hits

februar 2015

En vernet bedrift?

Spesialenheten for politisaker har ilagt Hordaland politidistrikt bot på 100.000 for «grov uforstand i tjenesten» i Monika-saken.

Ingen holdes personlig ansvarlig for den grove uforstanden.

FAKTUM I SAKEN. I november 2011 ble 8 år gamle Monika Sviglinskaja funnet død hjemme på Sotra. Funnene var makabre: Hun var hengt med et belte fra dørhåndtaket på en innvendig dør.

I august 2012 ble saken henlagt av en politiinspektør i Bergen som mente at saken var oppklart: Dødsfallet skyldtes selvmord og det forelå «intet straffbart forhold».

Dette til tross for flere mistenkelige funn. Blant annet var vindussprossene på ytterdøren til leiligheten løsnet, vinduet i ytterdøren var knust og det lå en øks i yttergangen.

Altså tydelige tegn på innbrudd. Videre overså politiet viktige vitneobservasjoner nær åstedet.

Skulle en jente på bare 8 år ha hengt seg selv? Og var funnene på ytterdør og i yttergang rene tilfeldigheter i en sak der et barn var funnet død?

Spesialenheten er i ettertid kritisk til henleggelsen: «Da beslutningen om henleggelse ble truffet forelå ikke et tilstrekkelig bevismessig grunnlag for at saken var oppklart og at det hadde funnet sted et selvdrap.»

Dette er meget pent sagt. Ubegripelig og grovt uforsvarlig synes mer passende.

VARSLEREN. Monika-saken er også historien om en varsler. I januar 2014 leverte politioverbetjent Robin Schaefer ved Bergen sentrum politistasjon en rapport som konkluderte med at saken burde gjenåpnes. Det forelå ifølge rapporten sterke indikasjoner på en straffbar handling, blant annet Monikas alder og livssituasjon, omstendigheter på åstedet med knust ytterdør og øks, at Monikas mobiltelefon ikke var funnet og at viktige vitneobservasjoner nær åstedet ikke var blitt fulgt opp. Rapporten foreslo også 21 nye etterforskingsskritt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


FRA DRAPSETTERFORSKER TIL VARSLER: Robin Schaefer.

I ettertid mener Spesialenheten at Schaefers rapport var god og burde ha ledet til gjenåpning: «Spørsmålene som ble stilt av Schaefer m.fl. var saklige, godt forankret i sakens faktum og ga grunnlag for tvil om krav til kvalitet var ivaretatt i etterforskingen og den påtalemessige behandlingen av saken», skriver Spesialenheten.

Politiinspektøren som henla saken i 2012, lot seg imidlertid ikke rikke: Allerede 15. januar 2014 besluttet politiinspektøren at saken forble henlagt som et oppklart selvmord.

Ikke ulikt andre varslere som risikerer jobb og posisjon, opplevde også Schaefer at han ble skubbet vekk av ledere ved politistasjonen. Han skal blant annet ha fått klar beskjed fra overordnede om å «holde seg unna saken».

Først da politiskandalen en god stund senere havnet på førstesidene i landets aviser, ble saken gjenåpnet. Resten er «historie»: En mann er nå siktet og varetektsfengslet for drap på jenta. Og visst nok var det lenge «kjent» blant familiens landsmenn i Bergen hvem som var ansvarlig for drapet.

FEIL SIGNALER FRA SPESIALENHETEN. Spesialenheten har altså ilagt Hordaland politidistrikt foretaksstraff i form av en bot (forelegg) på 100.000 kroner etter brudd på straffeloven og «grov uforstand i tjenesten». Derimot har Spesialenhetens etterforskning ikke fått konsekvenser for noen involverte polititjenestemenn.

Dette selv om politiets behandling av drapet på Monika er skandaløs.

Spesialenhetens beslutning gir helt feil signal i flere henseender.

ANSVARSPULVERISERING - VERNET BEDRIFT. Hva betyr denne foretaksstraffen? Jo, den betyr i praksis at staten skal betale en bot til staten.

Til syvende og sist er det en helt uskyldig part, nemlig befolkningen i Hordaland, som straffes for politiets feil, ved at politiet får 100.000 mindre å rutte med til kriminalitetsforebyggende arbeid.

Kan det bli mer meningsløst og bakvendt enn det?

Et viktig formål med straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten er prevensjon. Når lovbrytere straffes, vil både lovbryteren og andre i politietaten skjerpe seg ved neste korsvei. På den måten bygger man en god kultur i etaten. Det er svært vanskelig å se annet enn at Spesialenhetens konklusjon gir helt feil signal til politistyrken. «Vær så god, fortsett som før. Lovbrudd får ingen konsekvenser her.»

Ansvaret pulveriseres.

Det er forholdene i 2014 som er grunnlag for boten: «Politidistriktets behandling av Schaefers rapport var samlet sett utilstrekkelig (...) og innebar risiko for at en alvorlig sak forble henlagt på et uriktig grunnlag», heter det i forelegget fra Spesialenheten.

I sentrum av dette står politiinspektørens beslutning i 2014 om ikke å gjenoppta saken. Det er dermed grunn til å spørre om ikke Spesialenheten iallfall burde ha straffet politiinspektøren. Saken mot vedkommende er i stedet henlagt «etter bevisets stilling», en konklusjon som tyder på at den ikke var helt klar. Det er iallfall dårlig samsvar mellom Spesialenhetens harde kritikk og det at ingen ilegges personlig ansvar.

En politiinsektør er ellers en høyere gradert politiadvokat, altså en ansvarsfull og fremskutt posisjon i rettspleien.

Spesialenheten tar utgangspunkt i at Schaefers rapport var god og tilsa at saken skulle vært gjenåpnet i 2014. I stedet ble Schaefer dårlig behandlet ved politistasjonen. Det er umulig helt å fri seg fra tanken om at noen kan ha avvist rapporten på bekostning av rettferdighet for Monika og hennes pårørende, for å skjule begåtte feil.

I saker som dette blir det lett fremmet krav om at involverte skal miste jobben og at «hoder skal rulle». Med mindre hendelsen eventuelt føyer seg inn i et mønster for den eller de involverte, er det ikke grunnlag for det. Men en følbar bot til tjenestemannen som en tydelig advarsel etter hendelsen, burde være aktuelt.

ET HELT POLITIDISTRIKT HENGES UT. Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle har allerede vært ute i media og hengt ut Hordaland politidistrikt som et historisk dårlig politidistrikt. Vi er dermed over i det andre gale signalet som Spesialenhetens beslutning gir.

Foretaksstraffen er mot Hordaland politidistrikt, altså mot et helt politidistrikt.

Hordaland politidistriktet består av i alt 24 enkeltstående politi- og lensmannsstasjoner. Spesialenhetens beslutning oppfattes lett som en uthengning  av et helt politidistrikt med 24 stasjoner for feil begått av enkelte tjenestemenn ved én politistasjon. Det må føles relativt urettferdig for alle andre ansatte i Hordaland politidistrikt.

MEDIEUTHENGNING AV EN POLITIMESTER. Naturligvis krever Stanghelle også at politimesteren i Hordaland politidistrikt nå må gå. Kravet føyer seg inn i en «kampanje» som media i lengre tid har kjørt mot politimesteren. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ifølge Spesialenhetens redegjørelse har imidlertid politimesteren ikke vært involvert i behandlingen av Monika-saken, hvilket det heller ikke vil være noen automatikk i, i vanlige tilfeller.

Det blir rett og slett for lettvint og populistisk av Stanghelle og andre å kreve at en organisatorisk leder skal gå etter feil gjort av enkeltpersoner ved én av 24 politistasjoner. Det blir like feil å straffe politimesteren for politiinspektørens feil, som å rose politimesteren for politioverbetjent Schaefers glimrende arbeid. Både politiinspektøren og politioverbetjenten tilhører Hordaland politidistrikt. Politimesteren var ikke involvert.

Uten nærmere begrunnelse mener Stanghelle at Monika-saken beviser en «gjennomgripende ukultur» i politiet. Kanskje, men i så fall burde Stanghelle ha krevd at samtlige politimestere i Norge gikk av, og eventuelt også andre ledere i Politi-Norge. Men det gjør han ikke.

Politimesterens rolle må vurderes ut fra hvordan han har taklet etterforskningsskandalen som nå er avdekket. Meg bekjent er det ikke påvist at politimesteren har håndtert saken på en uriktig eller uhensiktsmessig måte.

Som ledd i norsk medias kroniske hang til å «sparke oppover», sparker nå Stanghelle og andre journalister mot en uskyldig politimester, etter en enkeltstående feil begått lenger ned i systemet.

Debatten om kulturen i politiet må kunne tas uten å kreve en politimesters "umiddelbare" avgang.

DISKRIMINERING? MANGLENDE RESSURSER I POLITIET. Det er vanskelig å unngå spørsmål om det ubevisst spilte inn ved henleggelsen at offeret var en ressurssvak liten litauisk familie - mor og datter - og at dødsfallet opprinnelig ikke var kjent i media. Det er en ubehagelig tanke som vi ikke helt kan fri oss fra.

Politiet har skremmende lite ressurser til å drive etterforskning for, og det kan til tider virke som om ressursmangelen gjør at politifolk benytter nær sagt enhver mulighet eller unnskyldning til å skyve på saker eller avslutte saker. Regjeringen og andre styrende politikere har et ansvar for dette. Uavhengig av det er det helt uakseptabelt av politiet hvis et mulig drap på et barn nedprioriteres som følge av knappe ressurser. 

SPESIALENHETEN "INHABIL"? En annen tanke er også om det skjer forskjellsbehandling på et annet plan: Skal det mer til for å straffe politiet enn for å straffe andre borgere? Er det for stor nærhet mellom politistyrken og den enhet - Spesialenheten - som er satt til å passe på politiet? Både Monika-saken og andre saker kan tyde på det.

Mediene i skammekroken

KRONIKK: Ny rettspraksis fra Høyesterett medfører at PFU og mediene nå må justere kurs. Samfunnet trenger medier som leverer riktige premisser til samfunnsdebatten.


HVOR GÅR GRENSEN MELLOM YTRINGSFRIHET OG ULOVLIGE ÆREKRENKELSER? HØR PODCAST MED CARL BORE.

 

Jevnlig blir folk hengt ut i mediene. På tampen av 2014 kom en viktig høyesterettsdom - «Kirurgidommen». Sammen med «Ambulansedommen» fra mars 2014, har Høyesterett tydeliggjort kravene til profesjonell og ansvarlig journalistikk.

I 2007 ble en ambulansemann beskyldt for å være rasist på jobb. Dagbladet tapte senere injuriesaken i tre rettsinstanser. I kirurgisaken ble en kirurg i 2010 beskyldt for å fjerne organer fra friske mennesker uten grunn. Her ble Avisa Nordland felt for beskyldninger uten bevismessig dekning. Erstatningen ble 400.000 kroner. Det er nesten 30 år siden sist mediene tapte to ganger i Høyesterett på ett år.

SKAM. Store deler av norsk medier må nå gå i skammekroken. En rekke medier hadde tilsvarende «angrep» på ambulansemann og kirurg. De var fritt vilt for mediene og jakten ble brutal.

Ambulansesaken ble dekket intenst og rasismeanklagene haglet i VG, Dagsavisen og andre medier. TV 2 kryssklippet saken med video av L.A.-politiets mishandling av Rodney King. Også NRK var ille. Det ble også trukket paralleller til Benjamin-drapet.

Kirurgisaken genererte ca. 1000 artikler i ulike medier. Aftenposten skrev for eksempel at kirurgen med skalpell i hånd hadde  «gått amok ved operasjonsbordet». Denne gang var Avisa Nordland og VG nyhetsleder. VG har sluppet unna søksmål.

Senere har mediene i liten grad gjort bot for seg og beklaget. Toneangivende medier synes å feie dommene, særlig kirurgidommen, under teppet.

FAKTASJEKK ER PERSONVERNGARANTI. Høyesterett understreker fremfor alt at mediene må sjekke faktum. Grove beskyldninger krever solide faktiske bevis. Ellers er de forbudt.

Om rasisme uttalte Høyesterett at det ikke forelå «objektive holdepunkter for en slik påstand utover det faktum at B (pasienten) var en mørkhudet mann». Det var ikke nok til å konstatere rasisme i massemediene at visse tilskuere til ambulanseutrykningen følte det kunne være rasisme i bildet.

I Avisa Nordland ble en tredjeparts påstander om grove behandlingsfeil servert avisleserne som en objektiv sannhet.

Det holdt heller ikke.

Moralen er: «It isn´t so because he says so.»

Er opplysninger er usikre, bør man i det minste ta forbehold. Hverken Dagbladet eller Avisa Nordland gjorde det.

SVAKHET VED PFU. Praksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol viser at medienes plikt til faktasjekk er den viktigste personverngarantien.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vurderer i altfor liten grad om medier har hatt faktisk dekning for beskyldninger, og faktakontrollen er dårlig forankret i Vær varsom-plakaten.

Det er en stor svakhet ved PFU-ordningen, som skal være et lavterskelalternativ til rettssaker om overtramp i mediene.

MISBRUK AV SITATSTREK. Høyesterett slår også hull på presseetiske «myter». En utbredt oppfatning blant journalister er at man fritt kan videreformidle andres beskyldninger. Bare det settes sitatstrek foran beskyldningen, unngår mediet alltid erstatningsansvar. PFU er svært liberal til videreformidling.

I Kirurgidommen ble imidlertid Avisa Nordland også dømt for videreformidling: Avisen siterte at det var operert uten pasientsamtykke, samtidig som avisen hadde informasjon som tilsa det motsatte. Avisa Nordland distanserte seg heller ikke fra beskyldningen, sier Høyesterett.

Et forståelig utfall, da også videreformidling kan skade stort.

Mediene bør heller ikke kunne omgå faktasjekk ved å sette sitatstrek foran beskyldninger.

IKKE FRITT VILT FORDI OM MAN ER PROFILERT. Det er også et utbredt syn at mediene ikke trenger å sjekke fakta nøye i saker om politikere, kjendiser og profilerte tjenestemenn. Avisa Nordland argumenterte med at kirurger har overordnede posisjoner i helsesektoren og at denne kirurgen tidligere var blitt positivt omtalt i avisen.

Heller ikke det førte frem. Med støtte i Menneskerettsdomstolens praksis presiserte Høyesterett at selv når det gjelder politikere og andre offentlige personer må mediene å ha tilstrekkelig faktisk belegg for beskyldninger.

Man er ikke fritt vilt fordi om man er profilert.

IDENTIFISERINGSKÅTE MEDIER. Ytterligere en «mediemyte» er at det er greit at uthengte personer identifiseres i mediene for å unngå at lesere forveksler dem med andre, for eksempel andre leger ved samme sykehus.

Også dette avvises i kirurgidommen:

Identifiseringen av kirurgen med navn og bilde ble tvert imot tillagt skjerpende betydning av Høyesterett.

Logisk, fordi omdømmeskaden utvilsomt blir større når beskyldninger kobles til navn og bilde. Også her har dommen støtte i Menneskerettsdomstolen.

Men før rettssaken ble Avisa Nordland faktisk frikjent av PFU for identifiseringen. PFU uttalte at «Slik utvalget ser det, er faren for forveksling - at noen som ikke er innblandet skal bli utsatt for mistanke fra publikum - et annet argument som taler for en identifisering. (...) Avisa Nordland har ikke brutt god presseskikk.»

Det finnes mange slike PFU-avgjørelser. Etter kirurgidommen må både PFU og identifiseringskåte medier endre praksis. PFU kan ikke lenger godkjenne identifiseringer som strider mot norsk lov.

KOMMENTATORER HAR INGEN LISENS TIL Å KARAKTERDREPE. Også myten om at «kommentaren er fri» avvises i begge dommer: Mediene har samme ansvar for å sjekke faktum enten beskyldningen står i en nyhetsartikkel eller leder/kommentar. Faktisk ble avisene i stor grad dømt for det siste. Sjanger kan ikke være avgjørende.

Kommentatorer har ingen særskilt «lisens til å karakterdrepe», selv om enkelte later til å tro det.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)
 

KOMMENTATOR: Marie Simonsen, Dagbladet.

I 2007 skrev Dagbladets nyhetsredaktør følgende i sin kommentar "Skrekk og avsky": "Sinnet har vendt seg mot ambulansepersonalet. (...) Det var rasismens stygge og ubarmhjertige konsekvens. Det var resultatet av et menneskesyn, hvor noen er mindre verd enn andre."


UTEBLITT TILSVAR OPPHEVER IKKE FAKTASJEKK. Da Dagbladet og Avisa Nordland etter hvert skjønte at de hadde bommet grovt, forsøkte avisene å velte ansvaret over på medieofferet fordi ambulansemann og kirurg ikke hadde gitt kommentar - «tilsvar» - til mediet før publisering.

Det førte heller ikke frem. Det avgjørende var at avisene uansett manglet nødvendig faktisk dekning for beskyldningene. Uteblitt tilsvar opphever altså ikke plikten til faktasjekk eller til å unngå beskyldninger uten dekning.

RETTING AV FEIL. Når mediet først «trår i salaten» - hvor tydelig bør mediet korrigere feil for å minimere skade?

Avisa Nordland fikk kritikk for halvhjertede forsøk. Selv da Helsetilsynet frifant kirurgen for behandlingen av pasienten, fokuserte avisen på annet kritikkverdig ved sykehuset og tonet ned frifinnelsen, fremhever Høyesterett.

PRESSEN ER TIDVIS ELENDIG. Rettsapparatet stiller ikke strenge krav til journalister. Men pressen er tidvis elendig. I 2011 skrev Harald Stanghelle i en kommentar til de to sakene, at

«aktiv bruk av elementære journalistiske læresetninger kunne reddet mye. For det dreier seg om flere og bedre kilder, redaksjonell selvkritikk, aktiv bruk av motekspertise og en skeptisk innstilling også til maktens kritikere.»

Journalister bommer altså på sin ABC.

Tidvis svikter dømmekraften grovt. I ambulansesaken kappet Dagbladets kommentatorer om det groveste karakterdrapet på ambulansearbeideren. Og før rettssaken om kirurgen sendte både Avisa Nordlands og VGs journalist søknad om pris for gravende journalistikk (SKUP-pris).

I Avisa Nordland-søknaden heter det at saken, der kirurgen angivelig hadde fjernet organer på friske personer, var «En historie så utrolig at den knapt kan være sann.»

Det var den heller ikke.

PFU og mediene må nå justere kurs. Injurier i mediene kan volde stor helseskade. Og samfunnet trenger medier som leverer riktige premisser til samfunnsdebatten.

Sensasjonspregede oppslag som villeder publikum ved å jukse med fakta, stjeler oppmerksomheten - og inntjeningen - fra journalistikken vi trenger.

***

Kronikken ble først trykket i Aftenposten 8.2.2015. Carl Bore var prosessfullmektig mot media i begge de omtalte høyesterettssakene.