hits

mars 2017

"Nazifrisør" kan få erstatning

Bryne-frisør Merete Hodne har nå gått til erstatningssak etter å ha blitt hengt ut som "nazifrisør" av revygruppen Løgnaslaget. Jeg har vært gjest i NRK radio og vurdert hennes mulighet for å vinne saken:

Etter rettspraksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol har Løgnaslaget motbakke, og er det realistisk at Hodne kan vinne saken. Erstatningskravet på 600.000 kroner virker dog for høyt.

Du kan høre hele intervjuet her - klikk på lenke (fra minutt 10:16):

https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01006317/29-03-2017#t=10m16s




 

 



 

«Fake news» i Mahad-saken

Mahad ble fratatt statsborgerskapet og «solgte» dette i media som et overgrep mot en som kom til Norge som 14-åring. Folk ble imidlertid ført bak lyset. Mahad er utvilsomt fra Djibouti og har ikke asylrett. Han løy også om alder: Mahad var myndig da han kom til Norge. Dette er status etter gjennomgang av Oslo tingretts dom.


I OSLO TINGRETT: Mahad Abdi Mahamud

SAKENS BAKGRUNN. Mahad Abib Mahamud kom til Norge i august 2000, angivelig kun 14 år gammel og angivelig som somalisk statsborger. Han skal ha kommet til Norge via Etiopia, som familien utvandret til. Han har i Norge utdannet seg til bioingeniør og greid seg bra.

I 2008 fikk han norsk statsborgerskap. I mai 2015, altså sju år senere, ble det norske statsborgerskapet tilbakekalt etter ny gjennomgang av saken der det konkluderes med at Mahad egentlig er fra nabolandet Djibouti.

Mahad gikk deretter til sak mot Staten for å få kjent tilbakekallelsen ugyldig.

I det som kunne fremstå som en velregissert medieaksjon, løftet Mahad og støttespillerne også saken betydelig opp i riksmedia. Svært sentralt var blant annet poenget om at det var urimelig eller inhumant at Mahad skulle miste sitt statsborgerskap på bakgrunn av en eventuelt uriktig forklaring gitt som barn, altså som 14-åring. Vi husker også bildene av Mahad med norske flagg og rød t-skjorte med påskriften «Jeg er bioingeniør».

Store deler av norsk presse bet på, og pressen skapte til dels sterke reaksjoner i befolkningen mot norske myndigheter. Blant annet ble en minister uriktig hengt ut som skyldig i tilbakekallelsen, og sentrale samfunnsaktører har krevd lovendringer som følge av Mahads sak.

Det er denne saken Mahad nå har tapt i Oslo tingrett, i en dom av 12. mars, som Mahad har varslet at han vil anke.

SAKENS KJERNE. Det sentrale i saken er selvfølgelig om Mahad har gitt riktige opplysninger om opprinnelsesland og identitet. Somalia har vært i langvarig borgerkrig, og i mange år fikk i praksis alle somaliere asyl i Norge. Bakgrunn fra Djibouti gir derimot ikke asyl.

Hvor holdbar er så Mahads historie og hva sier dommen om faktum?

ER MAHAD FRA DJIBOUTI? I henhold til dommen er det mange fakta som knytter Mahad til Djibout som opprinnelsesland:

 

1. Kunnskaper om fransk:

Djibouti er tidligere fransk koloni («Fransk Somaliland»). I motsetning til Somalia, er fransk ett av to offisielle språk, samt undervisningsspråk, i Djibouti.

Mahads karakterer fra norsk ungdomskole omtaler retten slik:

«Mahads karakterer lå stort sett på 2 og 3 (...) I fransk skriftlig fikk han 5 og i fransk muntlig fikk han 6. Dette er svært gode resultater etter 1 ½ års skolegang (...). Mahad har forklart at han kom til Norge analfabet med kun to års koranskole, og at han kun snakket somalisk og litt arabisk.»  

En nevropsykolog uttalte også i 2003:

«Det er slående hvor godt han snakker norsk etter under tre år i landet, men han hjelper seg også med fransk i en del av de språklige oppgavene».

 

2. Mahad har forklart at han driver forretningsvirksomhet i Djibouti. I den forbindelse har Mahad blant annet anskaffet en lastebil som i 2014 ble eksportert til i Djibouti.

 

3. Mahads forretningspartner/bror i Djibouti:

Staten og Mahad har vært uenig om identiteten til personen som tok imot lastebilen i Djibouti.

Staten mener dette er Mahads bror. Mahad hevder han kun er en forretningspartner. Hvis personen er Mahads bror, gir dette ytterligere holdepunkter for at Mahad er fra Djibouti og for at han først kom til Norge som voksen.

Politiet har fått tak i det djiboutiske passet til Abdoulkader Abdi Mohamed, som mannen legitimerte seg som ved mottak av lastebilen. Navnet på hans foreldre i passet, stemmer med navnet på Mahads foreldre. De gav asylforklaringer til norske myndigheter i 2002, i forbindelse med en (mislykket) søknad om familiegjenforening med Mahad. I asylforklaringene bekreftet de å ha en sønn med navn som samsvarer med eier av forannevnte pass.

Nasjonalt ID-senter har også gjort en sammenlikning, en  «morfologisk analyse», av bildet av Mahads bror Abdoulkader i hans gjenforeningssøknad i 2002, med bildet av mannen i Djibouti-passet. Senteret konkluderer med 

«sannsynlighetsovervekt for at det er samme person på bildene».

I Skype-chatter mellom Mahad og forretningspartneren/broren, kommuniseres det gjennomgående på fransk. Mahad har også forsøkt å skjule fransk og temaet Djibouti på internett: I en av chattene ber Mahad vedkommende «å slutte med meldinger som handler om Djibouti fordi myndighetene har begynt å forfølge folk på Facebook». Mahad ber ham også om å slå over fra fransk til somalisk i chatten, hvorpå vedkommende spør «til deg også», hvoretter resten av chattene likevel fortsatte på fransk.

Den 16.2.2017 kl 16.01 sendte staten kopi av chattene, kopi av forretningspartnerens/brorens Facebook-profil og annet materiale til Mahads advokat pr e-post. Om kvelden påfølgende dag registrerte politiet at forretningspartnerens/brorens Facebook-profil var fjernet fra Facebook. To dager senere var profilen tilbake, men da uten profilbildet. Politiets kommentar gjengis slik i dommen:

«dette at profiler endres når politi og utlendingsmyndigheter viser interesse, er noe de ser ofte.»

Mahad har for øvrig forklart at han ikke hadde «forretningspartnerens» telefonnummer, men retten skriver at politiet ved gjennomgang av Mahads mobil likevel fant at Mahad

«har lagret vedkommendes telefonnummer under navnet «Frero», avledet av det franske «frère» - bror.»

Med dette som bakgrunn konkluderte retten med at det foreligger

«vektige indikasjoner (...) for at Mahads forretningspartner i Djibouti er Mahads bror».

I klartekst: Retten legger til grunn at forretningspartneren er Mahads bror og fester ikke lit til Mahads forklaring om dette.

Et poeng i saken er at broren gir ytterligere holdepunkter som knytter Mahad til Djibouti, fordi dette dermed etablerer at Mahad også har familie boende i Djibouti, som Mahad løpende kommuniserer med på Djiboutis offisielle språk fransk.

Betydningen for Mahads alder ved ankomst til Norge, nevnes nedenfor.

Etter domsavsigelsen har Mahad varslet at han vil forsøke å finne personen i Djibouti og ta DNA-test.

 

4. Motstridende forklaringer fra Mahad og andre familiemedlemmer om familien og deres utvandring fra Somalia/Djibouti:

Mahad har for sin del gitt tre forklaringer til norsk forvaltning samt en forklaring nå i retten. Dommen inneholder en omfattende gjennomgang av en rekke motstridende opplysninger i forklaringene. I rettens oppsummering heter det blant annet:

«Retten oppsummerer at forholdene med hensyn til Mahads søsken, deres fødselsår og dødsår fremstår som uoversiktlige. (...) Det som står fast er at Mahad i sine forskjellige forklaringer har forklart seg motstridende om hvem som ble med faren til Kenya da familien flyktet i 1991, og om når og til dels hvor søstrene X og Y døde. 

(...) familiesituasjonen burde i følge Mahads historie ha vært nokså oversiktlig; med ham selv, moren, storesøster Y, storebror Abdoulkader og lillesøster Z, mens X på den tiden bodde med faren i Kenya. På denne bakgrunn virker det påfallende at Mahad gjennom sine ulike forklaringer har forklart seg såpass motstridende som han gjort, om når og til dels hvor søstrene X og Y døde.»

 

5. Mahad har i rettsaken fremlagt identifikasjonsdokumenter fra Somalia som retten, uvanlig nok, rett ut sier er forfalsket.

Da Mahad kom til Norge i august 2000 forklarte han at han var født i 1986, men ikke kjente sin egen fødselsdato. I mangel av andre opplysninger ble han av utlendingsmyndighetene innregistrerte med den tilfeldige fødselsdatoen 11. august 1986.

Men fødselsdato var altså ukjent. Likevel har han nå i rettssaken fremlagt en fødselsattest, angivelig utstedt i 1990 av somaliske myndigheter, som angir fødselsdato 11. august 1986, altså datoen som utlendingsmyndigheten tilfeldig benyttet ved innregistreringen. Det foreligger også en engelsk oversettelse av «fødselsattesten» datert fire dager etter attestutstedelsen i 1990, som retten finner «påfallende».

Mahad har videre fremlagt et somalisk ID-kort også utstedt 1990, med samme angivelige fødselsdato: 11. august 1986. ID-kortet er påført et fotografi av en voksen mann. Høyden er likevel angitt til 110 cm.

Retten sier også:

«Dette er dokumenter som har kommet til i saken etter at utlendingsmyndighetene tok Mahads sak opp igjen, til tross for at det i følge Landinfo ikke finnes noe fungerende registre i Somalia.»

Retten konkluderer etter dette slik om dokumentene:

«Fremleggelse av slike falske identifikasjonsdokumenter er ikke ensbetydende med at Mahad lyver om sin identitet, men etter rettens syn bidrar det til å svekke hans troverdighet.»

 

6. I desember 2008 giftet Mahad seg i Djibouti, med en kvinne som bodde i Djibouti. (Han har senere forklart at de også giftet seg «religiøst» i Etiopia.)

 

7. Det foreligger ulike pengeoverføringer fra Mahad til Djibouti.

 

8. Det er dokumentert at Mahad har reist fire ganger til Djibouti.

 

9. Mahads familie har hus i Djibouti der de overvintrer. Retten utdyper dette slik:

«Om dette har Mahad anført at «En periode med to måneders regntid i året er ikke forenelig med store deler av året. I Etiopia bodde familien i en teltleir, mens de i Djibouti bodde i et hus med betonggulv og murvegger.» (...) Det synes altså å være enighet om at Mahads familie disponerte et hus i Djibouti, et hus som i følge Mahad ble brukt i regntiden to måneder i året».

 

10. Da Mahads far levde, reiste han til Djibouti for medisinsk behandling.

 

11. Mahad har telefonnummeret til djiboutiske øvrighetspersoner, noe retten utdyper slik:

«I Mahads telefonliste har politiet funnet telefonnumre til følgende personer i Djibouti: Helseminister Ali Yacoub Mahamoud, forsvarsminister Hassan Darar Houffaneh og sikkerhetssjef Hassan Said Khaireh. Mahad har anført at det at han har kontaktinformasjon til afrikanske politikere i regionen, er på grunn av hans politiske engasjement. (...) For retten virker det (...) litt påfallende at Mahad skal ha telefonnumrene til disse tre djiboutiske øvrighetspersonene i sin telefonliste».

 

12. Mahad skal også ha forklart at tilbaketrekningssaken startet som følge av at han ble rapportert til norske myndigheter av «spioner» fra nettopp Djibouti (en bakvaskelseskampanje, ifølge hans støttespillere).

 

Det er etter dette totalt sett nokså mye som knytter Mahad til Djibouti, og som gjør at Mahad dessverre ikke fremstår som spesielt troverdig i saken.

ALDER. Om alder heter det i dommen:

«Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren [Abdoulkader]. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.»

I henhold til dette var Mahad dermed mellom 18 og 20 år han kom til Norge, ikke 14 år.

Også asylintervjuet av Mahads far i 2002 underbygger at Mahad var myndig da han kom til Norge. Farens gjennomgang av barnas alder, gjengis slik vedrørende Mahad:

«Mahad, er eldre enn disse, han tror han er rundt 20.»

(Saken fortsetter under bildet.)

«REPUBLIQUE DE DJIBOUTI»: Passet til saksøkers bror, Abdoulkader, født 6. august 1979, nasjonalitet "DJIBOUTIENNE".

RETTENS KONKLUSJON. Retten fester samlet sett ikke lit til Mahads forklaring om opprinnelse og identitet, og Mahad tapte følgelig saken i Oslo tingrett:

«Av rettens foranstående gjennomgang og drøftelse av de ulike sider av bevisbildet i saken, fremgår at retten på en rekke punkter sitter tilbake med en til dels betydelig skepsis til den historien Mahad har fortalt om sin bakgrunn, norgesreise og identitet, og som ligger til grunn for hans oppholdstillatelse og senere hans norske statsborgerskap. (...)

Etter denne gjennomgangen er retten ved en samlet vurdering av bevisbildet i saken kommet til at det er sannsynlig at Mahad har forklart seg uriktig om sin bakgrunn og identitet. Retten mener at det er sannsynliggjort at Mahad og Abdoulkader Abdi Mohamed er brødre, og at Mahad i likhet med sin bror er borger av Djibouti. Mahad har gjennomgående forklart at det er ett år mellom ham og broren. Broren er i sitt djiboutiske pass og i sitt djiboutiske ID-kort oppført med fødselsdato 06.08.1979, noe som gjør det sannsynlig at Mahad ikke er født i 1986, som han har forklart, men i 1980/81.

Det er åpenbart at Mahad har gitt sin uriktige historie til utlendingsmyndighetene vel vitende om at denne historien var feil, og således "mot bedre vitende" slik vilkåret lyder i statsborgerloven § 26 annet ledd. Det er videre klart at dette har hatt vesentlig betydning for utlendingsmyndighetenes innvilgelse av norsk statsborgerskap til Mahad.

Vilkårene for tilbakekall av Mahads norske statsborgerskap er etter dette oppfylt. Det er ikke hevdet at UNEs beslutning og vedtak om tilbakekall av Mahads statsborgerskap er beheftet med myndighetsmisbruk, saksbehandlingsfeil eller andre ugyldighetsgrunner.»

Med de fakta og holdepunkter som fremkommer i dommen, virker det juridisk urealistisk at resultatet skulle snu i en ankesak.

Retten har også andre uttalelser som har en side mot samfunnsdebatten, blant annet det at Mahad har greid seg bra i Norge:

«Han har gjennomført en utvikling og integrering her i landet som må sies å være imponerende. (...) Det kan på denne bakgrunn synes urimelig for Mahad, for hans arbeidsgiver og kanskje også samfunnsmessig å utvise Mahad fra landet. 

På den annen side er forholdet Mahad har gjennomført svært alvorlig. Retten legger som nevnt til grunn at Mahad, da han kom til Norge i august 2000, ikke var 14 år og mindreårig, men at han var 19-20 år gammel. Mahad fortalte da sin uriktige historie første gang, en historie han så, med noen variasjoner, har gjentatt i senere intervjuer og søknader om oppholdstillatelser og statsborgerskap, og som han har gjentatt da saken hans nå har blitt tatt opp igjen, senest i sin partsforklaring for retten.

Med sin uriktige historie har han grunnleggende brutt med den tillit som norske utlendingsmyndigheter i stor grad må basere sine vedtak på. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2009 side 534 heter det:

«(...) Med det store antall søknader som fremmes etter loven, må myndighetene i stor grad basere sin kontroll på at søkere gir riktige opplysninger (...). Systemet bygger således på tillit. Allmennpreventive hensyn tilsier derfor at overtredelser bør få konsekvenser for søkernes muligheter til å oppnå de rettigheter loven gjelder.»

(...) Mahad har (...) ikke hatt en "berettiget forventning" om å kunne ha opphold i Norge.

Alvoret i Mahads handling forsterkes ved at han så gjennomgående og iherdig har holdt fast ved sin uriktige historie, og på den måten lagt beslag på betydelige ressurser som utlendingsmyndighetene kunne ha brukt på annen måte. 

(...) Mahad har en tilknytning til Djibouti som ikke gjør det uforholdsmessig for ham å ta opphold der. I Djibouti har han sin bror, og han har forretningsvirksomhet der. Han er en ressurssterk person som behersker både somali og fransk, samt også til dels andre språk. Videre har Mahad en god utdannelse og nyttig arbeidserfaring innen sitt fag.».

Mahad har varslet at han planlegger å flytte til Somalia før anken behandles i lagmannsretten. 

MEDIA. Det må rettes bebreidelser mot mange medier for å tegne bilde av et offer som mistet sitt statsborgerskap angivelig som følge av én forklaring han gav til norske myndigheter som barn.

Han var i realiteten myndig, kom fra Djibouti og har ikke asylrett. Mahad og støttespillerne presenterte en usann historie og journalister misligholdt sin plikt til å granske den kritisk. Historien ble i alt for stor grad svelget rå og avfødte kunstige debatter om eksempelvis hvilke lovendringer som må til og hvor inhumane ministre og andre norske myndigheter var mot en person som kom hit som «barn».

(Saken fortsetter under bildet.)


BESTE SENDETID PÅ NRK: Mahad i Debatten sammen med programleder Ingunn Solheim.

Det var ikke vanskelig for journalister å granske historien. Det selvsagte var å be Mahad dokumentere sin historie, slik også retten har gjort. To enkle tiltak var eksempelvis å be Mahad

  • fremlegge kopi av alle asylintervjuer til norske myndigheter.
  • frita UNE fra taushetsplikten.

Det ville vært god og kritisk journalistikk. På bakgrunn av asylintervjuene og saksopplysninger fra UNE, kunne media om nødvendig gått dypere inn i faktum.

Dersom Mahad hadde nektet på noen av disse to punktene, ville det neppe vært grunn til å publisere særlig mye stoff om Mahad i det hele tatt. Da ville han fremstått som lite troverdig.

Et av flere medier som gikk langt er NRK. Mahad-saken var for eksempel tema for Debatten torsdag 19. januar. Mahad fikk her argumentere tilnærmet uavbrutt og uimotsagt i 10 minutter av NRKs aller beste sendetid på TV. Han ble etterfulgt av arbeidsgiveren, som fikk lovprise Mahad som arbeidstaker.

Og senere i sendingen fikk Mahads advokat argumentere rettssaken uavbrutt og uimotsagt i til fordel for sin klient, og uttalte blant annet at Mahad har en

«usedvanlig sterk sak».

En representant fra UNE stilte også, men ingen i redaksjonen tenkte på å be Mahad løse ham fra taushetsplikt.

Begge debattpaneler som etterfulgte, var sammensatt med overvekt av Mahad-vennlige kontra Mahad-kritiske debattanter - de sistnevnte var Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum og FrP-politiker Mazyar Keshvari. Denne metodikken er ikke ukjent fra andre sendinger av Debatten. Det er også underlig å se i ettertid at alle debattanter bl a diskuterte saken på basis av det «mediaetablerte faktum» at Mahad var 14 år da han kom til Norge, alt mens Mahad selv satt ringside i studio og hørte på.

Skal dette være kritisk journalistikk?

Man vil ikke tro at journalister regelrett forfalsker nyheter, men det virker som om gravingen og den kritiske sans forsvinner nå redaksjonen tilbys politisk innbydende konklusjoner. Det er ikke tillitvekkende.

VG-kommentator Hanne Skartveit har nylig skrevet at «norsk presse er blant verdens beste», og feil må aksepteres fordi journalistikk er «historiens kladdebok». Det er imidlertid ikke akseptabelt at kladdeboken er feil i ukesvis og månedsvis. Slike uttalelser bidrar ikke til å styrke folks tillit til media.

Denne gang skal Dagbladets nyhetsjournalister ha honnør for kritisk dekning og gode rettsreferater. Det burde neppe overraske at grundig journalistikk gir god journalistikk. Også Nettavisen og Fredrik Solvang i Dagsnytt Atten hadde balansert og kritisk dekning av saken belyst fra begge sider.

FORVALTNINGEN. Forvaltningen tenker sjeldent nytt, har liten tradisjon for å uttale seg i media og klamrer seg helst til taushetsplikten.

I et samfunn der media er stadig viktigere, blir det for passivt. Forvaltningen har ikke bare saksansvar, men skal også ivareta forvaltningens omdømme.

Dette er eksempel på en sak der også forvaltningen, herunder utlendingsmyndigheter, politi og Regjeringsadvokaten, burde ha bidratt mer til å dempe den ukritiske mediedekningen før rettssaken. Det hjelper sjeldent å vente til domstolens konklusjon foreligger, hvis motparten og media i månedsvis - noen ganger årevis - før dommen har fått banke inn og etablere usannheter i befolkningen. Dette kan gå så langt at når dommen til slutt kommer, blir den betraktet med vantro dersom den ikke er som «forventet».

Dette selv om denne og andre saker viser at det egentlig er norske dommere som ofte er Norges beste «gravejournalister».

Forvaltningsorganer bør informere mer når motparten går aktivt ut i media. Ofte er taushetsplikt til hindrer for god informasjon. Da bør forvaltningen rutinemessig be om at motparten fritar fra taushetsplikt. Hvis svaret er nei, bør forvaltningen i det minste få dette frem i nyhetsdekningen.

«Fake news» i nazifrisør-saken

Et tilnærmet samlet norsk pressekorps gikk sist fredag «fem på» i injuriesaken mellom Bryne-frisør Merete Hodne og revygruppen Løgnaslaget. Nyheten om at Stavanger tingrett mener det er lov å kalle henne «nazifrisør», stemmer nemlig ikke.

ADVANTAGE MERETE HODNE: Torkelsen er "ute og kjører".

SAKENS BAKGRUNN er velkjent: Hodne har tidligere fått en bot på 7.000 kroner etter å ha avvist en norsk kvinne med hijab i salongen sin (saken skal være påanket). Løgnaslaget, ledet av komiker Per Inge Torkelsen, lagde deretter en revyoppsetning der Hodne omtales som «nazifrisør».

Hodne fant seg ikke i ærekrenkelsen og ba Stavanger tingrett om midlertidig avgjørelse (såkalt «midlertidig forføyning») for å stanse videre bruk av nazi-nummeret i revyen.

DET SENTRALE i tvisten er selvfølgelig om de har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør», dvs om dette er vernet av ytringsfriheten.

Stavanger tingretts kjennelse ble kjent fredag 10. mars, og Hodne fikk der ikke medhold i stans av revynummeret.

MEDIA. Stort sett alle norske hovedmedier omtalte samme dag kjennelsen som at tingretten nå har bestemt at det er lov å kalle Hodne «nazifrisør»:

Aftenposten - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Dagbladet: «Frisør Merete Hodne fikk ikke medhold i sitt krav (...) Dermed kan Løgnaslaget fortsette å bruke ordet «nazifrisør»»

TV 2 nett - overskrift: «Komikere får lov å kalle Merete Hodne «nazifrisør»»

Stavanger Aftenblad - overskrift: «Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør»»

Nettavisen (som viste til Stavanger Aftenblad): «Retten mener Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin»

NRK.no - ingress: «Revygruppa Løgnaslaget kan halda fram med å bruka omgrepet «nazifrisør» i sin revy.»

Dagsavisen: «Løgnaslaget fikk ja til å bruke «nazifrisør»». Ingress: «Stavanger tingrett slår fast at Løgnaslaget kan bruke ordet «nazifrisør» i revyen sin.»

Til dette er det å si at: NEI, tingrettsdommer Magne Revheim Mæland i Stavanger har nettopp ikke slått fast eller konkludert med at Løgnaslaget kan bruker ordet «nazifrisør».

Retten har kun konkludert med at revynummeret ikke kan stanses nå, men holder det åpent både om injurien er ulovlig og om Hodne har krav på erstatning fra Løgnaslaget.

Det kan tilføyes at VG refererte kjennelsen nøytralt og korrekt. Men for øvrig gikk altså norsk presse stort sett «fem på».

De uriktige nyhetsmeldingene spredte seg raskt og ledet til dels til reaksjoner og hoderysting i sosiale medier mot tingretten og tingrettsdommeren. Men altså: Det hele var basert på feil faktum fra media.

FOR ORDENS SKYLD: Hvordan kunne Hodne tape saken uten at retten tok stilling til om bruken av ordet «nazifrisør» er lovlig eller ulovlig?

Dette henger litt forenklet sammen med at Hodne, for å vinne her (dvs for å få stanset revynummeret), måtte oppfylle to kriterier:

A.  At det er ulovlig å bruke ordet «nazifrisør».

B.  At stansing av revynummeret ville spare Hodne for vesentlig skade eller ulempe i tiden fremover (også kalt sikringsgrunn).

Dette betyr samtidig at Hodne ville tape saken dersom hun ikke klarte å overbevise retten om enten A eller B. Konkret kom retten til at kriteriet B ikke var oppfylt, og det var da ikke nødvendig for retten å konkludere på A, dvs på om revynummeret er lovlig eller ulovlig.

I relasjon til punkt B, viste retten til at nesten alle forestillingene allerede var gjennomført, altså at så å si all skade allerede er skjedd, etter rettens mening. Hodne fikk derfor ikke medhold i at stansing av resterende forestillinger ville medføre vesentlig begrensning av skade eller ulempe for Hodne.

Revynummeret ble således ikke stanset.

ERSTATNING. Det Hodne derimot ikke krevde nå, var erstatning. Det skyldes at erstatningssaker har en annen og grundigere behandlingsmåte i retten, og tar lenger tid.

Hodne sier imidlertid nå at hun planlegger erstatningssak mot Løgnaslaget. Injuriesaken er med andre ord langt fra over ennå.

I en erstatningssak vil det utelukkende være spørsmål om det er lovlig for revyen å bruke ordet «nazifrisør». I en erstatningssak vil retten med andre ord ikke kunne unngå å konkludere på lovligheten av ordbruken.

HVA SIER TINGRETTEN OM LOVLIGHETEN? Selv om Stavanger tingrett i den nå avsluttede forføyningssaken altså ikke konkluderte på lovligheten av å kalle Hodne «nazifrisør» i revyen, har likevel retten i sin kjennelse en lang pro & contra-drøftelse av lovligheten. Her gir retten anerkjennelse ikke bare til argumenter fra Løgnaslaget, men i stor grad også og anerkjennelse til argumenter fra Hodne i retning av at «nazifrisør» er ulovlig.

Det eneste Stavanger tingrett således i praksis sier til Løgnaslaget nå gjennom kjennelsen, er at: Dere kan inntil videre fortsette forestillingene deres, men på eget ansvar. Det kan hende dere blir erstatningsansvarlig senere.

Og hvis Løgnaslaget senere blir kjent skyldig i erstatningsansvar, må erstatningen i utgangspunktet bli høyere jo flere forestillinger man har holdt, herunder jo flere forestillinger revyen gjennomfører etter at kjennelsen nå har falt.

Det er derfor sterkt misvisende og feil når medium etter medium likevel refererer Stavanger tingretts kjennelse som en konstatering av at Løgnaslaget har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

(Saken fortsetter under bildet.)


PER INGE TORKELSEN: Kan fortsatt bli historisk...

Avslutningsvis kan det være grunn til å referere avsnitt i kjennelsen der retten sier seg enig argumenter fra Hodne som taler i retning av at revynummeret er ulovlig og i strid med ytringsfriheten. Som man vil se, er det tale om nokså omfattende kommentarer der retten langt på vei støtter Hodne, dog altså uten å konkludere endelig. Merkelig nok er fint lite av dette blitt referert i media hittil. Retten uttaler blant annet:

«(...) ordet er svært negativt, og kan lett assosieres med det å være eller opptre på enkelte områder som en nazist (...)»

«Også ved revyer, hvor satire, ironi og humor benyttes, er det tale om fremføring av beskyldninger for et stort publikum. En beskyldning i så henseende kan da være vel så sårende, og med store skadevirkninger, som om det til sammenligning fremgikk i en aviskommentar eller fra avisens lederartikkel. Det at det benyttes sammen med humor, slår begge veier. En slik beskyldning som her, vil det normalt være svært vanskelig å kunne forsvare seg imot. Det siste blir særlig fremtredende når beskyldningen og harseleringen retter seg mot en enkeltperson, som heller ikke er en høytstående eller fremtredende person i samfunnslivet, og ei heller representerer verken makt- eller myndighetspersoner, verken direkte eller indirekte. I så måte kan angrepet fra scenen, selv om det skjer gjennom ironi og satire, lett bli en offentlig uthengning og få mer preg av mobbehumor mot en enkeltperson, og kan da bli både sårende og skadegjørende.»

«Retten vil (...) rent generelt bemerke at det å bli beskyldt for å være nazi eller nazi frisør, er objektivt sett en alvorlig beskyldning.»

«Retten vil (...) avslutningsvis bemerke at det som nazismen representerer i et historisk perspektiv, særlig på bakgrunn i hva dets idegrunnlag har forårsaket over tid, både hva gjelder masseutryddelsen av jøder jf. Holocaust, drap og forfølgelse av uskyldige i politisk øyemed, men også i forhold til de mange liv og familier som ble ødelagt i kjølvannet av nazismen - både gjennom okkupasjonen her i landet - men også gjennom en brutal verdenskrig, gjør at det fremdeles representerer en alvorlig beskyldning å bli - betegnet eller assosiert med det å være nazist, men dette kan også gjelde nazi, selv om det skjer i regi av et humorshow og revy. Retten vil også legge til at nazismen fremdeles etterlater seg arr og sår hos mange personer i Norge, også den dag i dag. Dette gjelder både fra gjenlevende som opplevde den selv på kroppen, men også fra etterkommere som har sett hva dette gjorde med foreldre, søsken, familiemedlemmer og venner mv., og som i løpet av okkupasjonen var ofre for nazismens brutalitet og konsekvenser.»

Etter mitt skjønn er det god grunn til å tro at Hodne faktisk ville ha vunnet i Stavanger tingrett i spørsmålet om ærekrenkelse med «nazifrisør» er ulovlig, dersom tingretten her hadde vært tvunget til å konkludere om dette.

HOLDBAR JUSS? Det er samtidig grunn til å helle en smule «kaldt vann i årene» her, for argumentasjonen tingretten her trekker frem til fordel for Hodne, er ikke spesielt juridisk. For eksempel er det i disse springende punktene ingen henvisninger til rettspraksis (tidligere dommer) som støtter og underbygger argumentasjonen. Argumentasjonen fremstår dermed som de man litt flåsete kan kalle «ren synsing» og som dommerens private oppfatning av sunn fornuft. Man kan gjerne være enig i dommerens fornuftsfølelse, men solid juss er dette ikke. 

Betydningen av dette viser seg særlig dersom saken går videre til høyere rettsinstanser, altså til lagmannsrett og eventuelt Høyesterett. Hvis man ikke har noe annet enn denne typen argumentasjon - uten støtte i rettspraksis eller andre tunge «rettskilder» - vil argumentasjonen med stor sannsynlighet bli funnet for lett og Hodne vil tape saken i rettsapparatet.

Det finnes rettspraksis som kan gi god støtte i Hodnes sak, særlig fra Den europeiske menneskerettsdomstol, men Stavanger tingrett ser ikke ut til å være oppmerksom på den. Kvaliteten på avgjørelsen påvirkes for øvrig av materialet som leveres i retten.

HALV SEIER TIL HODNE. Hodne har uansett grunn til å glede seg over å ha vunnet en «halv seier» på spørsmålet om ærekrenkelsens lovlighet, idet tingrettsdommeren altså går langt i å støtte Hodne. Kjennelsen kan altså definitivt ikke tas til orde for at Per Inge Torkelsen og Løgnaslaget nå har lov til å kalle Hodne for «nazifrisør».

Dette forklarer også hvorfor Løgnaslaget heller ikke fikk erstattet sine saksomkostninger fra Hodne. På saksomkostninger endte det nemlig med at hver av partene bærer sine egne omkostninger

Det er ikke bare norske medier som har kommer gærent ut i refereringen av kjennelsen og resultatet. Også Løgnaslagets og deres advokat Brynjar Melings, uttalelser etter at kjennelsen falt, kommer i et noe underlig lys. Advokat Brynjar Meling blir eksempelvis sitert slik i Aftenposten:

«Det er en seier for ytringsfriheten. En viktig avgjørelse. Den viser at også humorister har et stort slingringsmonn i hvordan de kan ytre seg i samfunnsdebatten».

En seier for ytringsfriheten og stort slingringsmonn for hvordan humorister kan uttale seg? Det er nesten så man kan lure på om advokat Meling i det hele tatt rakk å lest kjennelsen før han uttalte seg i media. Man kan også lure på om feilfremstillingen av kjennelsen i media har sammenheng med dette.

Etter rettspraksis vil erstatningen kunne komme opp i et sekssifret kronebeløp for Melings klienter, Løgnaslaget, dersom de skulle bli funnet skyldig. 

BRYNJAR MELING: Glad i å spissformulere i media.