDER? Kommunen styrer fortetting og annen bruk av eiendom gjennom reguleringsplaner. Disse kan kollidere med privatrettslige byggeforbud, altså forbud som typisk en tidligere eier har tinglyst på et område for å bevare byggeskikk og særpreg.

Et sentralt spørsmål innen boligbygging er om reguleringsplaner som gir lov til å fortette, går foran private byggeforbud.

Det typiske er at en utbygger vil utvikle og fortette, mens naboer forsøker å stanse dette med et - gjerne gammelt - byggeforbud.

Gjeldende rett var tidligere at byggeforbud ved motstrid alltid måtte vike for reguleringsplaner. Lenge ble derfor byggeforbud tillagt liten interesse.

Ting endret seg radikalt i 2008 med Høyesteretts avgjørelse i Naturbetongdommen (Rt 2008 s 362), som på mange måter har snudd ting på hodet. Utgangspunkt og hovedregel er nå at byggeforbud ikke viker for reguleringsplanen. Unntak er mulig men må begrunnes konkret i den enkelte sak.

Dommen var godt nytt for mange villaeiere ettersom den åpner et rom for å bekjempe fortetting med byggeforbud. Samtidig er dommen vag på akkurat hvor grensen går: Den gir ikke klar svar på om naboene til syvende og sist vil komme seirende ut med sitt byggeforbud, herunder etter en vurdering av mulige unntak til fordel for utbygger.

VILL, VILLERE, VILLAVEIEN 27? Småhusplanen i Oslo (S-4220) er en fortettingsplan og Oslos trolig viktigste reguleringsplan. Den gjelder for nærmere 30.000 eiendommer.

Småhusplanen var også utgangspunktet for rettssaken om Villaveien 27 på Frøen i Oslo, der det står en eldre enebolig på Småhusplan, med tomt på vel 1,2 mål. Her var det utbygger Bergskogen Eiendom AS som hadde fått naboene på nakken. Kommunen hadde gitt klarsignal til fortetting, men naboene trakk frem en villaklausul fra 1916 som bl a sier at

«tomten maa kun bebygges med en villa».

For å gjøre en lang historie kort, trakk utbygger og Småhusplanen det korteste strået i Borgarting lagmannsretts nylige dom av 30.1.2017.

Et unntak som gjør at utbyggere kan vinne, er hvis det er «direkte motstrid mellom formålene bak servitutten og reguleringsplanen», eller hvis etterlevelse av byggeforbudet vil føre til «meningsløs ikke-bruk» eller ha «utilsiktede følger». Disse formuleringene viser altså at jussen på dette området er vag.

Etter lagmannsrettens mening slo ikke dette unntaket inn her. Lagmannsretten pekte på at Småhusplanen ikke er laget spesielt for å regulere Villaveien eller Frøen-området. Den er ment for store områder - store deler av Oslo. Det kunne dermed ikke påvises «direkte motstrid» mellom formålet bak Småhusplanen og dette byggeforbudet.

Dommen indikerer at utbyggere neppe vil vinne frem med dette unntaket uansett hvor i Småhusplanen eiendommen ligger.

Lagmannsretten avviste også at byggeforbudet medførte «meningsløs ikke-bruk». Man kunne ikke si at store arealer ble liggende brakk, eller liknende. Fordelingen av hus og hage på stedet var fornuftig nok. Ei heller oppstod det «utilsiktede virkninger», ettersom hensikten med servitutten nettopp var å hindre fortetting og å bevare nabolaget.

Lagmannsretten vurderte også om byggeforbudet hadde falt bort på grunn av utvikling og modernisering i området. Man gjør da en totalvurdering av bl a byggeforbudets alder, i hvilken grad byggeforbudet er blitt respektert eller brutt i området og for øvrig om området har forandret eller beholdt sitt særpreg.

Dette villaområdet er et typisk vestkant-område der det opprinnelige særpreget ifølge retten var godt bevart. Det hadde skjedd etterfølgende forandringer og utbygginger i området, men ikke i så stor grad at byggeforbudet kunne overses: Det var tale om «få endringer og de få nybyggene som er kommet er trukket ut i bakkant, et stykke unna hovedhusene og har underordnet seg disse i størrelse og utforming, uttalte lagmannsretten, som også mente at boligene langs veien lå konsekvent bak samme «byggelinje».

Naboene kom dermed seirende ut av slaget. Utbygger tapte fullstendig med omkostninger og utbyggingen er stanset.

NOEN TANKER ETTER DOMMEN. Dommen er et kraftig varsku til utbyggere også utenfor Oslo. Tomtemangelen i pressområder er nå så stor at det oftest er «Texas» i budrundene og vinneren er helt nødt til å innkalkulere maksimal tomteutnyttelse. Hvis utbygger ikke gjør hjemmeleksa si og sjekker heftelser grundig, risikerer man å oppdage at man har forregnet seg grovt når en nabo så kommer trekkende med «gamle dokumenter». Utbyggere kan få seg en grundig lekse for fremtiden.

Dommen er samtidig en oppfordring til irriterte naboer om å gjøre en grundig sjekk av heftelsene på utbyggers eiendom, herunder også «gammel grunnbok» og eiendommer byggetomten er fradelt fra. Finner man et byggeforbud, vil naboene kunne ha en sterk sak. Her ble altså et 100-årig byggeforbud stående og lagmannsretten ser ikke ut til å ha lagt noe vekt på alderen i dette tilfellet.

Avslutningsvis nevnes at dommen ikke er endelig (rettskraftig). Ankefristen til Høyesterett går ut rundt månedsskiftet februar/mars 2017. Statistisk blir kun ca 10 prosent av ankene tatt inn til behandling i Høyesterett.

**

Tilføyelse 2.6.2017: Lagmannsrettsdommen er nå endelig (rettskraftig). Utbygger forsøkte å anke dommen videre, men Høyesterett gav ikke tillatelse til ny ankebehandling der.

 

Skrevet av: CARL BORE, ADVOKAT OG PARTNER I DALAN ADVOKATFIRMA
bore@dalan.no - WWW.DALAN.NO
facebook.com/advokatbore

Hvordan reklamere riktig?

FOR DE FLESTE AV OSS er boligen den største investeringen vi gjør. Overtar man en bolig med feil og mangler, kan kjøper ha krav på store summer i prisavslag og erstatning fra selger.

Kjøper må imidlertid også reklamerer i tide og på riktig måte. Ellers mister kjøper normalt hele erstatningen og kan pådras store store tap og reparasjonskostnader, mens selger går fri.

Men vet du for eksempel hvor lang tid du har på å reklamere i tide?

I denne videobloggen tar advokat Carl Bore i DALAN advokatfirma DA deg raskt gjennom det viktigste du må vite om reklamasjon:

(Klikk på bildet nedenfor for Youtube-avspilling.)

VIq-AS0zFQk

HAR DU ET SPØRSMÅL OM JUS? Poster det gjerne nedenfor eller send det på e-post til advokat Carl Bore (bore@dalan.no) og spørsmålet kan bli besvart per e-post eller i en fremtidig videoblogg (anonymt). Takk for alle bidrag til konkrete temaer, gjerne fra "virkelighetens verden".

DALAN advokatfirma DA: www.dalan.no
CV: dalan.no/ansatt/carl-bore
Facebook: facebook.com/advokatbore

Youtube: advokatBLOGGEN

Musikk: Heartbeat - DJ John Val'a (C) 2017.

Stikkord: salg av bolig, kjøp, fast eiendom, erstatning, eiendomsmegler, megler, ansvarsforsikring, ansvar, advokat, søksmål, saksøke, forsikring, advokatkostnader, eiendom, feil, skade, rettshjelp, mangler, eiendomsmeglingsloven, feil, avhendingslova, avhendingsloven, bustadoppføringslova, entreprise, Carl Bore, DALAN advokatfirma DA, nøytral reklamasjon, spesiell reklamasjon, Mesterhusdommen, realitetsdrøftelser, reklamasjon, klage.




 

Hvor grovt kan jeg ærekrenke i debatten om Trump?

Ærekrenkelser i media...

 

I DISSE "TRUMP-TIDER" GÅR DEBATTEN mer enn hett for seg på sosiale medier, i massemediene og ellers i samfunnet.

Da kan det være greit å minne om at det fortsatt finnes rettslige grense for krenkende omtale og hva man kan si om andre.

I 2014 slo eksempelvis Høyesterett fast at det ikke er fritt frem for å kalle andre for rasist. Undertegnede prosederte saken for den krenkede part, som vant frem og fikk erstatning. 

Her følger en podcast om hvilke regler og rettslige grenser som gjelder for ærekrenkelser i samfunnsdebatten og ellers i det offentlige rom, basert på rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg. For øvrig bør ærekrenkelser selvfølgelig unngås. :)

(Klikk på linken under for å avspille podcasten.)

PODCAST: http://po.st/1VIDYw

 


Advokat Carl Bore - partner i DALAN advokatfirma DA.

 

Stikkord: Injurie, ærekrenkelse, omdømme, søksmål, advokat, erstatning, oppreisning, Høyesterett, EMD, Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg, rettssak, krav, rettsstrid, henge ut, nettroll.

 

Hull i HELPs forsikring: Vil ikke ta meglere

MANGE ER IKKE KLAR OVER at HELP ikke vil kjøre saker mot eiendomsmeglere. Meglerne hjelper HELP med å selge forsikringer. Her er det altså et hull i HELPs forsikring.

Hvis man tror eller mistenker at megler har gjort feil og påført deg tap, hvordan bør man da gå frem? AdvokatBLOGGEN ved advokat Carl Bore i DALAN advokatfirma DA, kommenterer temaet og gir råd i denne videobloggen:

(Klikk på bildet nedenfor for avspilling.)

4_ywgenb2Ok

HAR DU ET SPØRSMÅL OM JUS? Poster det gjerne nedenfor eller send det pr e-post til advokat Carl Bore (bore@dalan.no) og spørsmålet kan bli besvart per e-post eller i en fremtidig videoblogg. Takk for alle bidrag til konkrete temaer.

DALAN advokatfirma DA: www.dalan.no
CV: dalan.no/ansatt/carl-bore
Facebook: facebook.com/advokatbore

Youtube: advokatBLOGGEN

Artikkel om manglende tinglysing: "Tapte mange hundre millioner på blancoskjøte"
http://dalan.no/2017/01/tapte-mange-h...

Musikk: Heartbeat - DJ John Val'a (C) 2017.

Stikkord: salg av bolig, kjøp, fast eiendom, erstatningsansvar, eiendomsmegler, megler, ansvarsforsikring, ansvar, profesjonsansvar, hull, HELP, advokat, søksmål, saksøke, forsikring, advokatkostnader, eiendom, feil, skade, innbo, rettshjelp, rettshjelpsforsikring, saksomkostninger, mangler, eiendomsmeglingsloven.


Tapte mange hundre millioner på blancoskjøte

Et utviklerselskap unnlot å tinglyse eiendom verdt mange hundre millioner kroner, for å spare dokumentavgift på 1,8 millioner. En tidligere eier gikk senere konkurs og utviklerselskapet tapte da hele eiendomskjøpet til konkursboet. Dette er lagt til grunn i ny rettspraksis fra Høyesterett.

I EIENDOMSBRANSJEN er det stadig en utbredt praksis å droppe tinglysing av eiendomskjøp for å spare dokumentavgiften på 2,5 prosent av salgsverdien. I en del tilfeller velges alternative ordninger ment å gi beskyttelse mot tidligere eieres kreditorer og mot dobbeltsalg, herunder generalfullmakter, blancoskjøte og tinglysing av sikringsobligasjon med urådighet.

Som advokater har vi i alle år advart mot slike ordninger fordi de ikke er trygge, noe en nylig avsagt høyesterettsdom befester - Høyesteretts dom av 9. januar 2017.

I dommen gikk et utviklerselskap fra Stavanger-området på en mildt sagt solid smell grunnet manglende tinglysing. I 2003 kjøpte selskapet flere utviklingseiendommer for 73 millioner kroner. Eiendommene er i dag verdt flere hundre millioner. Utviklerselskapet unnlot bevisst å tinglyse ervervet for å spare dokumentavgiften på noe over 1,8 millioner, og har som følge av dette nå tapt alle eiendommene.

Bakgrunnen er denne: I 2012 gikk en av de tidligere eierne av eiendommene konkurs. Bostyrer noterte raskt at eiendommene fortsatt var tinglyst på det konkursrammede selskapet, kontaktet utviklerselskapet og gjorde krav på eiendommene.

Det var på det rene at eiendommene ikke lenger var eid av konkursdebitor, samtidig som nåværende eier altså bevisst hadde droppet tinglysing og dokumentavgift.

Utviklerselskapet bestred boets krav, men tapte i alle rettsinstanser, senest nå i januar i Høyesterett.

HØYESTERETTS LOVTOLKING er alt annet enn overraskende. Det følger klart nok av tinglysingsloven § 23 at frivillige erverv (herunder kjøp) må tinglyses for at kjøper skal ha beskyttelse (rettsvern) mot at selgers konkursbo senere gjør krav på eiendommen. Dette var da også Høyesteretts konklusjon på det punktet.

Begrunnelsen for regelen er i korthet at debitor, ved en konkurs, vanskelig skal kunne lure unna verdier fra konkursboet ved f eks å late som at dette er blitt solgt, pantsatt e.l. Loven krever derfor at kjøper «der og da» skal «gi tydelig beskjed» om at en eiendel faktisk er kjøpt, og måten kjøper gjør dette på er ved å tinglyse/registrere kjøpet i grunnboken. Dette er altså viktig for å sikre at konkursboet ikke blir lurt, men har samtidig den «ulempe» at helt reelle kjøpere kan bli rammet hvis de unnlater å tinglyse. Aktørene vet imidlertid, eller bør vite, at man må tinglyse for å være trygg.

HØYESTERETT VURDERTE OGSÅ «subsidiært» om kjøper uansett kunne anses beskyttet gjennom prinsipper om hevd:

Hevd av eiendomsrett etter hevdsloven skjer når man i god tro har brukt en eiendom som sin egen i over 20 år. Det interessante er at hevderen uten tinglysing har beskyttelse mot tidligere eiers kreditorer eller dobbeltsalg (såkalt aksessorisk rettsvernshevd). Dette står uttrykkelig i tinglysingsloven. Spørsmålet i høyesterettssaken var om også en eier som har anskaffet eiendommen ved kjøp - ikke hevd - kunne ha beskyttelse (rettsvern) uten tinglysing, hensett til at konkursdebitor hadde solgt eiendommen for mer enn 20 år siden (såkalt selvstendig rettsvernshevd).

Dette, som har vært et omdiskutert spørsmål i jussfaget, svarte Høyesterett et klart nei på, hensett til at utviklerselskapet altså bevisst hadde tatt en sjanse for å spare dokumentavgift. Det kunne da ikke komme på tale med noen nåde.

MAN KAN KANSKJE DISKUTERE om dette noe «hardkokte» resultatet er fornuftig, bl a hensett til at det var på det rene at konkursdebitor ikke lenger eide eiendommene. Behovet for å beskytte konkursboet mot å bli snytt for eiendommene, gjorde seg med andre ord ikke gjeldende. Videre fikk kreditorene i konkursboet en mildest talt formidabel «windfall profit» på flere hundre millioner kroner. Er det bedre enn at en eier som beviselig har kjøpt eiendommen og eid eiendommen lenge, skal miste store verdier?

DET ER UANSETT INGEN TVIL om hva som er gjeldende rett på dette området. En eiendomskjøper som bevisst ikke tinglyser kjøpet, må påregne å tape hele eiendommen dersom selger senere går konkurs.

For utviklerselskapet som skulle spare penger ble altså dette til slutt en dyrekjøpt lærdom. Det måtte vinke farvel til utviklingseiendom verdt flere hundre millioner kroner.

POLITIET BRØT LOVEN I DOBBELTDRAPS-SAKEN

Avbildet: Politileder Terje Kaddeberg Skaar i Agder politidistrikt

 

ETTER DOBBELTDRAPET I KRISTIANSAND ble siktede - en gutt på 15 år - avhørt av politiet og «tilsto» uten at han var bistått av forsvarer.

Forsvareren som ble oppnevnte i ettertid, har protestert. Det har også Advokatforeningen.

Kristiansand-politiet slår imidlertid tilbake: Under siste pressekonferanse avfeide Terje Kaddeberg Skaar, sjef for Felles kriminalenhet i Agder all kritikk og fastslo at politiet ikke brøt loven.

Men stemmer dette? Gutten er godt under myndighetsalder, og har verken stemmerett, lov til å kjøre bil eller til å kjøpe alkohol. Videre er han også omtrent så ung det går an å være for å kunne pådra seg straffansvar: Den kriminelle lavalder i Norge er nettopp 15 år (straffeloven § 20).

Gutten har dessuten psykiske problemer og skal ha blitt overført til psykiatrisk sykehus etter avhøret. I tillegg er det selvfølgelig tale om en særdeles alvorlig straffesak. All mulig fornuft tilsier at gutten hadde et sterkt behov for forsvarer.

Skal ha takket nei til forsvarer

Tidlige avhør kan få stor betydning for utfallet av en alvorlig straffesak. Straffeprosessloven slår fast at siktede har rett til å la seg bistå av forsvarer ethvert trinn av saken, også i politiavhør.

Dette er imidlertid ikke det samme som plikt til å ha forsvarer. Etter straffeprosessloven kan avhøret fortsette uten forsvarer hvis siktede får valget og takker nei.

I Kristiansand-saken opplyser politiet at siktede, under avhøret skal ha takket nei, og politiet forsvarer på denne bakgrunn at man gjennomførte avhøret uten advokat.

All mulig fornuft tilsier at gutten hadde et sterkt behov for forsvarer.

At voksne personer velger bort forsvarer kan man akseptere. Men en gutt som aldersmessig ligger helt ned mot aldersgrensen for straffbarhet, med psykiske utfordringer og i en svært alvorlig straffesak? Det virker ikke riktig. Etter avhøret skal han blant annet ha blitt overført til psykiatrisk sykehus.

Politiet plikter også å respektere guttens rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Dette følger av både straffeprosessloven og menneskerettsloven.

Noe lignende skjedde i Tyrkia

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har tolket EMK artikkel 6 i en noe liknende sak som Kristiansand-saken, nemlig i Güveç mot Tyrkia i 2009(70337/01).

Også her hadde en 15 år gammel gutt - Oktay Güveç - uten forsvarerbistand blitt arrestert, avhørt og siktet i en meget alvorlig straffesak. Saken var meget tyngende for siktede, som også ble overført til psykiatrisk sykehus for undersøkelser.

Güveç påstod også andre brudd på sine rettssikkerhetsgarantier, og klaget på denne bakgrunn Tyrkia inn for EMD for brudd på sin rett etter EMK artikkel 6 til forsvarer og til en «fair trial».

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Tyrkia forsvarte seg på liknende måte som Kristiansand-politiet nå gjør: Güveç hadde visst nok blitt informert om grunnlaget for siktelsen og om sine straffeprosessuelle rettigheter til blant annet å velge advokat, og Tyrkia ser ut til å ha hevdet at Güveç hadde takket nei til advokat.

Myndighetene skal sikre mindreåriges mulighet

EMD gikk for sin del ikke inn på om Güvec var blitt spurt om han ønsket advokat, og om han i så fall avslo.

I stedet tok domstolen et mye mer prinsipielt utgangspunkt: Spørsmålet var, mente EMD, om den tyrkiske stat hadde lagt til rette for «the effective participation of a minor in his trial (...) «Effective participation» in this context presupposes that the accused has a broad understanding of the nature of the trial process and of what is at stake for him or her, including the significance of any penalty which may be imposed».

EMD fastslår altså her at politiet og andre myndigheter skal sikre at mindreårige har reell mulighet til å ivareta sitt tarv i saken basert på en bred forståelse av anklagen, prosessen og konsekvensene, herunder straffen man risikerer.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg skaper rett.

Vanskelig å se at mindreårige har tilstrekkelig innsikt

Det er meget vanskelig å se at de to mindreårige - altså Güveç i Tyrkia og den siktede i Kristiansand - selv kan ha hatt tilstrekkelig innsikt i saken og saksgangen til å delta med «bred» forståelse, all den tid de stod uten advokat.

EMD oppstiller dermed her langt på vei en hovedregel om at mindreårige siktede generelt må bistås av forsvarer, iallfall i mer alvorlige saker.

EMDs konklusjon i saken kom i 2009. Domstolen mente at Tyrkia brøt EMK ved at Güveç ikke fikk advokatbistand, og EMD vektla interessant nok flere av de samme forhold som gjør seg gjeldende i Kristiansand-saken: «the applicant's young age, the seriousness of the offences with which he was charged, the seemingly contradictory allegations levelled against him». I tillegg vektla man også den siktedes psykiske tilstand.

I sum betyr dette at også siktede i Kristiansand-saken skulle ha vært bistått av advokat under avhøret.

Det er noe uklart om den siktede i Kristiansand var ifølge med sin mor i avhørsrommet. Uansett hadde 15-åringen ikke kvalifisert advokatbistand, og dette synes å være det avgjørende: I Güvec mot Tyrkia la nemlig EMD til grunn at Tyrkia brøt selv etter at Güvec fikk oppnevnt advokat. Dette skyldtes, ifølge EMD, at advokaten ikke gjorde jobben sin, hvilket understreker nødvendigheten av kvalifisert juridisk bistand til mindreårige siktede i alvorlige straffesaker.

I sum betyr dette at også siktede i Kristiansand-saken skulle ha vært bistått av advokat under avhøret.

Kristiansand-politiet på nivå med det tyrkiske politiet

Kristiansand-politiets arbeid synes altså her til dels å være på nivå med tyrkisk politi, og Tyrkia er ikke akkurat anerkjent for rettssikkerhet eller overholdelse av menneskerettigheter.

Konklusjonen er at Agder-politiet har brutt straffeprosessloven, menneskerettsloven og EMK artikkel 6. Hvilke konsekvenser kan dette få i Kristiansand-saken?

Noen vil kanskje hevde at straffesaken nå uansett er «klar». Politiet har blant annet nylig meddelt at det er funnet DNA-spor som knytter siktede til åstedet.

Konklusjonen er at Agder-politiet har brutt straffeprosessloven, menneskerettsloven og EMK artikkel 6.

Saken er absolutt ikke klar

Nei, saken er absolutt ikke klar, selv om det skulle bli fastslått at siktede påførte knivstikkene. Vidt forskjellige utfall står fortsatt åpne, slik saken foreløpig er opplyst i media:

Frifinnelse: Allmennheten vet fortsatt ingenting om bakgrunnen for knivstikkingen. Det er eksempelvis fortsatt ikke grunnlag for å avvise nødverge. Vi vet heller ikke nok til å utelukke at det har vært psykoser hos siktede inne i bildet. Hvert av disse grunnlagene kan lede til at en drapssiktet blir fullstendig frifunnet.

Domfellelse for kroppskrenkelse eller kroppsskade: Drap forutsetter at siktede tok livet av de fornærmede med hensikt, eller iallfall holdt det som sannsynlig at de ville kunne miste livet (drapsforsett). I motsatt fall vil saken fortsatt kunne ende med domfellelse, men da etter de vesentlig mindre alvorlige lovparagrafene om kroppskrenkelse eller kroppsskade.

Uaktsomt drap: Dersom drapsforsett mangler, vil et alternativ kunne være dom for uaktsomt drap. Dette er stadig en vesentlig mildere bestemmelse enn en regulær drapsdom.

Forsettlig drap: Hvis retten skulle konkludere med at det forelå drapsforsett, vil det til slutt oppstå spørsmål om det forelå skjerpende omstendigheter, eksempelvis om handlingene var planlagt (overlagt) eller ikke.

Mulig «ulovlig ervervet bevis»

Et tidlig politiavhør normalt kunne få stor betydning i en senere rettssak. EMK-bruddet ved avhøret i Kristiansand vil imidlertid gjøre det vanskelig for påtalemyndigheten å bruke dette avhøret i en senere sak mot 15-åringen.

Forsvarer fikk eksempelvis ikke stilt oppfølgingsspørsmål, som ofte vil nyanserer eller endog beriktige andre opplysninger i avhøret. Det kan dessuten tenkes at forsvarer av helsemessige årsaker ville rådet 15-åringen til å vente med avhør til etter den psykiatriske undersøkelsen.

På denne bakgrunn vil det eksempelvis nå kunne bli aktuelt for forsvarer å forsøke å få hele avhøret avskåret som et «ulovlig ervervet bevis», altså at avhøret i sin helhet ikke skal være tillatt å bruke av domstolen.

På denne bakgrunn vil det eksempelvis nå kunne bli aktuelt for forsvarer å forsøke å få hele avhøret avskåret som et «ulovlig ervervet bevis», altså at avhøret i sin helhet ikke skal være tillatt å bruke av domstolen.

Dersom domstolen ikke avviser beviset, vil det uansett kunne bli vanskelig for aktor å overtale straffedomstolen til å legge særlig vekt på det som står i avhøret.

Muligheten til å få et «tidlig avhør» av siktede uten disse problemene, er dessuten nå spolert for alltid. Det kan dermed også hevdes at politiet allerede har skadet etterforskningen og oppklaringen av saken.

 

Av advokat Carl Bore, partner i DALAN advokatfirma DA

 

Breivik-dommen: En seier for domstolene

Det er ikke vanskelig å hate Breivik.

Terrorhandlingene 22. juli er noe av det verste som er gjort på norsk jord i nyere tid. Ved bombeattentatet mot institusjonene og det nådeløse slaktet av politiske ungdommer, gikk Breivik nærmest til krig mot samfunnet.

Soningssaken han anla mot staten gjorde ikke hans profil særlig bedre. Media gasset seg i Breivik-uttalelser under rettssaken, av typen: «Etter to års isolasjon har jeg begynt å elske «Paradise Hotel», noe som er klare bevis på at jeg er blitt alvorlig hjerneskadet». Om serveringen av Fjordland-mat skal han ha sagt at «alle på Oslo vest vil være enige med meg i at det er verre enn waterboarding» (vanntortur). Det var også andre eksempler.

Alt av media og eksperter dømte etter hvert søksmålet nord og ned. Mediakjøret ble ensidig: Breivik kunne umulig vinne saken, som tvert imot kostet en masse penger og var et «misbruk» av rettsapparatet. Breiviks advokat-team, som er eksperter på straffe- og soningsrett, ble i enkelte oppslag lettere latterliggjort og var angivelig «bare ute etter PR».

Saken handlet dog ikke om hva Breivik sa i retten, men om hvordan soningen objektivt sett foregikk.

Og ingen ler i dag.

Domsslutningen er at soningsforholdene krenker EMK artikkel 3 og at sakskostnader dekkes.

Blant de tapende parter er statsforvaltningen, som basert på dommen må sies å ha ilagt domfelte tilleggsstraff i form av konvensjonsstridig og helseskadelig isolasjon.

I en rettsstat skiller man først og fremst mellom kriminelle ved lengden på fengselsstraffen. Denne settes av domstolene, ikke av forvaltningen. De fleste mennesker ønsker nok Breivik en svært lang fengselsstraff, kanskje livet ut. Det blir imidlertid maktmisbruk når forvaltningen griper inn og i praksis øker straffen satt av domstolene, ved å forverre soningen uten lovgrunnlag.

På tapersiden har vi også media, som langt på vei har forsømt sin rolle som vaktbikkje mot urett begått av makthavere og øvrighet. På de aller fleste kom dagens dom svært overraskende, undertegnede inkludert. Saken er nok et eksempel på at vi ikke kan stole på at media utfører sitt samfunnsoppdrag, og på hvor ukritisk pressen kan være.

Selv om resultatet skulle snu i en eventuell anke, kan det allerede nå fastslås at dekningen ble for ensidig og uten motforestillinger.

På vinnersiden har vi selvsagt Breivik. Han fikk medhold i dommen.

Den største vinneren er imidlertid norske domstoler, og i særdeleshet dommer Helen Andenæs Sekulic. Når dommen skal skrives, er det neppe helt enkelt å ingorere latterliggjøringen av saksanlegget og enveiskjøringen i det offentlige rom, og i stedet si: Nå skal jeg løse denne saken basert på juss og ingen ting annet. Legge vekk det nærmest unisone kravet - fra media, Regjeringsadvokatens alvorlige advokater og fra samfunnet for øvrig, om å frifinne staten for menneskerettsbrudd, og det i en såvidt profilert sak.

Domsutfallet vitner om en uavhengighet, objektivitet og integritet hos norske domstoler, som trolig savner sidestykke hos andre norske institusjoner, og hos domstoler og rettsapparat i mange andre land i verden. Og dette står seg uavhengig av utfallet av en eventuell anke.

Rettsapparatet er fortsatt garantist for lov og rett når andre samfunnsinstitusjoner og mekanismer svikter. Vel blåst, tingrettsdommer Helen Andenæs Sekulic.

En vernet bedrift?

Spesialenheten for politisaker har ilagt Hordaland politidistrikt bot på 100.000 for «grov uforstand i tjenesten» i Monika-saken.

Ingen holdes personlig ansvarlig for den grove uforstanden.

FAKTUM I SAKEN. I november 2011 ble 8 år gamle Monika Sviglinskaja funnet død hjemme på Sotra. Funnene var makabre: Hun var hengt med et belte fra dørhåndtaket på en innvendig dør.

I august 2012 ble saken henlagt av en politiinspektør i Bergen som mente at saken var oppklart: Dødsfallet skyldtes selvmord og det forelå «intet straffbart forhold».

Dette til tross for flere mistenkelige funn. Blant annet var vindussprossene på ytterdøren til leiligheten løsnet, vinduet i ytterdøren var knust og det lå en øks i yttergangen.

Altså tydelige tegn på innbrudd. Videre overså politiet viktige vitneobservasjoner nær åstedet.

Skulle en jente på bare 8 år ha hengt seg selv? Og var funnene på ytterdør og i yttergang rene tilfeldigheter i en sak der et barn var funnet død?

Spesialenheten er i ettertid kritisk til henleggelsen: «Da beslutningen om henleggelse ble truffet forelå ikke et tilstrekkelig bevismessig grunnlag for at saken var oppklart og at det hadde funnet sted et selvdrap.»

Dette er meget pent sagt. Ubegripelig og grovt uforsvarlig synes mer passende.

VARSLEREN. Monika-saken er også historien om en varsler. I januar 2014 leverte politioverbetjent Robin Schaefer ved Bergen sentrum politistasjon en rapport som konkluderte med at saken burde gjenåpnes. Det forelå ifølge rapporten sterke indikasjoner på en straffbar handling, blant annet Monikas alder og livssituasjon, omstendigheter på åstedet med knust ytterdør og øks, at Monikas mobiltelefon ikke var funnet og at viktige vitneobservasjoner nær åstedet ikke var blitt fulgt opp. Rapporten foreslo også 21 nye etterforskingsskritt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


FRA DRAPSETTERFORSKER TIL VARSLER: Robin Schaefer.

I ettertid mener Spesialenheten at Schaefers rapport var god og burde ha ledet til gjenåpning: «Spørsmålene som ble stilt av Schaefer m.fl. var saklige, godt forankret i sakens faktum og ga grunnlag for tvil om krav til kvalitet var ivaretatt i etterforskingen og den påtalemessige behandlingen av saken», skriver Spesialenheten.

Politiinspektøren som henla saken i 2012, lot seg imidlertid ikke rikke: Allerede 15. januar 2014 besluttet politiinspektøren at saken forble henlagt som et oppklart selvmord.

Ikke ulikt andre varslere som risikerer jobb og posisjon, opplevde også Schaefer at han ble skubbet vekk av ledere ved politistasjonen. Han skal blant annet ha fått klar beskjed fra overordnede om å «holde seg unna saken».

Først da politiskandalen en god stund senere havnet på førstesidene i landets aviser, ble saken gjenåpnet. Resten er «historie»: En mann er nå siktet og varetektsfengslet for drap på jenta. Og visst nok var det lenge «kjent» blant familiens landsmenn i Bergen hvem som var ansvarlig for drapet.

FEIL SIGNALER FRA SPESIALENHETEN. Spesialenheten har altså ilagt Hordaland politidistrikt foretaksstraff i form av en bot (forelegg) på 100.000 kroner etter brudd på straffeloven og «grov uforstand i tjenesten». Derimot har Spesialenhetens etterforskning ikke fått konsekvenser for noen involverte polititjenestemenn.

Dette selv om politiets behandling av drapet på Monika er skandaløs.

Spesialenhetens beslutning gir helt feil signal i flere henseender.

ANSVARSPULVERISERING - VERNET BEDRIFT. Hva betyr denne foretaksstraffen? Jo, den betyr i praksis at staten skal betale en bot til staten.

Til syvende og sist er det en helt uskyldig part, nemlig befolkningen i Hordaland, som straffes for politiets feil, ved at politiet får 100.000 mindre å rutte med til kriminalitetsforebyggende arbeid.

Kan det bli mer meningsløst og bakvendt enn det?

Et viktig formål med straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten er prevensjon. Når lovbrytere straffes, vil både lovbryteren og andre i politietaten skjerpe seg ved neste korsvei. På den måten bygger man en god kultur i etaten. Det er svært vanskelig å se annet enn at Spesialenhetens konklusjon gir helt feil signal til politistyrken. «Vær så god, fortsett som før. Lovbrudd får ingen konsekvenser her.»

Ansvaret pulveriseres.

Det er forholdene i 2014 som er grunnlag for boten: «Politidistriktets behandling av Schaefers rapport var samlet sett utilstrekkelig (...) og innebar risiko for at en alvorlig sak forble henlagt på et uriktig grunnlag», heter det i forelegget fra Spesialenheten.

I sentrum av dette står politiinspektørens beslutning i 2014 om ikke å gjenoppta saken. Det er dermed grunn til å spørre om ikke Spesialenheten iallfall burde ha straffet politiinspektøren. Saken mot vedkommende er i stedet henlagt «etter bevisets stilling», en konklusjon som tyder på at den ikke var helt klar. Det er iallfall dårlig samsvar mellom Spesialenhetens harde kritikk og det at ingen ilegges personlig ansvar.

En politiinsektør er ellers en høyere gradert politiadvokat, altså en ansvarsfull og fremskutt posisjon i rettspleien.

Spesialenheten tar utgangspunkt i at Schaefers rapport var god og tilsa at saken skulle vært gjenåpnet i 2014. I stedet ble Schaefer dårlig behandlet ved politistasjonen. Det er umulig helt å fri seg fra tanken om at noen kan ha avvist rapporten på bekostning av rettferdighet for Monika og hennes pårørende, for å skjule begåtte feil.

I saker som dette blir det lett fremmet krav om at involverte skal miste jobben og at «hoder skal rulle». Med mindre hendelsen eventuelt føyer seg inn i et mønster for den eller de involverte, er det ikke grunnlag for det. Men en følbar bot til tjenestemannen som en tydelig advarsel etter hendelsen, burde være aktuelt.

ET HELT POLITIDISTRIKT HENGES UT. Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle har allerede vært ute i media og hengt ut Hordaland politidistrikt som et historisk dårlig politidistrikt. Vi er dermed over i det andre gale signalet som Spesialenhetens beslutning gir.

Foretaksstraffen er mot Hordaland politidistrikt, altså mot et helt politidistrikt.

Hordaland politidistriktet består av i alt 24 enkeltstående politi- og lensmannsstasjoner. Spesialenhetens beslutning oppfattes lett som en uthengning  av et helt politidistrikt med 24 stasjoner for feil begått av enkelte tjenestemenn ved én politistasjon. Det må føles relativt urettferdig for alle andre ansatte i Hordaland politidistrikt.

MEDIEUTHENGNING AV EN POLITIMESTER. Naturligvis krever Stanghelle også at politimesteren i Hordaland politidistrikt nå må gå. Kravet føyer seg inn i en «kampanje» som media i lengre tid har kjørt mot politimesteren. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ifølge Spesialenhetens redegjørelse har imidlertid politimesteren ikke vært involvert i behandlingen av Monika-saken, hvilket det heller ikke vil være noen automatikk i, i vanlige tilfeller.

Det blir rett og slett for lettvint og populistisk av Stanghelle og andre å kreve at en organisatorisk leder skal gå etter feil gjort av enkeltpersoner ved én av 24 politistasjoner. Det blir like feil å straffe politimesteren for politiinspektørens feil, som å rose politimesteren for politioverbetjent Schaefers glimrende arbeid. Både politiinspektøren og politioverbetjenten tilhører Hordaland politidistrikt. Politimesteren var ikke involvert.

Uten nærmere begrunnelse mener Stanghelle at Monika-saken beviser en «gjennomgripende ukultur» i politiet. Kanskje, men i så fall burde Stanghelle ha krevd at samtlige politimestere i Norge gikk av, og eventuelt også andre ledere i Politi-Norge. Men det gjør han ikke.

Politimesterens rolle må vurderes ut fra hvordan han har taklet etterforskningsskandalen som nå er avdekket. Meg bekjent er det ikke påvist at politimesteren har håndtert saken på en uriktig eller uhensiktsmessig måte.

Som ledd i norsk medias kroniske hang til å «sparke oppover», sparker nå Stanghelle og andre journalister mot en uskyldig politimester, etter en enkeltstående feil begått lenger ned i systemet.

Debatten om kulturen i politiet må kunne tas uten å kreve en politimesters "umiddelbare" avgang.

DISKRIMINERING? MANGLENDE RESSURSER I POLITIET. Det er vanskelig å unngå spørsmål om det ubevisst spilte inn ved henleggelsen at offeret var en ressurssvak liten litauisk familie - mor og datter - og at dødsfallet opprinnelig ikke var kjent i media. Det er en ubehagelig tanke som vi ikke helt kan fri oss fra.

Politiet har skremmende lite ressurser til å drive etterforskning for, og det kan til tider virke som om ressursmangelen gjør at politifolk benytter nær sagt enhver mulighet eller unnskyldning til å skyve på saker eller avslutte saker. Regjeringen og andre styrende politikere har et ansvar for dette. Uavhengig av det er det helt uakseptabelt av politiet hvis et mulig drap på et barn nedprioriteres som følge av knappe ressurser. 

SPESIALENHETEN "INHABIL"? En annen tanke er også om det skjer forskjellsbehandling på et annet plan: Skal det mer til for å straffe politiet enn for å straffe andre borgere? Er det for stor nærhet mellom politistyrken og den enhet - Spesialenheten - som er satt til å passe på politiet? Både Monika-saken og andre saker kan tyde på det.

Mediene i skammekroken

KRONIKK: Ny rettspraksis fra Høyesterett medfører at PFU og mediene nå må justere kurs. Samfunnet trenger medier som leverer riktige premisser til samfunnsdebatten.


HVOR GÅR GRENSEN MELLOM YTRINGSFRIHET OG ULOVLIGE ÆREKRENKELSER? HØR PODCAST MED CARL BORE.

 

Jevnlig blir folk hengt ut i mediene. På tampen av 2014 kom en viktig høyesterettsdom - «Kirurgidommen». Sammen med «Ambulansedommen» fra mars 2014, har Høyesterett tydeliggjort kravene til profesjonell og ansvarlig journalistikk.

I 2007 ble en ambulansemann beskyldt for å være rasist på jobb. Dagbladet tapte senere injuriesaken i tre rettsinstanser. I kirurgisaken ble en kirurg i 2010 beskyldt for å fjerne organer fra friske mennesker uten grunn. Her ble Avisa Nordland felt for beskyldninger uten bevismessig dekning. Erstatningen ble 400.000 kroner. Det er nesten 30 år siden sist mediene tapte to ganger i Høyesterett på ett år.

SKAM. Store deler av norsk medier må nå gå i skammekroken. En rekke medier hadde tilsvarende «angrep» på ambulansemann og kirurg. De var fritt vilt for mediene og jakten ble brutal.

Ambulansesaken ble dekket intenst og rasismeanklagene haglet i VG, Dagsavisen og andre medier. TV 2 kryssklippet saken med video av L.A.-politiets mishandling av Rodney King. Også NRK var ille. Det ble også trukket paralleller til Benjamin-drapet.

Kirurgisaken genererte ca. 1000 artikler i ulike medier. Aftenposten skrev for eksempel at kirurgen med skalpell i hånd hadde  «gått amok ved operasjonsbordet». Denne gang var Avisa Nordland og VG nyhetsleder. VG har sluppet unna søksmål.

Senere har mediene i liten grad gjort bot for seg og beklaget. Toneangivende medier synes å feie dommene, særlig kirurgidommen, under teppet.

FAKTASJEKK ER PERSONVERNGARANTI. Høyesterett understreker fremfor alt at mediene må sjekke faktum. Grove beskyldninger krever solide faktiske bevis. Ellers er de forbudt.

Om rasisme uttalte Høyesterett at det ikke forelå «objektive holdepunkter for en slik påstand utover det faktum at B (pasienten) var en mørkhudet mann». Det var ikke nok til å konstatere rasisme i massemediene at visse tilskuere til ambulanseutrykningen følte det kunne være rasisme i bildet.

I Avisa Nordland ble en tredjeparts påstander om grove behandlingsfeil servert avisleserne som en objektiv sannhet.

Det holdt heller ikke.

Moralen er: «It isn´t so because he says so.»

Er opplysninger er usikre, bør man i det minste ta forbehold. Hverken Dagbladet eller Avisa Nordland gjorde det.

SVAKHET VED PFU. Praksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol viser at medienes plikt til faktasjekk er den viktigste personverngarantien.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vurderer i altfor liten grad om medier har hatt faktisk dekning for beskyldninger, og faktakontrollen er dårlig forankret i Vær varsom-plakaten.

Det er en stor svakhet ved PFU-ordningen, som skal være et lavterskelalternativ til rettssaker om overtramp i mediene.

MISBRUK AV SITATSTREK. Høyesterett slår også hull på presseetiske «myter». En utbredt oppfatning blant journalister er at man fritt kan videreformidle andres beskyldninger. Bare det settes sitatstrek foran beskyldningen, unngår mediet alltid erstatningsansvar. PFU er svært liberal til videreformidling.

I Kirurgidommen ble imidlertid Avisa Nordland også dømt for videreformidling: Avisen siterte at det var operert uten pasientsamtykke, samtidig som avisen hadde informasjon som tilsa det motsatte. Avisa Nordland distanserte seg heller ikke fra beskyldningen, sier Høyesterett.

Et forståelig utfall, da også videreformidling kan skade stort.

Mediene bør heller ikke kunne omgå faktasjekk ved å sette sitatstrek foran beskyldninger.

IKKE FRITT VILT FORDI OM MAN ER PROFILERT. Det er også et utbredt syn at mediene ikke trenger å sjekke fakta nøye i saker om politikere, kjendiser og profilerte tjenestemenn. Avisa Nordland argumenterte med at kirurger har overordnede posisjoner i helsesektoren og at denne kirurgen tidligere var blitt positivt omtalt i avisen.

Heller ikke det førte frem. Med støtte i Menneskerettsdomstolens praksis presiserte Høyesterett at selv når det gjelder politikere og andre offentlige personer må mediene å ha tilstrekkelig faktisk belegg for beskyldninger.

Man er ikke fritt vilt fordi om man er profilert.

IDENTIFISERINGSKÅTE MEDIER. Ytterligere en «mediemyte» er at det er greit at uthengte personer identifiseres i mediene for å unngå at lesere forveksler dem med andre, for eksempel andre leger ved samme sykehus.

Også dette avvises i kirurgidommen:

Identifiseringen av kirurgen med navn og bilde ble tvert imot tillagt skjerpende betydning av Høyesterett.

Logisk, fordi omdømmeskaden utvilsomt blir større når beskyldninger kobles til navn og bilde. Også her har dommen støtte i Menneskerettsdomstolen.

Men før rettssaken ble Avisa Nordland faktisk frikjent av PFU for identifiseringen. PFU uttalte at «Slik utvalget ser det, er faren for forveksling - at noen som ikke er innblandet skal bli utsatt for mistanke fra publikum - et annet argument som taler for en identifisering. (...) Avisa Nordland har ikke brutt god presseskikk.»

Det finnes mange slike PFU-avgjørelser. Etter kirurgidommen må både PFU og identifiseringskåte medier endre praksis. PFU kan ikke lenger godkjenne identifiseringer som strider mot norsk lov.

KOMMENTATORER HAR INGEN LISENS TIL Å KARAKTERDREPE. Også myten om at «kommentaren er fri» avvises i begge dommer: Mediene har samme ansvar for å sjekke faktum enten beskyldningen står i en nyhetsartikkel eller leder/kommentar. Faktisk ble avisene i stor grad dømt for det siste. Sjanger kan ikke være avgjørende.

Kommentatorer har ingen særskilt «lisens til å karakterdrepe», selv om enkelte later til å tro det.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)
 

KOMMENTATOR: Marie Simonsen, Dagbladet.

I 2007 skrev Dagbladets nyhetsredaktør følgende i sin kommentar "Skrekk og avsky": "Sinnet har vendt seg mot ambulansepersonalet. (...) Det var rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens. Det var resultatet av et menneskesyn, hvor noen er mindre verd enn andre."


UTEBLITT TILSVAR OPPHEVER IKKE FAKTASJEKK. Da Dagbladet og Avisa Nordland etter hvert skjønte at de hadde bommet grovt, forsøkte avisene å velte ansvaret over på medieofferet fordi ambulansemann og kirurg ikke hadde gitt kommentar - «tilsvar» - til mediet før publisering.

Det førte heller ikke frem. Det avgjørende var at avisene uansett manglet nødvendig faktisk dekning for beskyldningene. Uteblitt tilsvar opphever altså ikke plikten til faktasjekk eller til å unngå beskyldninger uten dekning.

RETTING AV FEIL. Når mediet først «trår i salaten» - hvor tydelig bør mediet korrigere feil for å minimere skade?

Avisa Nordland fikk kritikk for halvhjertede forsøk. Selv da Helsetilsynet frifant kirurgen for behandlingen av pasienten, fokuserte avisen på annet kritikkverdig ved sykehuset og tonet ned frifinnelsen, fremhever Høyesterett.

PRESSEN ER TIDVIS ELENDIG. Rettsapparatet stiller ikke strenge krav til journalister. Men pressen er tidvis elendig. I 2011 skrev Harald Stanghelle i en kommentar til de to sakene, at

«aktiv bruk av elementære journalistiske læresetninger kunne reddet mye. For det dreier seg om flere og bedre kilder, redaksjonell selvkritikk, aktiv bruk av motekspertise og en skeptisk innstilling også til maktens kritikere.»

Journalister bommer altså på sin ABC.

Tidvis svikter dømmekraften grovt. I ambulansesaken kappet Dagbladets kommentatorer om det groveste karakterdrapet på ambulansearbeideren. Og før rettssaken om kirurgen sendte både Avisa Nordlands og VGs journalist søknad om pris for gravende journalistikk (SKUP-pris).

I Avisa Nordland-søknaden heter det at saken, der kirurgen angivelig hadde fjernet organer på friske personer, var «En historie så utrolig at den knapt kan være sann.»

Det var den heller ikke.

PFU og mediene må nå justere kurs. Injurier i mediene kan volde stor helseskade. Og samfunnet trenger medier som leverer riktige premisser til samfunnsdebatten.

Sensasjonspregede oppslag som villeder publikum ved å jukse med fakta, stjeler oppmerksomheten - og inntjeningen - fra journalistikken vi trenger.

***

Kronikken ble først trykket i Aftenposten 8.2.2015. Carl Bore var prosessfullmektig mot media i begge de omtalte høyesterettssakene.

Ok å tjene peanøtter i Statoil. Tilsvar til Gunnar Stavrum

Statoil-kaptein Helge Lund melder nå overgang til den britiske lilleputten BG Group. I prosessen gjør lønna hans et voldsomt byks fra nåværende 14 millioner til om lag 90 millioner i et normalår hos BG Group, melder Nettavisen.

Det er nesten en syvdobling av lønna. Det er bare å gratulere Helge Lund: Godt jobbet, Helge!! :))

HAPPY: Happy.

PEANØTT-LØNN. Nå er det på tide at venstresidens lønnskritikere holder munn, melder redaktør Gunnar Stavrum i en kommentar i dag, og kaller Lunds Statoil-lønn for peanøtter.

TILBUD OG ETTERSPØRSEL. Det er mulig 14 millioner er «peanøtter», Gunnar Stavrum. Men i så fall har Helge Lund tross alt giddet å sitte i sjefsstolen til Statoil i 10 år for peanøtter. Og da var det vel ikke uten videre noen grunn for Statoil - og indirekte: for fellesskapet - til å gi Lund noe mer enn «peanøtter» for innsatsen?

Lønnsforskjellen i gammel og ny jobb for Helge Lund er tross alt 760 millioner over en 10 års-periode. Hvorfor skulle vi betalt flinke Helge Lund over tre kvart milliard ekstra for en innsats han var villig til å gjøre i 10 år for «peanøtter»?

Og dette handler ikke om venstrepolitikk. Dette er ren tilbud og etterspørsel.


LØNN SOM FORTJENT: Dette er Helge Lunds lønningspose i Statoil. I tiden fremover blir det også rom for chilinøtter, cashew og macadamian nuts.

For 10 år siden ville Lund helt sikkert ikke fått samme lønn i BG Group (eller i et tilsvarende selskap), altså uten den lange erfaringen fra Statoil. Dette visste Helge Lund da han takket ja til Statoil. Ingen «lurte» den topp kvalifiserte siviløkonomen over til toppjobben i Statoil. Han kan regne selv.

GREIT MED ENDRING? Noen ville kanskje sett at flinke Helge Lund forble i Statoil lenger enn 10 år, og at man sånn sett burde jekket opp lønna hans. Det er imidlertid ikke sunt for noen å sitte for lenge i samme sjefsstol. Det er for eksempel ikke uten grunn at amerikanske presidenter ikke kan ta gjenvalg mer enn én gang (4 + 4, totalt 8 år).

I det siste har det ikke vært samme «schwung» over Statoil, og jeg synes Helge Lund har sett litt «grå» og uinspirert ut. Både Statoil og Lund kan ha godt av et skifte nå. Tipper Helge Lund gleder seg stort til nye utfordringer. Han ønskes all hell og lykke i ny jobb.


PÅ TIDE MED ET HAMSKIFTE:
Godt for både Lund og Statoil å få luftet ut.

PRESTISJE SOM LØNN. Lønnsnivået kan alltids diskuteres. Og kanskje har «høyresiden» (?) rett i at en del lederlønninger i norske statsbedrifter kunne oppjusteres noe.

Men det er langt fra selvsagt, enn si dokumentert, at vi «må» halse etter det voldsomme internasjonale nivået og matche dette hundre prosent, eller noe i nærheten.

For man kommer ikke utenom at det ofte er stor prestisje ved å lede statseide selskaper. Dette gjelder eksempelvis også Telenor, som også Stavrum nevner som eksempel. Få betviler den formidable innsats Jon Helge Baksaas i en årrekke har gjort for Telenor. Dette er heller ikke et ukjent fenomen på andre sektorer, eksempelvis dommerlønninger kontra inntektsnivået i advokatfirmaer. 

Hvis det er hold i argumentet om at det «private» lønnsnivået årelater statsbedriftene for lederkandidater, hvorfor ble da Lund og Baksaas rekruttert over fra hardkokte private konserner til peanøtter i «det offentlige»? Helge Lund kom fra stilling som konsersjef i Aker Kværner med tidligere erfaring blant annet som viseadministrerende direktør i Aker RGI. Baksaas hadde direktørerfaring fra Aker og TBK. På tross av «peanøtt-lønna» i Telenor har Baksaas faktisk vært i Telenor siden 1994, fra 2002 som konsernsjef. I 2012 tjente Baksaas omtrent som Lund, ca 14 millioner.

KURSFALL ER  «MONOPOLPENGER». Nyheten om Statoil-lederens avgang har gitt fall i Statoil-aksjen.

Det er imidlertid ikke mer enn å forventet at kursen umiddelbart faller når topplederen går. Underlig nok har Lund også gått «på dagen».

For eierne er det enn så lenge bare snakk om monopolpenger.

Det avgjørende er om skiftet medfører en langvarig kursnedgang for Statoil-aksjen. Det er det alt for tidlig å si noe om.

DÅRLIG EKSEMPEL. Det er nok av lederkandidater som er villig til å ikle seg prestisjen ved jobber i profilerte statseide bedrifter mot en «lavere» lønn. Det er ikke nødvendig å betale dem så inderlig mye mer enn de får nå. Disse gutta tjener omtrent det de skal ha.

Legg kanskje på en slant for min del, men vi trenger ikke overdrive.

Med tanke på Helge Lunds 10 år-lange innsats i Statoil for «peanøtter», er han iallfall et særdeles dårlig eksempel på at lederlønningene bør opp. 

 

 

Torbjørn Jaglands Symbolpris anno 2014

Tidenes yngste nobelprisvinner, Malala Yousafzai, har en hjerteskjærende forhistorie og fortjener masse sympati, anerkjennelse og priser.

Men er Nobels fredspris blant disse?

BLOGG. Malala ble som kjent utsatt for et brutalt attentat etter å ha blogget om pakistanske jenters problemer med å få skikkelig skolegang. Her er utdrag fra ett av innleggene hennes:

«Jeg er i dårlig humør fordi vinterferien starter i morgen. Rektor kunngjorde ferien, men nevner ikke når skolen åpner igjen etterpå. Dette er første gang at dette har skjedd. Tidligere har åpningsdatoen alltid blitt kunngjort klart. Rektor forklarte ikke årsaken til at åpningen ikke kunngjøres denne gangen, men jeg gjetter at det er fordi Taliban har forbudt jenters utdanning fra og med 15 januar.»

Bloggen er modig og prisverdig men det er likevel ikke lett å betrakte den som et arbeid for nedrustning og fred, iallfall ikke på et internasjonalt nivå slik man generelt vil forvente av en fredsprisvinner. Videre finnes det mange andre modige kritikere rundt om i undertrykkende land.

OFFERPRIS? For ganske nøyaktig 2 år siden, den 9. oktober 2012, ble den da 15 årige Malala skutt i hodet, trolig av et Taliban-medlem. Til alt hell overlevde hun.

Dette gjør Malala til et blodig offer for en kultur som vil hindre skolegang for jenter. Å bli offer for drapsforsøk gjør imidlertid ikke offeret til kandidat til Nobels fredspris. Man kan ikke dele ut Nobels fredspris til ofre fordi om man, berettiget nok, fylles av voldsomt sympati for personer som har lidd en grusom skjebne. Kampanjen for fredspris til Malala startet imidlertid allerede ved attentatforsøket.

SYMBOLPRIS? Etter attentatet undergikk Malala omfattende kirurgi i Storbritannia, hvor hun i dag bor. Historien, herunder at hun til alt hell overlevde attentatet, medførte at hun etter hvert ble trukket frem i ulike menneskerettsfora som et symbol på unge jenters kamp for utdanning og likestilling. Med rette.

Det er imidlertid vanskelig å se at det at organisasjoner velger å trekke Malala frem som et symbol, skulle gjøre henne fortjent til Nobels fredspris.

Malala har senere modnet i rollen og fremstår i dag som en troverdig representant og symbol på kampen for likestilling og for bedre kår for jenter i u-land. Det er hennes bidrag i senere tid. Dette er prisverdig og bra, og hun takler rollen godt. 

Men igjen: Er dette en omfattende nok innsats, og har det tilstrekkelig preg av fredsarbeid, til at det gjør nobelkomiteen berettiget til å tildele fredsprisen?

I følge Nobels testament skal prisen gå til den som har virket «mest eller bäst» i verden for fred. Det er flust av kandidater som har viet tiår av sitt liv til tungt fredsarbeid, kanskje hele sitt voksne liv.

Det er også nærliggende å si at prisen til skoleeleven Malala uansett har kommet på et alt for tidlig tidspunkt. Det er ikke lett å se at hun, i forhold til å utrette et arbeid for internasjonal fred, stiller i samme kategori som eksempelvis følgende tidligere fredsprisvinnere: Theodore Rooservelt (president som meglet avslutningen av den russisk-japanske krig), Woodrow Wilson (president som stiftet Folkeforbundet, forløperen til FN), Henry Kissinger og Le Duc Tho (fremforhandlet fred i Vietnamkrigen), Yasir Arafat, Yshak Rabin og Shimon Peres (arbeid for fred i Midt-Østen) og Røde kors (fredspriser for stor innsats under første og andre verdenskrig).

KAILASH SATYARTHI? Fredsprisen skal i følge Nobels testament gis

«åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser»

Nobelkomiteen gjør ikke en gang et forsøk på å begrunne at 2014-prisen gis for nedrustningsarbeid («afskaffande eller minskning af stående arméer») eller for etablering av fredskongresser. Komiteen knytter derimot årets prisutdeling til det tredje testamentsalternativet, om forbrødring mellom folk:

«Nobelkomiteen ser et viktig poeng i at en hindu og en muslim, en inder og en pakistaner møtes i en felles kamp for utdanning og mot ekstremisme.»

Dette bringer oss over til den andre fredsprisvinneren i år, indiske Kailash Satyarthi. Han har i mange år jobbet for barns rettigheter i India.

Men hvordan blir det hele en "forbrödrande" mellom folk?

FORBRØDRING? Meningen i Nobels testament må åpenbart være at prisvinneren har bidratt til forbrødring mellom land. Forholdet mellom Pakistan og India, med Kashmir-regionen som et sentralt konfliktpunkt, er imidlertid omtrent like elendig som det pleier.

Videre har skoleeleven Malala på 17 og inderen Kailash Satyarthi (60) meg bekjent ikke tidligere møtt hverandre eller samarbeidet om noe prosjekt. De vil imidlertid helt sikkert møtes i Oslo i desember, så det ligger iallfall an til en slags forbrødring mellom de to prisvinnerne i nær fremtid. Men i så fall synes det mest nærliggende å gi fredsprisen til Torbjørn Jagland og resten av nobelkomiteen selv, som har forårsaket en fremtidig forbrødring mellom "en inder og en pakistaner"?

Jeg antar at Kailash Satyarthi for de fleste er en ukjent figur. Jeg har iallfall ikke sett ham omtalt tidligere som en kandidat til fredsprisen. Hans meget prisverdige innsats til tross (som dog mangler preg av fredsarbeid), er det grunn til å spørre om ikke hovedgrunnen til den uventede tildelingen til Satyarthi egentlig er nobelkomiteens desperate behov for å begrunne at fredsprisen til Malala er innenfor nobeltestamentet.

Jeg sier desperat, for å kalle dette en forbrødring mellom folk er litt av en tilsnikelse. Jeg skulle gitt mye for å være «flue på veggen» da nobelkomiteen drøftet dette på kammerset.

UTENFOR NOBELTESTAMENTET. Det er interessant at en annen kommentator hedrer Malala som «en modig vinner» på en dag da det i utgangspunktet burde være mest naturlig å hedre vinneren som en «verdig» prisvinner. Årets prisutdeling synes for alle praktiske formål å ligge trygt utenfor Alfred Nobels testament, og nobelkomiteens forsøk på å begrunne det motsatte er pinlig.

Hovedpersonen Malala har selv ikke bedt om prisen. Noen vil si at verdens tyngste fredspris legger en urimelig byrde på skuldrene til en ung jente. Hun ønskes all hell og lykke i sitt videre arbeid for jenters og kvinners rettigheter.

Saksøkt. Ny kattepine for Northug

Ja, ja, en ulykke kommer sjeldent alene. Nå har Petter Northug også blitt saksøkt.

Det er hans tidligere managementteam, Nye Høyder, som har saksøkt skiløperen melder Nettavisen.


I motsetning til politisaken mot Northug, handler dette ikke om fengselsstraff men om penger. Våren 2014 besluttet Northug å skifte management, og brøt da ut av en 3-årig managementkontrakt etter kun ett år.

VESENTLIG KONTRAKTSBRUDD? Søksmålet bygger på at Northug ikke hadde rett til å kutte ut avtalen før tiden. Oversatt til «juridisk» mener Nye Høyder at Petter Northug har foretatt en

«uberettiget heving»

av managementkontrakten.

Etter en dårlig sesong er det klart at managementteamets prestasjoner vil stå sentralt i saken. Dårlige sportsresultater er dog ikke nok til å kunne heve en kontrakt: Etter generell norsk rett kreves det

«vesentlig kontraktsbrudd»,

hvilket kort sagt innebærer at det skal mye til i form av prestasjonsmangler for å kunne heve. Med mindre kontraktsbruddet er «vesentlig», må mottakeren av varen eller tjenesten (her: Northug) nøye seg med at leveransen forbedres (retting) eller med et økonomisk plaster på såret. Man kan ikke heve.

DÅRLIGE RESULTATER IKKE NOK. Utfallet av søksmålet gjenstår å se, men juridisk fremstår Northugs heving av managementavtalen utvilsomt som et dristig sjakktrekk.

For selv om Northugs sportslige resultater i 2013/2014-sesongen var svært skuffende, så hang dette helt sikkert ikke på management alene. Kan det eksempelvis dokumenteres at overdreven fokus på pokerturneringer, filming av tv-serie om treningen, reklamestunts, Red Bull og andre utenomsportslige aktiviteter har gått på bekostning av nødvendig trening og forberedelser, vil Northug kunne bli erstatningsansvarlig for ulovlig heving. Nye Høyder kan iallfall ikke holdes ansvarlig for utenomsportslige aktiviteter de måtte ha advart mot, og som likevel er blitt gjennomført.


Faksimile fra tv2.no 5.5.2014. Kjøreturen fikk til og med konsekvenser for Vi Menns pokersatsning med Northug.

Denne rettssaken vil kunne føre til en pinlig offentlig «endevending» av treningsarbeidet og seriøsiteten til både Petter Northug, Nye Høyder og andre involverte i «apparatet» rundt skiløperen.

Og mens vi snakker om trenerarbeidet: Selv om det ikke er godt belyst i media, virker det iallfall ikke som om Northug har blitt trent av Nye Høyder. Management kan da ikke uten videre hefte for et muligens dårlig trenerarbeid. Man må se nærmere på hvilket ansvar management eventuelt har hatt for valg av trenerteam og for oppfølgning av dette.

Det er ellers ikke uvanlig i sport at management «sparkes» dersom resultatene uteblir. Som regel får imidlertid manageren eller treneren en stor pengemessig kompensasjon for å «gå». Sakene havner dermed ikke i retten og man får ingen rettslig prøving av om det virkelig var manager eller noe annet som forårsaket fiaskoen.

PUSSIG TIMING. «Timingen» for Northugs heving av kontrakten er nokså pussig: For allerede i februar 2014 visste alle at Northugs sesong ble en stor fiasko. Han var sjanseløs i verdenscupen og det ble null medaljer i Sotsji-OL, som var over allerede 14. februar. Likevel fortsatte Northug samarbeidet med Nye Høyder i februar, mars, april og inn i mai. Den 4. mai skjer imidlertid den famøse fyllekjøringen og først da, den 15. mai 2014 - altså kun ni dager etter hendelsen, beslutter Northug å sparke Nye Høyder etter «enighet» om dette med Coop. 

Faksimile fra nrk.no 15.5.2014. Det var Coops sterke sjef, Svein Fanebust, som stod bak kravet om å sparke Nye Høyder.

Det er klart at fyllekjøringen førte Northug inn i en dyp sponsorkrise. Saken var utvilsomt svært vanskelig også for Coop, som satte som krav at Nye Høyder måtte kastes på dør. For å kunne fortsette som sponsor var det helt nødvendig for Coop, ikke minst omdømmemessig, å gjøre tydelige endringer i apparatet rundt skiløperen.

Man kan kanskje ha en viss forståelse for at Northug i den situasjonen kan ha valgt å redde sin viktigste sponsor ved å sparke Nye Høyder.

Verken egen fyllekjøring eller press fra en sponsor gjør det imidlertid riktig eller rimelig å sparke en kontraktspart.

Det svært betimelige spørsmålet blir: Var virkelig Nye Høyders prestasjoner så dårlige som Northug tydeligvis mener, eller var det i realiteten fyllekjøringen som førte til at management ble kastet på dør? Eller foregikk det et omdømmemessig spill med flere aktører der Nye Høyder ble et «nødvendig» offer?

Dette vil rettssaken besvare. Dersom ett av de to siste alternativene er riktig, risikerer Northug å bli dømt til å betale erstatning.

For øvrig fikk også de fleste andre i apparatet rundt Northug sparken. Dette søksmålet er definitivt dårlig nytt for Northug.

 

 

Flatland solgte for 16,5 millioner. Realisme på boligmarkedet?


Hallvard Flatland - endelig ferdig med boligsalget.

Jeg skal ikke beskylde boligselgere flest for manglende realisme. Enkelte aktører på «high end»-markedet kunne imidlertid hatt godt av en reality check. 

Tidligere Casino-vert Hallvard Flatland er vel en av dem. I 1992 kjøpte han boligen i Øverbergveien 14 på Nesøya for 6 millioner. Da han i 2007 skulle selge igjen, forlangte han intet mindre enn 25.000.000,00 (fikk jeg med rett antall nuller her?). Altså et påslag på 19 millioner.

Den innholdsrike boligen med bl a plaskebasseng i en av stuene, er tegnet av kontroversielle Finn Sandmæl. I følge media skal den fargerike arkitekten på en annen kant ha uttalt at en av hans velstående kunder ble nektet byggetillatelse

«på grunn av hevn fra «inkompetente premenstruelle kvinner»».

I den byggesaken hadde, i følge Sandmæl,

«flere sentrale kvinners syklus tydeligvis interferert. Disse kvinner blir pirret til et slikt initiativ i denne byggesak, et initiativ mannen i likestillingens tidsalder ønsker han opplevde på soverommet, men dessverre heller får servert i Budstikka.»

Onde tunger vil ha det til at Sandmæls arkitekturstil ikke er for alle. Hvorvidt det var arkitekturen eller PMS som satte en stopper for søknaden, eller om utspillet bedret arkitektens privatliv, vites ikke.


Sandmæls arkitektur er inspirert av den kinesiske mur. Det var trolig få inkompetente, premenstruelle kvinner på byggesakskontoret i det gamle Kina.

 

Boligsalget til Flatland gikk iallfall usedvanlig tregt og ble etter hvert viden kjent i Norge. Siden 2007 har Flatland stadig trukket boligen fra markedet og relansert igjen med ulike meglere. Hver gang gikk han lenger og lenger ned i pris uten at det ble noe salg ut av det.

Casino med Flatland. Skal du opp eller ned? Ned.

 

Det vil si, ikke før i går 17.9.2014. Da fikk man endelig hull på den etter hvert så berømmelige byllen, og det var kjendismegler Nils Nordvik som fikk den ære. Salget kom etter at Nordvik i høst la ut boligen igjen med en prisantydning på 17,9 millioner.

Faksimile fra Budstikka 17.9.2014

 

Det ferske salget har utløst ville spekulasjoner i en rekke medier og på kommentarsider om hvilken pris Flatland til slutt måtte akseptere.

- Jeg kan ikke si prisen, men kjøper og selger er fornøyd, uttalte Nordvik til Nettavisen Side2 i går.

Hovedpersonen selv har også vært taus og kun henvist til prisantydningen. «Bloggredaksjonen» har imidlertid grunn til å tro at Flatland har måttet bite i det sure eplet og redusert prisen nok en gang. Den hemmelige sluttprisen på boligen ble 16,5 millioner kroner.

Flatland har dermed redusert prisen med totalt 8,5 millioner siden 2007.

Parallelt har boligmarkedet steget betydelig. Korrigert for SSBs boligprisindeks (eneboliger i Asker, 2007-2014), tilsvarer Flatlands 2007-pris nesten 34 millioner i 2014.

Vi snakker altså om en reell "devaluering" av boligen fra 34 millioner og ned til 16,5 millioner, dvs over 50 % ned. Det må vel kunne kalles en kraftig reality check.

Jeg vet ikke om Flatland trodde at hans fortid som Casino-vert med videre skulle kunne tilføre boligsalget en slags merverdi eller «goodwill» på 17,5 millioner. Hele boligsalget vitner iallfall om enorm fantasi og tilsvarende mangel på mavemål.

På det positive siden kan både Flatland og vi andre notere dette som nok et signal på at vi neppe har en boligboble i Norge. Sluttprisen synes iallfall satt ut fra en viss sunn fornuft.

 
Mye fantasi, men ingen boligboble på Nesøya.

 

 

 



Saksøk en prinsesse

Prinsesse Märtha Louise er ute og rir igjen. Märtha Louise hevder visst nok at hun kan kommunisere med døde personer. I følge media tok prinsesse Märthas engleskole nylig betalt 1.540 kroner fra 250 tilstedeværende for å la dem kommunisere med døde personer.

Det blir nesten 400.000 raske kroner gjort på ett seminar. 

Didrik Søderling i Human-Etisk Forbund har selvsagt helt rett i at dette er «grov økonomisk utnytting». Dette er en kynisk utnytting av folks savn etter kjære personer de har mistet.

Skal Kongehuset drive med dette? Det spiller ingen rolle hva slags formelle status prinsesse Märtha Louise nå har som prinsesse. Kongehuset, landets siste formelle aristokrati, har spesielle privilegier og lever i sus og dus på fellesskapets regning fordi de har som jobb å representere land og folk. Det er her Märtha Louise feiler og bommer grovt. Dette er bare uverdig og eroderer kongehusets standing i folket.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Faksimile fra www.kongehuset.no

Men nok moral og moralske pekefingre. Her er det selvsagt også spennende juss. Døde personer, gjenferder og spøkelser er ingen spøk: En boligkjøper i Gudbrandsdal mente for en tid tilbake å forstå seg på spøkelser. Kjøperen nektet å overta og betale for huset, da han mente det var spøkelser og gjenferd der som selger burde ha opplyst om. Selgeren gikk sak og kjøperen tapte så englene sang i Nord-Gudbrandsdal tingrett.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Kanskje det var slik spøkelset i huset så ut?



Nord-Gudbrandsdal tingretts begrunnelse kan også prinsessen merke seg:

«Etter rettens vurdering kan det i utgangspunktet ikke være opplysningsplikt for en mulig omstendighet som det ikke en gang er allmenn aksept for at kan eksistere i det hele tatt. Noen tror på spøkelser - andre gjør det ikke.

Av hensyn til omsetningslivet bør det etter rettens syn være slik at en mangel ved en fast eiendom bør ha en viss etterprøvbarhet. En mangel etter loven bør fremstå som mer allmenn enn mulige fremtidige opplevelser hos enkelte personer. I vår sak kan ikke retten se at påstanden om mystiske hendelser i form av gjenferd etc. oppfyller kriteriene til å være en mangel ved eiendommen.»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)



Retten har talt. Poenget i saken var altså at spøkelsene i huset ikke kunne dokumenteres.

Anvendt på engleskolen: Den omstendighet at skolen hevder de kan hjelpe folk med å komme i kontakt med døde personer, kan neppe dokumenteres. Sagt med tingrettens ord, må engleskolens leveranse «ha en viss etterprøvbarhet». At man kan kommunisere med døde personer er i beste fall «en mulig omstendighet som det ikke en gang er allmenn aksept for at kan eksistere i det hele tatt».

Jeg tviler - mildest talt - meget sterkt på at Märtha Louise og engleskolens folk kan dokumentere evner og resultater i forhold til å kommunisere med døde personer. Tilhørerne har i så fall ikke fått det de kontraktsrettslig er blitt lovet. De burde da kunne reklamere på ytelsen og kreve alle pengene tilbake.

Dersom Engleskolen ikke leverer billettpengene tilbake, burde saken i neste omgang ligge usedvanlig godt til rette for å vurderes videreført som et «class action» mot Märtha Louises engleskole. Et «class action» er et gruppesøksmål der en gruppe personer i samme situasjon saksøker en annen part, typisk forbrukere som vil forfølge sammenliknbare krav mot en og samme leverandør av en vare eller tjeneste. Denne form for søksmål, som har vært allment kjent og benyttet i USA i lange tider, ble i 2008 også innført i Norge. For øvrig burde nå også Forbrukerrådet engasjere seg mot Märtas engleskole - det hadde vært hyggelig.

(Artikkelen fortsetter ikke under bildet.) 

Angivelig en dommer i en amerikansk class action-sak. Saksøkte ligger tynt an.

 

 



Gettin' away with murder?

Pistorius. Jeg var ikke i Sør-Afrika. Og skal ikke mene noe bestemt om utfallet i rettssaken. Men:

Slipper mannen unna med mord?

Den tidligere friidrettssprinteren og medieyndlingen med karbonbena har nå lenge stått tiltalt for planlagt mord på kjæresten og modellen Reeva Steenkamp.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Faksimile fra Dagbladet 12.9.2014
 

I skrivende stund er den sør-afrikanske dommer nettopp ferdig med å lese opp en meget lang straffedom, sikkert tørr i halsen etter to dagers høytlesning.

Den store sensasjonen er at Pistorius har gått fri for forsettlig drap - dvs fri for mord - og kun er blitt dømt for uaktsomt drap, som gir en betydelig mildere straff.

 

DREPTE HAN KJÆRESTEN MED VILJE?

Det er liten tvil om de faktiske forhold. Pistorius innrømmer at han avfyrte de dødelige skuddene. De ble avfyrt gjennom en lukket dør inn i toalettet hvor Reeva ble funnet. Pistorius hevder han trodde det var en innbruddstyv.

Det sentrale spørsmålet i saken har vært om Pistorius også hadde drapsforsett - altså om drapet var med vilje.


UHELDIG NIKE-REKLAME

Aktor mente det og krevde livsvarig fengsel for Pistorius - atleten som, rett før drapet, frontet en Nike-kampanje avbildet mens han "skyter" ut av startblokken under slagordet:

«I AM THE BULLET IN THE CHAMBER. JUST DO IT».

I ettertid var dette neppe Nikes heldigste mediestunt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

DRAPSFORSETT NÅR MAN SKYTER MOT ET ANNET MENNESKE?

Men nå dreier alt seg om Pistorius' forsett. Drepte han med vilje? Den sør-afrikanske dommer mener det ikke er bevist at Pistorius hadde forsett. Forsettsdefinisjonen er nokså lik den i norsk rett og skal anvendes slik:

Dersom Pistorius, da han avfyrte pistolen, så det som sannsynlig eller iallfall som en reell mulighet at personen inne på toalettet mistet livet på grunn av skuddene, så forelå det forsett og Pistorius skal dømmes for mord.

I følge media står det følgende i dommen:

«Basert på hans [Pistorius'] tro og oppførsel, kan vi ikke si at han forutså at den døde eller noen andre for den sak skyld ville bli drept da han skjøt mot toalettdøra».

Dette finner jeg vanskelig å akseptere: Hvis man oppfatter at det står et menneske inne i et lite rom (toalett), og fra kort hold velger å avfyre en rekke skudd inn gjennom døren, vil ikke da en voksen person skjønne at det iallfall er en reell mulighet for at personen der inne blir drept av skuddene?

Hvis du svarer "ja" på dette, er det grunn til å spørre om Pistorius her kan ha sluppet unna med mord.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Toalettdøra var bevismateriale i drapssaken.

 

O J SIMPSON-SAKEN

Basert på det vi vet om saken fra media, ville Pistorius trolig blitt dømt for drap i Norge. Kanskje ville han også blitt dømt for drap i Sør-Afrika dersom tiltalte hadde vært en ukjent kriminell fremfor Sør-Afrikas største idrettsstjerne, kjekk ung gutt, ren og pen i tøyet og med fin fasade.

Tanken går med en gang til O J Simpson-saken i Los Angeles på 90-tallet. Etter en problematisk skilsmisse mellom Simpson og kona Nicole Brown, ble hun funnet drept ved en rekke knivstikk. Simpson, en av USAs største fotballstjerner, ble trukket for retten og tiltalt for drap. Der ble Simpson frifunnet, men i en separat erstatningssak ble Simpson senere dømt til å betale erstatning til Browns familie for drap. Mye senere, etter mange økonomiske problemer og nye straffesaker, skrev Simpson boken «If I Did It». Boken ble gitt ut i 2007 og anses av mange som en innrømmelse av at det var han som drepte Nicole Brown.

Simpson-saken viser at rettsapparatet kan la en stor idrettsstjerne gå fri for drap. Det er ikke bra - på svært mange måter.

 

DOMMEN BØR ANKES

Dommen mot Pistorius vil bli debattert i ettertid. Det er helt sikkert. For Reevas familie er det neppe mulig å forsones med dommen.

Jeg vet ikke hva som er mest ironisk med denne saken: At en internasjonal idrettsstjerne gjør noe så forferdelig, at han frontet Nikes kampanje som en «bullet in the chamber» eller at en mann ved navn «Pistorius» dreper kjæresten med pistol.

La oss håpe at dommen blir påanket. Det er grunn til å spørre om en morder har gått fri og det er derfor behov for en ny prøving. Straffutmålingen i Pistorius' sak er utsatt til 13. oktober. Det blir en mindre interessant affære. Vi vet allerede at han vil få en veldig mild dom, forholdene tatt i betraktning.